Kvikksølv i rismarken

Kinesere får i seg  kvikksølv gjennom ris, nordmenn gjennom fisk. Norsk-kinesisk samarbeid gir ny kunnskap og gjennomslag i Kinas miljøpolitikk.

Publisert
I Kina arbeidet professor Thorjørn Larssen med å kartlegge kvikksølvet i risproduksjonen sammen med bl.a. Liang Peng (t.v.) og Li Bo fra geokjemisk institutt ved det kinesiske viktenskapsakademiet og Yan Lin, som studerer kjemi ved Universitetet i Oslo. (Foto: Thorbjørn Larssen)
I Kina arbeidet professor Thorjørn Larssen med å kartlegge kvikksølvet i risproduksjonen sammen med bl.a. Liang Peng (t.v.) og Li Bo fra geokjemisk institutt ved det kinesiske viktenskapsakademiet og Yan Lin, som studerer kjemi ved Universitetet i Oslo. (Foto: Thorbjørn Larssen)

 

− Kinesiske forskere er gode og ledende innen noen av de klassiske disiplinene. For eksempel har de sterke forskningsgrupper på kjemisk analyse av miljøgifter, blant annet fordi Kina bruker mye penger på infrastruktur og avanserte instrumenter. Der kan vi lære mye av dem.

− Men det kinesiske utdanningssystemet lærer ikke elevene og studentene kritisk tekning. Der har vi mye å lære dem, sier Thorjørn Larssen.

Han er seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og professor II i miljøkjemi ved Universitetet i Oslo. Siden tidlig på 90-tallet har han samarbeidet med kinesiske studenter og forskere om å kartlegge miljøeffekter og miljøgifter i Kina.

Viktigste funn

Larsen har vært opptatt av kvikksølv i miljøet i Kina siden 2002.

− Det mest oppsiktsvekkende jeg og forskerkollegene mine har funnet ut, er at kineserne, i alle fall de som bor i innlandet, blir mest eksponert for kvikksølv når de spiser ris. Til sammenlikning får nordmenn nesten alt sitt kvikksølv fra fisk, sier Larssen.

Metylering av kvikksølv i naturen og deretter opptak i maten er fellesnevneren for kineseres og nordmenns kvikksølveksponering. Uorganisk kvikksølv omdannes til metylkvikksølv under spesielle miljøforhold i våtmarker, som norske myrer og kinesiske rismarker.

Denne forbindelsen er mye giftigere enn uorganisk kvikksølv, og kan tas opp og akkumuleres i levende organismer som fisk og ris.

− At metylkvikksølv kan dannes i norske myrer og innsjøsedimenter og tas opp i fisk, har vært kjent lenge. At tilsvarende skjer i rismarker og dermed er den viktigste eksponeringsveien for folk som spiser mye ris, er nytt, forteller Larssen.

Kinesiske risbønder
Kinesiske risbønder

Kan påvirke fosterutviklingen

Om det stemmer at ris er den viktigste eksponeringsveien også i de andre asiatiske landene der folk spiser ris tre ganger om dagen, blir veldig mange mennesker eksponert for kvikksølv på denne måten.

− Vi har studert forholdene i Innlands-Kina, og vi er ganske sikre på at dette dermed gjelder for noen hundre millioner innlandskinesere. Den største bekymringen for lave doser kvikksølveksponering er effekten den har på fosterutviklingen, sier Larssen.

− Man har ganske gode data fra studier blant annet på Færøyene om at særlig utvikling av nervesystemet hos fosteret går litt langsommere når mor blir eksponert for selv moderat inntak av kvikksølv.

− Det er ikke snakk om store forskjeller, så for enkeltindividet er det ikke så farlig med doser de aller fleste får gjennom et normalt kosthold. Men for et helt samfunn kan mye kvikksølveksponering innebære at man går glipp av noen av de smarteste hodene, sier Larssen, som likevel ikke er særlig bekymret for kinesere generelt.

− De fleste innlandskineserne har en lavere kvikksølveksponering enn de fleste nordmenn. Vi jobber imidlertid også i spesielt forurensede gruveområder, hvor det er grunn til bekymring.

Dyrekjøpt norsk erfaring

Selv om vi i dagens Fastlands-Norge har lite forurensende tungindustri, skal vi ikke mange tiårene tilbake før vi hadde svært forurensende industri, for eksempel sinkindustrien i Odda. Den var årsaken til at Sørfjorden utenfor Odda var kjent som en av verdens mest forurensede fjorder.

I dag derimot er sinkproduksjonen i Odda en av verdens minst forurensende. Fortsatt er riktignok konsentrasjonen av kvikksølv høy innerst i fjorden, og kostholdsrådene for fisk og skalldyr vil nok fortsatt vare lenge for denne delen av Hardangerfjorden.

− Dette eksemplet fra norsk industrihistorie har gitt både miljøforskere og politikere erfaringer som er svært relevante for kineserne: Hvordan løste vi problemene med kvikksølvutslipp, teknisk og politisk? Hvordan jobbet norske myndigheter, sammen med eller mot industrien? Og hvordan har vi løst problemet med en forurensende hjørnesteinsbedrift i et lokalsamfunn? spør Larssen.

Praktisk læring

Sammen med forskere ved myndighetenes forskningsinstitutter har Larssen og kollegene hans kartlagt den reelle kvikksølvkonsentrasjonen i miljøet. De har lært forskere og miljøforvaltning hvordan de skal samle inn data, tolke, analysere og fremstille dem på en lettfattelig måte.

− Gjennom denne «learning by doing»-metoden har de forstått at det er mulig å gjøre noe. For kineserne har kjempemuligheter til å redusere utslippene og sette inn enkle, men svært effektive tiltak, sier Larssen.

I Kina finnes mange slagghauger etter nåværende eller tidligere kvikksølvproduksjon. Haugene lekker, og det er forferdelig kostbart å flytte og kapsle dem inn for å fjerne forurensningen fullstendig.

− Vi har vist dem hvordan de kan redusere problemet med ganske enkle, rimelige tiltak. Delvis kan de redusere lekkasjene fra slagghaugene. De kan også bygge en dam eller to nedstrøms, før kvikksølvet renner ut i elven. Og de kan få de lokale bøndene til å la være å dyrke ris akkurat nedenfor slagghaugene, slik mange gjør i dag, sier Larssen.

− Nå renner mye forurenset vann rett ut i rismarkene. Om disse risbøndene dessuten får litt støtte til å dyrke for eksempel mais akkurat der, reduserer det eksponeringen mye.

Mais tar opp veldig lite kvikksølv, mens ris som vokser i vann hvor det skjer en metylering av kvikksølvet, tar opp mye, forteller Larssen.

Forskning påvirker politikk

Etter en lang prosess med å bygge opp tillit og få gode kontakter arbeider Larssen og hans kinesiske forskerkolleger med å bygge opp kunnskapsnivået til de kinesiske myndighetene når det gjelder kvikksølv og andre miljøgifter.

− Gjennom den fire år lange prosjektperioden vi nå har vært igjennom, vet de nå så mye at de forstår at de må gjøre noe. Derfor har kinesiske myndigheter nå gått med på å samarbeide innenfor FNs miljøprogram, UNEP, med å utvikle en global samarbeidsavtale om kvikksølv.

− Dette er et stort fremskritt, og Kina er nå en av de største og mest aktive delegasjonene til forhandlingsmøtene i den kommende Kvikksølvkonvensjonen, forteller Larssen. Målet er å ha en avtaletekst klar i 2013.

TILLIT: – For å få til noe bra i Kina er det viktig å bruke tid på å forstå den kinesiske forskningskulturen og å bygge opp tillit på den kinesiske måten, sier professor Thorjørn Larssen. Foto: Privat
TILLIT: – For å få til noe bra i Kina er det viktig å bruke tid på å forstå den kinesiske forskningskulturen og å bygge opp tillit på den kinesiske måten, sier professor Thorjørn Larssen. Foto: Privat

− Denne prosessen er utrolig viktig for Kina og for verden. I løpet av de neste tre årene skal landet samle inn en mengde data for å vise hvordan situasjonen er, hva som er problemet, og hvilke muligheter stormakten har til å redusere utslippene sine.

På full fart fremover

Mens kinesiske forskere for et par tiår siden knapt publiserte vitenskapelige artikler på den internasjonale arenaen, ligger de nå i ledersjiktet.

− I dag ligger Kina på andreplass etter nordamerikanerne i antall internasjonale publikasjoner innenfor miljøforskning. Om man ser på mengden penger som blir brukt på forskning, ligger de nok i tet der også. De har en sterk konkurranseinnstilling, minst like sterk som USA og mye sterkere enn Norge. Nå er kineserne opptatt av å komme seg opp på et internasjonalt nivå og vise at de er flinke, særlig på de harde, målbare og teknokratiske feltene, som teknologi og forskning, sier Larssen.

− Da jeg først kom til Kina, tidlig på 90-tallet, var læringen veldig enveis: Norske forskere kom til Kina og lærte bort til kineserne. Men nå er det sånn at de er gode på noen områder, mens vi er gode på andre.

− Dermed har vi et likeverdig og reelt samarbeid hvor vi lærer av hverandre. For eksempel er ikke det nye forskningsprogrammet som Forskningsrådet nå utlyser, et bistandsprogram hvor vi skal komme dit og lære dem ting. CHINOR-programmet tar utgangspunkt i et samarbeid mellom likeverdige parter, mener Larssen.

Råd til forskere

For bare et par tiår siden var det spennende og interessant i seg selv for kinesiske forskere å samarbeide med forskere fra vestlige land. Nå er det ikke lenger nok bare å være utlending.

− De som i dag vil samarbeide med kinesiske forskere, må vise at de kan noe. Og for å få til noe bra må de være der og bruke tid. Det tar tid å forstå den kinesiske forskningskulturen og å bygge opp tilliten på den kinesiske måten. Det er grunnleggende i kinesisk kultur å bli venner og fortrolige før man samarbeider, enten det gjelder handel eller forskning, avslutter Larssen. 

Mer informasjon:

Forskningsrådet på EXPO. Larssen ledet deler av Forskningsrådets klima- og miljøforskningsseminar under EXPO 2010