Er det egentlig mulig for deg som privatperson å saksøke FN? (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Er det egentlig mulig for deg som privatperson å saksøke FN? (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Vanskelig å stille internasjonale organisasjoner til ansvar

Hva gjør du hvis en internasjonal organisasjon bryter menneskerettighetene dine? Er det mulig å saksøke FN eller EU?

Vi tenker ofte ikke på at internasjonale organisasjoner, som EU og FN, påvirker livene våre, fordi det ofte er snakk om en helt triviell form for påvirkning.

Som for eksempel når du ringer en utenlandsk venn må du taste inn en landkode – som er fastsatt av en internasjonal organisasjon.

Men i andre tilfeller utøver internasjonale organisasjoner betydelig makt på en direkte måte.

– Hvis du for eksempel ender opp på FNs liste over mistenkte terrorister – uten å ha blitt hørt eller sagt din mening i forkant – da ville du kanskje tenke at dine menneskerettigheter er brutt, og at du kunne reise sak for norske domstoler mot FN. Det er dessverre ikke mulig, forteller Stian Øby Johansen, førstelektor ved Universitetet i Oslo.

Han forklarer at FN og andre lignende internasjonale organisasjoner er immune mot nasjonale domstoler.

– Internasjonale organisasjoner blir stadig mektigere. På nær sagt alle livsområder blir vår hverdag påvirket av deres beslutninger og handlinger. De internasjonale organisasjonene utøver altså makt. Likevel er det ikke alltid mulig for enkeltindivider som tilfeldigvis blir rammet, å holde internasjonale organisasjoner til ansvar.

Hvem holder organisasjonene ansvarlige?

Det finnes mange ulike rettslige kontrollmekanismer som kan hjelpe enkeltpersoner i å gå disse organisasjonene etter sømmene. Vi har for eksempel nasjonale og internasjonale domstoler, ombudspersoner og interne granskningsorganer som kan holde internasjonale organisasjoner ansvarlige for maktbruk.

Stian Øby Johansen er førstelektor ved Nordisk institutt for sjørett. (Foto: UiO)
Stian Øby Johansen er førstelektor ved Nordisk institutt for sjørett. (Foto: UiO)

Øby Johansen har forsket på situasjoner der internasjonale organisasjoner utøver betydelig makt og spør om kontrollmekanismene er tilstrekkelige for å holde organisasjonene ansvarlige for eventuelle menneskerettsbrudd.

Eksempler på slike brudd er Den internasjonale straffedomstolen, som holder mistenkte og tiltalte personer i varetekt. Som i alle fengsler – også norske – hender det iblant at de innsattes menneskerettigheter blir krenket. For eksempel har ICCs administrative klageinstans konstatert at en innsatts rett til familieliv ble brutt på grunn av et for strengt besøksregime.

Et annet eksempel er FNs høykommissær for flyktninger, som administrerer store flyktningleirer.

Fra snakkeklubber til maktutøvere

– Opprinnelig var det ingen refleksjon over utøvelse av makt i internasjonale organisasjoner, sier Øby Johansen.

–  De første internasjonale organisasjonene var hovedsakelig «snakkeklubber», men etter andre verdenskrig fikk vi flere og flere tilfeller som direkte eller indirekte viser internasjonale organisasjoners utøvelse av makt, sier Øby Johansen.

– Vi må riktignok huske at internasjonale organisasjoner har begrenset kompetanse. En internasjonal organisasjon kan bare utøve makt i den utstrekning den er gitt myndighet til det fra statene. Når det er sagt, er trenden i nyere tid at internasjonale organisasjoner blir gitt stadig nye oppgaver og dermed øker også deres makt.

Økende makt gir større sjanse for menneskerettighetsbrudd

– Når de internasjonale organisasjonenes makt øker, stiger også potensialet for at de kan krenke menneskerettighetene, forteller Øby Johansen.

Han trekker fram eksemplet med flyktningleire som administreres av FNs høykommissær for flyktninger. 

– Her har man sett tilfeller hvor flyktninger blir banket opp eller er ofre for systematisk mishandling, for eksempel fysisk avstraffelse. I disse tilfellene finnes ingen mekanismer for å holde FN ansvarlig for slike overgrep. Flyktningene har ikke noe sted å føre sin sak. Overgriperne burde ha blitt rettslig forfulgt og domfelt, men dette er vanskelig, poengterer Øby Johansen.

– Det finnes også andre tilfeller, supplerer Øby Johansen: Sikkerhetsrådet i FN fatter vedtak om sanksjoner i forbindelse med terrorhandlinger. Tenk deg så at disse FN-sanksjonene fører til at din bankkonto sperres. Dette er et svært inngripende tiltak for den det gjelder, men her har man ingen domstol man kan gå til for å få omgjort vedtaket, fordi det i FN-systemet ikke finnes noen domstoler.

EU utøver betydelig makt over enkeltpersoner

– Også EU er en internasjonal organisasjon som utøver betydelig makt over enkeltpersoner, forteller Øby Johansen.

Som et praktisk eksempel nevner han EUs myndighet til å vedta såkalte forordninger. Det er en slags lov som gjelder på lik linje med medlemslandenes egne lover.

– EU har riktignok EU-domstolen hvor enkeltpersoner kan anlegge sak, så da skulle man tro at problemet var løst. Men EU-domstolen har ikke kompetanse i saker som gjelder militæroperasjoner.

Som eksempel nevner han fredsbevarende og fredsbyggende operasjoner i EU-regi og følgende tenkte scenario:

Et av EUs skip jager pirater utenfor Somalias kyst, og piratene blir beskutt. Så viser det seg at en mistenkt pirat var fisker. Fiskeren kan da ikke gå til EU-domstolen og anlegge sak.

Ikke mulig å stille organisasjonene til ansvar

Hovedkonklusjonen til Øby Johansen er at de rettslige kontrollmekanismer er utilstrekkelige i alle disse tre situasjonene. De som er utsatt for menneskerettsbrudd, kan med andre ord ikke stille de aktuelle internasjonale organisasjonene til ansvar.

– Samtidig er det stor variasjon mellom de ulike organisasjonene, understreker Øby Johansen.

Likevel konkluderer Øby Johansen at mekanismene for ansvarliggjøring ikke er tilstrekkelige for noen av disse tre organisasjonene.

Han forteller at det er betydelige variasjoner mellom de enkelte situasjonene og mellom de ulike rettslige prosessene som ansvarliggjør de internasjonale organisasjonene. Noen systemer er nokså nær ved å oppfylle de kravene som stilles, mens andre er åpenbart mangelfulle, påpeker forskeren.

Konklusjonene er nok også symptomer på et generelt problem, mener Øby Johansen. Det paradoksale er at vi har god beskyttelse av våre rettigheter som forbruker, men ikke når det kommer til mer alvorlige saker hvor internasjonale organisasjoner er involvert, poengterer han.

Hva kan gjøres?

Organisasjonene selv kan ikke alltid reformere systemet, da de ikke har nødvendig kompetanse. Medlemslandene i for eksempel EU må møtes og vedta endringer i regelverket. De kan for eksempel opprette et tvisteløsningsorgan eller et annet organ.

Men systemer for ansvarliggjøring av internasjonale organisasjoner som kun består av ombudspersoner, interne granskinger, og/eller inspeksjons- og gjennomgangspaneler kan aldri være tilstrekkelige.

Det er derfor nødvendig at disse suppleres av andre typer rettslige prosesser, mener forskeren.

Referanse:

Johansen, S.Ø.: Accountability mechanisms for human rights violations by CSDP missions: available and sufficient? International & Comparative Law Quarterly. (2017) (sammendrag)

Powered by Labrador CMS