Én saga ble til flere fortellinger

Ulike sagaskrivere hadde forskjellige ønsker og behov, og de tilpasset materialet sitt deretter. Sagaen om Eirik den vidfarne ble endret for å passe inn i ulike bøker.

Publisert
AM 720 a VIII 4to er navnet på dette manuskriptet, som er ett av fem der sagaen om Eirik den vidfarne dukker opp. I dette er bare starten på sagaen bevart, og den er plassert sammen med en jærtegnfortelling om jomfru Maria og diktet Lilja, en hyllest til jomfru Maria.
AM 720 a VIII 4to er navnet på dette manuskriptet, som er ett av fem der sagaen om Eirik den vidfarne dukker opp. I dette er bare starten på sagaen bevart, og den er plassert sammen med en jærtegnfortelling om jomfru Maria og diktet Lilja, en hyllest til jomfru Maria.

– Når en tekst ble kopiert i middelalderen, ble avskriften aldri lik den man kopierte fra. Men det var heller ikke noe mål, påpeker Elise Kleivane, stipendiat ved Universitetet i Oslo.

– Målet var å gjøre teksten enda bedre. Den skulle tilpasses en ny sammenheng, en ny bok.

Kopi til bedre versjon

Sagaen om Eirik den vidfarne (Eiríks saga víðfǫrla) fins bevart i fem håndskrevne bøker fra 1300- og 1400-tallet. Det er disse manuskriptene som har vært Kleivanes kjernemateriale.

– Som student i norrøn filologi får man gjerne tidlig høre om feil i de gamle manuskriptene, at avskriftene ikke er like. Og ja, noen av endringene er sikkert resultat av at det er blitt gjort feil, men andre er gjort bevisst. Det var faktisk et ideal å gjøre kopien til en bedre versjon.

Forutsetningen for dette, påpeker hun, var at mye av den norrøne litteraturen var anonym, og at man ikke hadde opphavsrett slik vi kjenner den i dag.

Det er konteksten som avgjør

Ulike skrivere gjorde små og store endringer i den opprinnelige teksten for at den skulle passe bedre inn i en ny kontekst. Sagaene ble gjerne plassert i ulike bøker med ulike eiere, som igjen hadde noe ulike behov.

– Selve innholdet forble stort sett det samme. Men de endret på stilen, byttet ut ord og la til nye, forklarer Kleivane og gir noen konkrete eksempler. I ett manuskript står det:

«Då gjorde han dei til sine kjæraste tenestemenn». I et annet: «Då gjorde han dei til sine tenestemenn.»

– I det ene manuskriptet er stilen nøktern. I det andre blir det brukt flere ord for å beskrive, presisere og utmale. Der skal sagaen helst ha en litt opphøyd stil, som ble brukt for å røre folk.

Ble flere fortellinger

Elise Kleivane. (Foto: Annica Thomsson)
Elise Kleivane. (Foto: Annica Thomsson)

De ulike avskriftene av Sagaen om Eirik den vidfarne vitner om at en og samme saga kunne bli til flere fortellinger.

Den kunne både være en spennende fortelling om fremmede og eksotiske strøk. Den kunne være mest et teologisk og kosmologisk læreverk. Og den kunne dukke opp som en moralsk oppbyggelig fortelling.

– Små endringer kan føre til en ideologisk vridning av en tekst. Det er konteksten som avgjør, sier Kleivane.

Dialogen er hentet fra et annet verk

Kleivanes funn er delt i to. Den ene delen tar for seg det som faktisk ble endret i de fem ulike versjonene. Den andre delen dreier seg om konteksten versjonene dukker opp i.

– I én bok står for eksempel Eiriks saga sammen med elleve andre sagaer av forskjellig slag. I en annen bok inngår sagaen i en religiøs kontekst, og da er det også tydelig at det religiøse i Eriks saga blir framhevet, forklarer Kleivane.

Gresk konge

Eiriks saga handler om Eirik som bestemmer seg for å dra til ”udødelighetslandet”, til paradis. Han kommer til Konstantinopel, og der får han innpass hos den greske kongen. “Hvem har skapt alt”, spør Eirik. Og kongen svarer.

– Store deler av denne dialogen stammer fra et annet kjent europeisk verk, Elucidarius.

– Det syns jeg nok en gang illustrerer godt hvordan middelaldertekster ble behandlet og forstått. Det er med andre ord teksten som er autoriteten, og ikke personen bak, sier Kleivane.

Perspektiv til vår samtid

Eirik drar i slutten av sagaen hjem igjen, som en klok mann – og kristen.

– I en av versjonene legges det mest vekt på selve ekspedisjonen og eventyret. I en annen er det kunnskapen som betones mest.

– En tredje forespeiler den senere kristningen av landet, mens den moralsk oppbyggelige varianten legger vekt på at Eirik er klok og lar seg ydmykt opplyse, som var en dyd i seg selv den gangen, sier Kleivane.

Opphavsrett

Arbeidet med Eiriks saga har også gitt stipendiaten et nytt perspektiv på vår egen samtids behandling og bruk av tekster, da særlig tekster på internett.

– Vi mener å ha stor respekt for opphavsretten, og vi tror gjerne at artiklene forblir de samme. Men det gjør de jo ikke alltid. Samme setninger kan også dukke opp både på Wikipedia og Encyclopedia Britannica.

Konteksten spiller dessuten en rolle den dag i dag, påpeker Kleivane.

– Og som i middelalderen, har selv det materielle en betydning. Det betyr noe om det er en praktutgave teksten inngår i eller ei.

Bakgrunn:

Elise Kleivane disputerte 9. sepember ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Reproduksjon av tekstar i seinmellomalderen. Variasjon i Eiríks saga víðfǫrla.