Lite patriotisme i tidlig havforskning

Den norske havforskninga var sterkt internasjonalt orientert allerede fra starten rundt forrige århundreskifte, men bar lite preg av nasjonsbygging.

Publisert
Fridtjof Nansen med mannskap på Sibir-reisen i 1913 om bord i skuta «Correct». (Foto: Nasjonalbiblioteket)
Fridtjof Nansen med mannskap på Sibir-reisen i 1913 om bord i skuta «Correct». (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Vandrende bestander:

Flere av fiskebestandene i nord vandrer mellom norske og russiske farvann.

Norge og Russland har en felles fiskerikommmisjon som fastsetter kvoter for flere fiskeslag, blant annet nordøstarktisk torsk, lodde, hyse og blåkveite.

Kommisjonen blei oppretta på slutten av 1970-tallet som følge av at kyststatene fikk rett til å etablere økonomiske soner på 200 nautiske mil.

Tett forskningssamarbeid:

Norske og russiske havforskere samarebeider tett for å skaffe fram kunnskap best mulig kunnskap om Barentshavet.

Havforskningsinstituttet og søsterinstituttet Pinro i Murmansk undertegna den første formelle samarbeidsavtalen i 1958. I 1965 starta de første felles toktene. Den gangen kartla havforskerne yngelen i Barentshavet.

Siden den gang har toktene vokst i omfang og utbredelse. I dag er økosystemtoktet om høsten det mest omfattende samarbeidet. Da undersøkes alt liv i Barentshavet.

Norsk og russisk havforskning starta omtrent samtidig.

I 1860 utførte en russisk vitenskapelig ekspedisjon en rekke undersøkelser langs norskekysten, blant annet for å skaffe seg kunnskap om silde- og torskestammenes vandringer.

Omtrent samtidig arbeidet havforskningspionérer som Michael Sars og Axel Boeck i Bergen, og omtrent 15 år etterpå starta den norske nordhavsekspedisjonen som blei leda av Georg Ossian Sars og Henrik Mohn.

– Det er mange eksempler på at forskere brukte nasjonale motiver og konkurranse med andre nordlige stater som argument for å presse fram finansiering, sier historiker Kari Myklebost ved UiT – Norges arktiske universitet.

– Samtidig fantes det en autonom vitenskapelig agenda, uavhengig av statlige prioriteringer, og den fremma samarbeidsrelasjoner på tvers av grensene, blant annet innenfor havforskning, sier hun.

Myklebost har skrevet om norsk-russisk forskningssamarbeid fra 1814 og fram til andre verdenskrig i historieverket Det asymmetriske naboskap. Norge og Russland 1814-2014.

Møttes jevnlig

Rundt forrige århundreskifte var det flere møter mellom norske og russiske havforskerpionerer, blant andre Nikolaj M. Knipovtisj, Johan Hjort, Georg Ossian Sars og Fridtjof Nansen.

I 1898 sjøsatte russerne verdens første spesialbygde skip for fiskeriforskning, og fartøyet besøkte norskekysten i 1899.  Norge fulgte opp med et tilsvarende forskningsskip i 1900.

I tillegg foregikk mye av det norsk-russiske havforskningssamarbeidet på begynnelsen av 1900-tallet gjennom Det internasjonale rådet for havforskning (ICES).

– De samarbeidet om å kartlegge fiskebestandenes migrasjonsmønster i Barentshavet, og det ble gitt ut felles forskningsartikler, blant annet om selbestanden langs Murmansk- og Finnmarkskysten og dens innvirkning på fiskebestandene.

– Johan Hjort var Havforskningsinstituttets første direktør. Han ga Knipovitsj æren for å være den første som kartla Golfstrømmens ulike forgreininger i Barentshavet og sammenhengen mellom det og fiskebestandenes fordeling i området, sier Myklebost.

Kursvirksomhet

Hun forteller også at kursvirksomhet var en viktig del av kontakten mellom norske og russiske havforskere.

Bergen marinbiologiske stasjon, Bergen Museum og Fiskeridirektoratet organiserte fra 1903 til 1913 en rekke såkalte oseanografiske kurs, med deltakere fra ulike medlemsland.

– Formålet var å utdanne nok kvalifisert personell til ICES sine prosjekter. Til sammen 171 deltakere gjennomgikk kurset, av disse 20 fra Russland, sier Myklebost.

Stopp i 1915

Russland trakk seg ut av ICES i 1915, og Sovjetunionen meldte ikke landet inn i igjen før i 1955.

Derfor var det liten aktivitet innenfor havforskningssamarbeidet i denne 40-årsperioden, men Myklebost viser til at det var en viss aktivitet innenfor rammene til Det internasjonale selskapet for utforsking av Arktis ved hjelp av luftskip.

– Norske polarforskere samarbeidet tett med særlig tyske, sovjetiske og amerikanske kolleger om å få i stand en vitenskapelig luftskipsekspedisjon fra Europa over nordpolområdet til Alaska, forteller forskeren.

Formålet var blant annet å kartlegge havstrømmer, is og meteorologiske forhold. Manglende finansiering gjorde imidlertid at selskapet til slutt bare klarte å gjennomføre en sterkt redusert flygning. Den foregikk sommeren 1931 over sovjetiske nordområder.

Praktisk, ikke nasjonsbygging

Fra slutten av 1950-tallet og helt opp i våre dager har det norsk-russiske fiskeri- og havforskningssamarbeidet igjen blomstret.

– Den praktiske samarbeidsdimensjonen innenfor havforskninga er lite beskrevet i den eksisterende historielitteraturen om norsk og russisk polarforskning, sier Myklebost.

Hun mener dette kan forklares med at nasjonaliseringsprosessene innenfor den framvoksende polarforskninga har vært sterke. Disse prosessene har handlet om å fremme nasjonalstatenes interesser og status gjennom vitenskapelige oppdagelser og ekspedisjoner.

– Historikere har pekt på at 1800-tallets polarforskning hadde stor symbolsk betydning og raskt ble knyttet til etableringen av nasjonal identitet – om enn i sterkere grad i den unge nasjonalstaten Norge enn i det enorme russiske imperiet, sier Myklebost.

Den gradvise erobringen av polområdene gjennom ekspedisjoner som Nansens drift med skipet «Fram» og Amundsens sydpolferd har blitt nedfelt som sentrale elementer i forståelsen av norsk identitet.

Også i Russland har polarforskninga blitt nasjonalisert; den har blitt beskrevet som del av et statlig interessefelt, hvor fangsttradisjoner, politiske interesser og militærstrategiske vurderinger har hatt stor betydning.

Etter 1905 ble økonomiske og politiske faktorer viktigere også i norsk polarforskning, noe suverenitetsforhandlingene og konfliktene rundt Spitsbergen og Novaja Semlja i mellomkrigstida er talende eksempler på.

– I dette bildet har man glemt eller oversett den renskårne vitenskapelige agendaen som drev mange forskere. Fra et forskningssynspunkt har det vært viktig å samarbeide for å innhente data på tvers av nasjonale grenser i det enorme polarområdet, avslutter Myklebost.