Lakseoppdrett skapar verdiar for mange milliardar kroner årleg og er ein av Noregs viktigaste eksportnæringar. Oppdrettslaks får i dag berre ein tredel av fôret sitt frå havet, medan resten kjem frå plantar.

– Med matematiske modellar kan vi først rekne ut kva resultat som er mest sannsynlege, og så kan vi gå vidare og gjere dyreforsøk med dei mest lovande fôrblandingane. Slik sparar vi forsøksdyr og får meir kunnskap ut av kvart dyr, seier forskar Jon Olav Vik.

– Om tjue år er det neppe lov å gjere dyreforsøk utan at hypotesane på førehand er prøvde ut med matematiske modellar.

Gjennom mange år med prøving har forskarane greidd å lage fôr med 75 prosent planter, særleg soya. Men laksen er eigentleg kjøttetar, og soya aleine gir betennelse i tarmen. For å finne ut kva som hender når laksen et ulike typar fôr, byggjer Vik og kollegaene hans ved NMBU ei samling digitale modellar av livsprosessane i oppdrettslaksen.

Kan følgje mange potensielle diettar

Ved hjelp av reknestykke og dataprogram, etterliknar dei stoffskiftet. Det vil seie korleis laksen bryt ned ingrediensane i fôret og omdannar dei til fiskekjøtt og avfallsstoff.

Systembiologi handlar om å forstå komplekse samspel i biologiske system. I forskingsprosjektet lagar forskarane ei samling matematiske modellar av livsprosessane i laksen, som er eit samspel mellom fôret dei et, gena dei har, celler og hormon og korleis nedbrytinga skjer.

Modellen gir innblikk i korleis kroppen kan reagere på mange tenkte diettar og kan peike på faktorar som kan dempe betennelse eller gi betre fôrutnytting.

– Vi håper å ha ein første modell av stoffskiftet til laksen klar i løpet av 2018, seier Vik.

Eit bibliotek av data

Etter kvart vil forskarane ha eit bibliotek med forskjellige modellar av livsprosessar i kroppen som dei kan sette saman i skreddarsydde datasimuleringar.

– ­Eit slikt bibliotek vil gjere det mogleg å løyse nye utfordringar raskare, som varmare klima, sjukdomar eller mangel på ein fôringrediens, seier Vik.

– Eg har tru på at oppdrettarar og fôrselskap om ti til tjue år kan mate inn ei liste med fôringrediensar i eit dataprogram saman med næringsinnhaldet og pris, og rekne ut kva som gir mest kjøtt per krone innanfor krava til dyrehelse og kjøttkvalitet. Dermed kan dei fort tilpasse seg når tilbod og pris på ingrediensar svingar, seier Vik.