Bølgende jordbrukslandskap er karakteristisk for Waikato på North Island, New Zealand. (Foto: Morten Günther)
Bølgende jordbrukslandskap er karakteristisk for Waikato på North Island, New Zealand. (Foto: Morten Günther)

Bakgrunn: Fugleparadiset som nesten forsvant

For mange europeiske fuglekikkere er New Zealand kun en våt drøm. Likevel er det gjerne skuffelse man først får føle på hvis man tar den lange turen. Skuffelsen over at de opprinnelige artene er i mindretall – og at mange av dem er så vanskelige å finne. 

Publisert

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text

Pungrev

Pungrev (Trichosurus vulpecula).

Bestanden av pungrev  (Trichosurus vulpecula) på New Zealand ble nylig anslått til rundt 30 millioner individer.

Gjennom ulike kontrolltiltak ble bestanden mer enn halvert i perioden 1980–2010.

Likevel er det fortsatt sju ganger så mange pungrev som mennesker på øygruppa.

Takahe

Takahe (Porphyrio hochstetteri) på Tiritiri Matangi Island.

Verdens største nålevende riksefugl er om lag 50 centimeter høy og veier opptil 3,2 kilo. Den kan ikke fly og finnes utelukkende på New Zealand.

En gang i tiden var takahe (Porphyrio hochstetteri) en vanlig art på store deler av South Island. På 1930-tallet trodde man arten var utryddet, men i 1948 ble 260 individer gjenoppdaget i et avsidesliggende fjellområde vest for Te Anau.

I årene som fulgte, ble bestanden kraftig redusert, blant annet som følge av tøffe vintre, konkurranse fra innførte hjortedyr og fordi mange ble spist av røyskatt. I 1992 var det bare 41 par igjen.

Takket være flytting av individer til øyer uten rovdyr, ser situasjonen nå lysere ut. Bestanden vokser imidlertid sakte, og det er for tidlig å konkludere med at redningsaksjonen har vært vellykket.

Det er vår, og sanglerka jubler høyt i sky over det bølgende, graskledte jordbrukslandskapet. Småflokker av bokfink og gulspurv flyr hvileløst omkring, mens stær, svarttrost og måltrost leter etter mat i veikanten.

Alle er kjente arter fra det norske kulturlandskapet. Likevel er det noe som ikke stemmer. Fra et tre i nærheten fløyter en australsk plystreskjære og avslører at vi befinner oss på den andre siden av jordkloden.

Utryddet av overbeskatning

Da maoriene ankom New Zealand, trolig en gang på 1200-tallet, var landet i stor grad dekket av skog. To arter av flaggermus var de eneste landpattedyrene på øygruppen. Fugler, krypdyr og insekter hadde utviklet seg til å fylle et stort antall økologiske nisjer som pattedyrene ellers ville hatt.

Mange av fuglene hadde liten eller ingen flygeevne. Det var rett og slett ikke behov for å fly siden det ikke fantes rovdyr. Mest iøynefallende var trolig moaene. Disse enorme fuglene kunne bli mer enn tre meter høye og veie 230 kilo. Ingen av de ni kjente artene kunne fly.

Kiwien er selve symbolet på New Zealand. I dag er alle de fem artene sårbare og flere av dem er truet av utryddelse. (Foto: Morten Günther)
Kiwien er selve symbolet på New Zealand. I dag er alle de fem artene sårbare og flere av dem er truet av utryddelse. (Foto: Morten Günther)

For maoriene var det nye landet ganske annerledes enn hva de var vant til lenger nord i Stillehavet. Klimaet var kjøligere, og de måtte lære seg å utnytte nye næringskilder. Ganske raskt begynte de å jakte på blant annet sjøpattedyr og moafugler.

Bestandene ble overbeskattet, og da James Cook ankom New Zealand i 1770 var moaene for lengst utryddet. Det samme var mer enn 30 andre fuglearter, en flaggermus og flere arter av frosk og firfisler. De største artene ble utryddet av maoriene selv. De mindre artene ble utryddet av polynesiarotta – et skadedyr som de første maoriene hadde med seg.

Habitatødeleggelse og nye fiender

I løpet av noen hundre år hadde maoriene brent ned om lag 67 000 kvadratkilometer skog som ble erstattet med gressletter. Med europeernes inntreden på 1800-tallet gikk situasjonen fra vondt til verre.

Så snart den britiske kolonien var opprettet begynte ryddingen av nytt land. Enorme områder ble avskoget og gjort om til dyrket mark. Ytterligere 80 000 kvadratkilometer skog forsvant mellom 1820 og 1920.

De opprinnelige fugleartene mistet store deler av sine leveområder. I tillegg måtte de kjempe mot en rekke nye dyrearter som europeerne hadde med seg. Rottene kom som blindpassasjerer, men de fleste andre ble innført med vitende og vilje. Innflytterne ønsket å lage et «Britain of the South Seas».

Gjentatte ganger forsøkte britene å innføre viltarter og sangfugler de kjente godt hjemmefra: hjort, gemse, geiter, ørret, gjess, stokkand, fasan, vaktel, kanin, sørhare, stær, troster, finker og flere andre spurvefugler. Ingen tenkte på hvilke konsekvenser dette ville få for de opprinnelige artene.

Sørlig sadelflikfugl (<em>Philesturnus carunculatus</em>) finnes i dag kun på små øyer utenfor kysten av New Zealand. Hele den gjenværende bestanden på drøyt 1200 individer er et resultat av omplasseringer. (Foto: Morten Günther)
Sørlig sadelflikfugl (Philesturnus carunculatus) finnes i dag kun på små øyer utenfor kysten av New Zealand. Hele den gjenværende bestanden på drøyt 1200 individer er et resultat av omplasseringer. (Foto: Morten Günther)

Brunrotta utgjorde en ny trussel fordi den ikke bare jaktet på bakken. Plutselig hadde også de fugleartene som hekket i trær fått en ny fiende. Mot slutten av 1800-tallet ble situasjonen ytterligere forverret. Pungrev ble innført som pelsdyr fra Australia, men bestanden kom raskt ut av kontroll. Ilder og røyskatt ble innført i et mislykket forsøk på å kontrollere den stadig økende kaninbestanden.

Den gjenværende skogen hadde store problemer med å fornye seg. Pungrevene spiste av bladverket, mens geiter og hjortedyr beitet på bakken.

Bedre sent enn aldri

Utover på 1890-tallet begynte alarmklokkene å ringe, men det skulle gå mange år før myndighetene tok skikkelig grep. Pungreven var for eksempel fredet helt fram til 1947.

Etter hvert begynte man å opprette reservater på avsidesliggende øyer samtidig som man forsøkte å kontrollere bestanden av ulike skadedyr. For arter som piopio og svartflikfugl var det dessverre allerede for sent. De siste observasjonene ble gjort henholdsvis i 1905 og 1907.

Pioneren Richard Henry var den første som startet innsamling av sjeldne arter på fastlandet for å sette dem ut på øyer. I løpet av 14 år flyttet han egenhendig mer enn 700 fugler til Resolution Island – den største øya i regionen Fiordland. Prosjektet ble dessverre mislykket da røyskatter kom svømmende til øya i år 1900. Alle fuglene døde.

Metoden har imidlertid fått stor betydning for det videre arbeidet med å ta vare på New Zealands biologiske mangfold. En rekke skadedyrfrie verneområder er opprettet, mange individer er flyttet og flere av de sjeldneste artene har hatt en positiv bestandsutvikling de seneste årene.

Gibsonalbatross (<em>Diomedea antipodensis gibsoni</em>) er en av de største sjøfuglene i verden. Hvert år hekker 11 500 par på Auckland-øyene sør for New Zealand. (Foto: Morten Günther)
Gibsonalbatross (Diomedea antipodensis gibsoni) er en av de største sjøfuglene i verden. Hvert år hekker 11 500 par på Auckland-øyene sør for New Zealand. (Foto: Morten Günther)

Situasjonen i dag

La det ikke herske noen tvil: New Zealand er fortsatt et fantastisk land å besøke for europeiske fuglekikkere.

Om lag 200 fuglearter forekommer i dag regelmessig i landet. Snaut halvparten av disse er endemiske, det vil si at de ikke finnes naturlig noen andre steder i verden. En rekke arter er sjeldne og flere av dem er truet av utryddelse.

Ingen andre land har en så variert sjøfuglfauna som New Zealand. Av verdens 360 sjøfuglarter hekker hele 86 arter innenfor New Zealands territorium. Ytterligere ni arter hekker andre steder, men besøker landets farvann i løpet av året. 

Kilder:

Butler, Lindsay & Hunt: Paradise Saved. The remarkable story of New Zealand’s wildlife sanctuaries and how they are stemming the tide of extinction. Random House New Zealand, 2014.

Del Hoyo, Elliott, Sargatal, Christie og de Juana (red.): Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions.