Størst er nedgangen blant unge menn. Likevel er Norge fortsatt i verdenstoppen i frivillighet.

Det kommer fram i rapporten “Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997–2009”, der forskerne Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind har analysert endringene i frivillig sektor de siste tolv årene.

Rapporten bygger på en spørreundersøkelse om frivillig innsats foretatt blant et representativt utvalg av befolkningen mellom 16 og 79 år.

Selv om det nå er en lavere andel av befolkningen som utfører frivillig arbeid, er antallet frivillige timer utført i denne perioden likevel stabilt. Dette skyldes befolkningsvekst. Norge er fortsatt i verdenstoppen i frivillighet, til tross for tilbakegangen.

– Den høye andelen av frivillig deltakelse i rekordåret 2004 skyldtes et blaff av korttidsfrivillighet 1997-2004, som nå har normalisert seg, sier Wollebæk.

– Men frivillighetens kjernetropper krymper også. Det er færre som gjør omfattende frivillig arbeid i dag enn for fem og 12 år siden, fortsetter han.

Avpolitisert frivillighet

Tilbakegangen skjer hovedsakelig innen politisk orientert og religiøst arbeid. Samtidig holder disse aktivitetene i noen grad stand på grunn av økende grad av minoritetsdeltagelse.

Aktiviteter knyttet til nærmiljø og velferd er voksende. Dette viderefører en tendens til avpolitisering og avideologisering av det frivillige engasjementet som har pågått siden 1960-årene.

Deltakelse som selvrealisering

Frivilliges holdninger og motivasjon har også endret seg. Frivillighet handler i økende grad om individuell selvrealisering, som å øke egne kvalifikasjoner eller å styrke selvfølelsen.

Man ser også at kollektive identiteter er svekket. Nye deltakelsesformer, som frivillighet uten medlemskap og frivillighet på nett (virtuell frivillighet) kommer til og øker i omfang.

– Virtuell frivillighet innebærer frivillig arbeid for sosiale nettsamfunn som moderering av diskusjonsgrupper, veiledning av nye medlemmer og lignende.

– Blant ungdom, og særlig unge menn, er dette en av de viktigste arenaene. Sju prosent av dem mellom 16 og 24 år har gjort slikt arbeid, sier Sivesind.

Forskerne peker også på to utviklingstrekk innen frivilligheten, nemlig at det er en større tendens til frivillighet uten medlemskap og at det er en vridning mot å donere penger fremfor tid.

– Den nordiske frivillighetsmodellen har vært preget av høy andel organisasjonsmedlemskap blant frivillige, men nå er frivillig deltakelse er i økende grad løsrevet fra organisasjonsmedlemskap, både innen kulturaktiviteter og velferdssektoren.

– Denne typen frivillig deltakelse er mindre forpliktende og tidkrevende enn medlemsbasert frivillighet, sier Sivesind.

– I tillegg fant vi en tendens til at folk heller gir penger enn tid, legger Wollebæk til.

– Dette skjer samtidig med at andelen passive medlemskap øker. Medlemmer tilbringer mindre tid som deltakere i organisasjonene.

– Det er også vanskeligere å rekruttere folk til verv i organisasjoner. ”Alle” vil ha og synes organisasjonsdemokrati er viktig, men færre ønsker å legge ned tiden og arbeidet som er nødvendig.

– Dette kan fortolkes som at det norske organisasjonssamfunnet er på vandring bort fra folkebevegelsesmodellen i retning av en angloamerikansk filantropitradisjon, sier Wollebæk.

Nye klasseskiller

Et viktig funn i undersøkelsen er at frivilligheten i økende grad er en arena for de ressurssterke, mens personer med lav inntekt, utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet oftere faller utenfor.

De sosiale forskjellene mellom dem på innsiden og utsiden av organisasjonslivet øker – lavinntektsgrupper og personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet faller systematisk utenfor. Flere organisasjonstyper enn før rekrutterer også sosialt skjevt.

– Timer brukt på frivillig deltakelse forsterker nå den skjeve sosiale fordelingen, mens det for 12 år siden var en tendens til at lavstatusgrupper deltok mest, når de først deltok. Dette henger sammen med mer individualistisk deltakelse, forteller Sivesind.

– Tradisjonelt har de kollektive folkebevegelsene tradisjonelt rekruttert svært bredt, mens nå er det de ressurssterke er flinkest til å orientere seg i det nye organisasjonssamfunnet.

– Personer med lav sosial status svarer oftere at de ikke deltar mer fordi ingen har spurt dem, eller fordi de ikke vet hvor de skal begynne, sier han.

Frivillighetspause

Det er i stor grad de eldre som holder frivilligheten i gang, mens ungdom faller fra. Særlig gjelder dette unge menn, som tar en frivillighetspause mellom 19-årsalderen og småbarnsfasen i midten av 30-årene.

– Dette er et nytt utviklingstrekk som vi ikke finner blant jentene. Til gjengjeld bidrar de gjenværende frivillige ungdommene med et svært høyt antall arbeidstimer, påpeker Wollebæk.

– Vi ser også at andelen foreldre som gjør frivillig arbeid går ned fra rekordhøye nivåer. Menn er ikke lenger overrepresentert blant de frivillige,slik de var i 2004, skyter Sivesind inn.

Myten om minoritetene

Selv om minoriteter med bakgrunn i Asia eller Afrika er sterkt underrepresentert blant organisasjonsmedlemmer, deltar hele 36 prosent i frivillig arbeid i løpet av et år.

Denne andelen er så høy at Norge fortsatt ville vært i verdenstoppen i frivillighet, om dette var hele befolkningen. Den frivillige innsatsen hadde da vært på nivå med Danmark.

– Når det gjelder typen aktiviteter minoriteter engasjerer seg i, ser vi at minoriteter deltar lite i kultur- og fritidssektoren, men er mer aktive enn etniske nordmenn innen velferd, rettighetsarbeid og religiøse organisasjoner, sier Wollebæk.

– Selv om det er en forskjell i mellom majoritets- og minoritetsbefolkningens frivillige deltagelse, er den ikke veldig stor. Når man justerer for inntektsforskjeller og den høyere andelen minoritetsbefolkning i byer, forsvinner nesten denne forskjellen helt, fortsetter Wollebæk

Undersøkelsen inkluderte innvandrere som har bodd i Norge i mer enn fem år og behersker norsk.

– Ser man på annengenerasjonsinnvandrene, er det ikke forskjell mellom minoritets- og majoritetsungdoms deltagelse, avslutter Wollebæk.

Referanse:

Wollebæk og Sivesind: Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997–2009, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, Rapport 2010:3.