Kunstgressbaner er én av de største kildene for mikroplastforurensning her til lands. Dette er fordi tonnevis av gummigranulat som kunstgressbanene blir spredd med kommer på avveie hvert eneste år. Nå gir forskere råd om hvordan vi kan redusere spredningen. (Foto: Erik Joner / NIBIO)
Kunstgressbaner er én av de største kildene for mikroplastforurensning her til lands. Dette er fordi tonnevis av gummigranulat som kunstgressbanene blir spredd med kommer på avveie hvert eneste år. Nå gir forskere råd om hvordan vi kan redusere spredningen. (Foto: Erik Joner / NIBIO)

Vil erstatte kunstgress-gummi med sand

Gummibiter brukt på kunstgressbaner utgjør en stor risiko for miljøet fordi de lett kommer på avveie. Men det finnes flere tiltak for å forhindre dette.

Published

Antallet kunstgressbaner har økt kraftig i Norge de siste 15 årene, og per i dag finnes det rundt 1750 kunstgressbaner i Norge. På disse spres det hvert år flere tonn granulat i form av små gummibiter. Granulatet gir demping mot underlaget i tillegg til at det gir bedre ballkontroll og ballfølelse.

Vel og bra for spillerne, men dessverre ikke for miljøet.

Gummibitene forsvinner nemlig ut av banen til nærområdet. I verste fall kan store mengder havne på avveie hvis de transporteres med nedbør via små bekker og elver og ut i havet.

I en ny rapport har NIBIO-forskere kartlagt granulat i jord i nærheten av flere kunstgressbaner på Østlandet. Resultatene viser at gummibitene fra kunstgressbaner har en tendens til å hope seg opp i jorden – ofte opptil flere meter fra banegrensene.

Heldigvis finnes det tiltak for å minske problemet og det med relativt enkle grep.

Flere tonn forsvinner fra banen per år

Claire Coutris er forsker ved NIBIO og én av forfatterne bak en ny rapport om temaet. Hun forteller at selv en godt driftet bane sprer granulat utover banegrensene. Dette gjelder spesielt baner med vinterdrift. Beregningene er basert på informasjon innhentet fra 26 baner på Østlandet.

– De fleste banene i Norge brukes året rundt og blir etterfylt med tre til fem tonn granulat fordi tilsvarende mengde går tapt hvert år, sier hun.

Av dette viser beregninger at rundt en tredjedel av det tapte granulatet blir samlet opp og tilbakeført til banen, mens 15 prosent følger med spillerne hjem. Mellom 15 og 50 prosent transporteres til avløp og avløpsrensing eller går i restavfallet.

Hele 40 prosent hoper seg opp i naturen. Dette tilsvarer over 100 tonn granulat per år – og det bare for de 26 kunstgressbanene i Vannområdet Indre Oslofjord Vest.

Her har gummigranulat fra fotballbanene spredt seg til naturen. (Foto: Erik Joner / NIBIO)
Her har gummigranulat fra fotballbanene spredt seg til naturen. (Foto: Erik Joner / NIBIO)

Prøvetaking avslørte betydelig opphopning

For å bekrefte mengden granulat som har lekket fra kunstgressbanene, tok Coutris og kollegene hennes jordprøver rundt tre av fotballbanene med vinterdrift. Prøvetakingen ble utført i juli da alle banene var ferdig ryddet for granulat rundt banen etter vinteren.

Resultatene var oppsiktsvekkende. Forskerne fant flere kilogram gummigranulat per kvadratmeter i nærheten av banene.

– Ved en kunstgressbane på Hosle fant vi cirka åtte kilo gummigranulat på én kvadratmeter på null til fire centimeter dyp og nesten fire kilo på fire–åtte centimeter dyp. Funnet ble gjort i skogen rundt 15 meter fra gjerdet som omringer banen, forteller Coutris.

Ved kunstgressbanen på Føyka var situasjonen enda mer alvorlig med funn av hele 17 kilo granulat på ned til seks centimeter dyp.

Kan vaskes ut i havet via bekker og avløp

Om granulatet blir liggende der det er, eller om det vaskes ut, avhenger blant annet av geografien i området rundt kunstgressbanen.

– På Hosle og en annen bane vi undersøkte på Nadderud har ikke granulatet en naturlig utvaskingsvei. Dermed vil granulatet mest sannsynlig bli liggende der det er uten å havne i avløp eller vannveier, sier Coutris.

For kunstgressbanen på Føyka, der Coutris og kollegene hennes fant mest gummigranulat, er imidlertid situasjonen en annen.

– Her er det sannsynlig at en del av granulatet som ligger på jordoverflaten, vil vaskes videre ned i bekken, særlig på de bratteste og minst bevokste områdene, i hvert fall hvis det ikke settes inn tiltak for å forhindre at det skjer, sier hun.

– Dette med utvasking er problematisk, i hvert fall hvis det følger med bekken ut til elver og til syvende og sist fjorden, legger hun til.

Claire Coutris og Erik Joner er to av forfatterne bak NIBIO-rapporten Kartlegging av mikroplast/gummigranulat i jord nær kunstgressbaner. (Foto: Kathrine Torday Gulden, NIBIO)
Claire Coutris og Erik Joner er to av forfatterne bak NIBIO-rapporten Kartlegging av mikroplast/gummigranulat i jord nær kunstgressbaner. (Foto: Kathrine Torday Gulden, NIBIO)

Tiltak for å forhindre utslipp

Så hva kan vi gjøre for å forhindre at gummibiter kommer på avveie og hoper seg opp i naturen?

Coutris sier at det finnes en rekke tiltak som kan iverksettes for å redusere tapet av granulat.

– For det første er det viktig å rense fottøyet grundig etter at man har vært på banen. Rister over betonggraver ved utgangene hindrer dessuten spillerne i å dra med seg granulat utenfor baneområdet, sier hun og påpeker at det også er viktig å etablere gode løsninger for oppsamling langs banene og forbedre driftsrutinene generelt.

– Baner med gummigranulat må driftes som lukkede systemer hvis vi skal unngå granulatutslipp. Det betyr at det blant annet må anlegges fire meter asfalt utenfor banens sidelinjer og fem meter bak mållinjene. Asfalten bør dessuten avsluttes med en kant, forteller hun.

På vinterhalvåret bør det brøytes uten å bruke snøfreser og de som drifter banene bør sørge for at det finnes gode oppsamlingsløsninger for granulat på avveie i drenskummer.

– En løsning vi så på Føyka, er at de brukte filterduk i avløpskummene, sier Coutris.

– Å bruke en mindre del av banen til snølagring om vinteren er også et godt tiltak. Det gjør at granulatspredning utenfor banen unngås og at granulatet som samles i brøytesnøen ikke grises til med gress, grus og stein, legger hun til.

Finn erstatninger for gummigranulat

Coutris sier at i tillegg til at banebrukere og idrettsklubber tar ansvar, er det også viktig å etablere gode systemer på overordnet nivå. Mottaksordninger for brukt granulat som avfall og bærekraftig gjenbruk av granulatet er begge måter å få bukt med i hvert fall deler av problemet.

Utfordringen her er at flere idrettsklubber ofte opplever at granulatavfallet de prøver å levere til mottak ikke blir tatt imot fordi det inneholder stein, jord og grus.

– Den aller beste løsningen er om kunstgressbaner som skal rehabiliteres eller opprettes, tar i bruk andre materialer enn gummigranulat, påpeker Coutris.

Baner som bruker sand i stedet for granulat har blitt opprettet på Haslum i Bærum, og på Føyka i Asker finnes det en bane som bruker kork i stedet for granulat.

– Banene har ikke vært i drift særlig lenge, men foreløpig ser de ut til å fungere godt for breddeidrett. Dersom gummigranulat blir erstattet med et annet, mer miljøvennlig produkt jevnt over, vil det definitivt bidra til en betraktelig reduksjon hva mikroplastforurensning angår, avslutter Coutris.

Referanse:

Claire Coutris m.fl: Kartlegging av gummigranulat/mikroplast i jord nær kunstgressbaner: Hoslebanen, Nadderudbanen og Føykabanen. NIBIO. 2017. ISBN: 978-82-17-02024-0

Ingvild Tandberg og Erlend B.Raabe: Kartlegging av gummigranulat/mikroplast langs vei og idrettsbaner. Vannområdet Indre Oslofjord Vest. 2017.