Et glemt kapittel i norsk medisinhistorie:

Det er starten av 1950-tallet og Helse-Norge går på høygir. Sykdommene polio og tuberkulose skal bekjempes. Antibiotika utvikles. Nye vaksiner skapes. Satsingen på medisinsk forskning har aldri før vært så stor.

Aldri før har heller behovet for forsøksdyr vært større. Særlig for utviklingen av antibiotika og vaksiner mot polio blir bruken av forsøksdyr sett på som viktig.

I sin doktoravhandling ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, forteller Tone Druglitrø historien om de harde debattene og diskusjonene som oppsto da bruken av forsøksdyr ble forsøkt gjort til en organisert virksomhet på 1950-tallet.

– Tidligere studier av utviklingen i biomedisinen har først og fremst vært opptatt av menneskene bak denne utviklingen. Jeg forsøker å utdype dette bildet ved å se på hvilken rolle forsøksdyrene har spilt, sier Druglitrø.

En ny idé

To forskere var på starten av 1950-tallet på tur til USA. Der fikk de en idé. Hva om de etablerte en sentral avlsstasjon for forsøksdyr i Oslo – en avlsstasjon som kunne forsyne hele Norge med forsøksdyr?

Tanken bak forslaget var å sikre like standarder for forsøksdyrene. Oppvekstvilkårene for dyrene måtte bli like, og forsøksdyrene selv måtte være identiske helt ned til det minste genetiske og bakteriologiske nivå.

Slik ville forskerne kunne sammenligne resultatene fra dyr til dyr – og dermed produsere pålitelig forskning – uten usikkerhet om at det var noe i dyrets historie de ikke kjente til.

Ideen om felles standarder for forsøksdyr var fjernt fra den norske virkeligheten på 1950-tallet.

– Det går vandrehistorier om at professorene sendte studentene ut i skogen for å finne dyr. Løskatter og slikt. I bytte skal studentene ha fått legesprit. Det var nok ikke helt slik, men at det faktisk eksisterte slike historier, sier noe om hvordan man opplevde situasjonen på den tiden, sier Druglitrø.

Hun forteller at det vanligste på 1950- og 1960-tallet enten var å avle opp forsøksdyrene selv, kjøpe dem fra internasjonale produsenter eller fra norske bønder.

– Utfordringen var at bøndene ikke kjente til kravene forskningen stilte. De kartla for eksempel ikke sykdomshistorien til dyrene.

– Det var vanskelig å ha oversikt over dyrenes bakgrunn og å få tak i store mengder dyr som var blitt holdt under like forhold, slik at samme type forsøk kunne utføres på flere dyr og resultatene være sammenlignbare, sier hun.

En uholdbar situasjon

Med den voldsomme satsingen på biomedisin på 1950-tallet vokste behovet for antallet forsøksdyr.

- Flere forskere beskrev situasjonen som uholdbar. De sa vi aldri ville gjøre fremskritt innen medisinsk forskning om man ikke fikk på plass etablerte standarder for forsøksdyr og sørget for lettere tilgang på homogene dyr, sier hun.

Druglitrø har fulgt forskernes forsøk på å overbevise politikerne om at en avlsstasjon ville være en god idé. Hun har også tatt for seg de mange debattene forskerne måtte gjennom med radikale dyrevernere som reagerte kraftig på forslaget.

– Enkelte av dem beskrev forslaget som barbarisk, sier Druglitrø.

Frontene var steile. Forskerne så på avlsstasjonsprosjektet som veien til et bedre liv. Standardiserte forsøksdyr var nødvendig for å produsere pålitelig forskning, og kun ved pålitelig forskning kunne forskerne finne frem til nye vaksiner og medisiner.

Dyrevernerne, derimot, mente det var uhørt å prate om at prosjekter som innebar å påføre dyr smerte var veien til et bedre liv.

– Det aller mest spennende synes jeg er spørsmålene som oppsto i skillet mellom disse to ytterpunktene. Hvordan forholder man seg til at det som kan føre til økt velferd for mennesker innebærer å påføre dyr smerte? spør Druglitrø.

Debatt om dyrs velferd

Druglitrø forteller at resultatet ble økt oppmerksomhet om dyrs velferd.

– Paradoksalt nok førte det økte behovet for forsøksdyr til mer oppmerksomhet om dyrenes velferd. Avlsstasjonsprosjektet skapte debatt om hva slags form for omsorg dyrene krevde.

– Det var viktig at dyrene ble holdt sunne og friske og dyrene måtte behandles etter bestemte vitenskapelige normer, av faglig personell. Dette førte til at dyrene fikk egne omsorgspersoner, sier hun.

Druglitrø påpeker at den økte oppmerksomheten om dyrs velferd er interessant ikke bare ut fra et historisk perspektiv, men også fra et teoretisk.

Tradisjonelt blir teknologiutvikling antatt å føre til et mer mekanisk og upersonlig samfunn. Her var det motsatt: Dyrenes velferd fikk økt oppmerksomhet som følge av teknologiutviklingen.

– Teknologiutviklingen førte til en mer uttalt humanitet overfor dyrene, sier Druglitrø.

Et strandet prosjekt

Til tross for iherdig innsats fra forskerne – og en stor porsjon politisk godvilje, ble avlsstasjonsprosjektet aldri noe av.

– Norges Almenvitenskapelige forskningsråd viste en enorm interesse for prosjektet, men de hadde begrenset med midler. De henviste derfor forskerne bak prosjektet videre til departementet. Der ble de nedprioritert i budsjettene.

Politikerne var i utgangspunktet positive til prosjektet. Helsedirektør Karl Evang var også svært positiv. Han mente at laboratorieforskning kunne bidra til å løse 1950- og 1960-tallets helseutfordringer.

– Sannsynligvis innså man ikke helt behovet for en slik avlsstasjon og politikerne hadde kanskje ikke tilstrekkelig tro på prosjektet, sier Druglitrø.

I stedet for en sentralisert avlsstasjon, slik forskerne hadde sett for seg, ble det etter hvert opprettet en egen avlsstasjon på Folkehelseinstituttet.

– Denne var mye mindre enn avlsstasjonen forskerne hadde sett for seg, og forskerne mente den ikke fylte behovet. Den kunne bare forsyne forskningsmiljøet i Oslo med dyr. Men politikerne så trolig denne avlsstasjonen som tilstrekkelig den gang, sier hun.

Til tross for at avlsstasjonsprosjektet strandet, økte prosjektet bevisstheten om behovet for etablerte standarder for forsøksdyr. I løpet av perioden hun har studert, 1953 til 1986, ble standardisering stadig mer omfattende. I dag er bransjen gjennomstandardisert, ifølge Druglitrø.

Med unntak av fisk, bestilles de fleste forsøksdyr fra utlandet. Dyrene plukkes fra kataloger, hvor det er merket med egne koder etter hva slags gensammensetning og annen bakgrunn de har – slik at de skal passe perfekt til forsøkene forskerne ønsker å gjennomføre.