Fra overtro til vitenskap

I gamle dager var det ofte større sjanse for at du døde som følge av den medisinske behandlingen enn av selve sykdommen.

Publisert
Havnet du på sykehus i middelalderen, havnet du gjerne i seng med andre syke. Da var det bare å krysse fingrene for at ingen hadde en smittsom sykdom som tuberkulose, kopper eller byllepest. (Foto: (Illustrasjon: Toggenburg-bibelen fra 1411))
Havnet du på sykehus i middelalderen, havnet du gjerne i seng med andre syke. Da var det bare å krysse fingrene for at ingen hadde en smittsom sykdom som tuberkulose, kopper eller byllepest. (Foto: (Illustrasjon: Toggenburg-bibelen fra 1411))

Medisinske myter er kanskje noen av de mest seiglivede mytene vi mennesker har.

Kanskje har det noe med at når vi er virkelig syke eller døende, er vi villige til å tro på nesten hva som helst som kan gi oss litt håp om at det vil gå bra til slutt.

Når gode råd er dyre, er det tross alt bedre å gjette vilt enn ikke å gjøre noen ting.

I Europa i middelalderen mente man at det stort sett var to hovedårsaker til sykdom; Guds vilje eller astrologiske påvirkninger. Dermed er det kanskje ikke så rart at religiøse botemidler var vel så vanlige som medisinske.

Gresk innflytelse

Medisinsk teori var på denne tiden basert på gammel gresk filosofi, spesielt verkene til Galen og Hippokrates.

En sinnrikt og komplisert system var bygget opp rundt at kroppen inneholdt fire grunnleggende væsker; blod, slim, gul og svart galle. Ble det ubalanse mellom væskene i kroppen, ble du syk.

Kirken var skeptisk til at legene skulle få for mye makt over liv og død. De holdt strengt oppsyn med hvem som fikk drive med medisin og obduksjoner var ofte forbudt rundt om i Europa.

Dermed var lite kjent om hvordan kroppen fungerer på innsiden. Man kjente ikke til bakterier eller blodomløpet, og det naturlige ble å diagnostisere på bakgrunn av det som kommer ut av kroppen. Og astrologi selvsagt.

Mange medisinske verk i middelalderen inneholdt en oversikt over hvilke kroppsdeler som ble styrt av hvilke stjernetegn. Stjernenes plassering dikterte for eksempel når medisin skulle gis, og hvilken del av kroppen som skulle årelates. Her en illustrasjon av Limbourg-brødrene fra begynnelsen av 1400-tallet. (Foto: (Illustrasjon: Très Riches Heures du Duc de Berry))
Mange medisinske verk i middelalderen inneholdt en oversikt over hvilke kroppsdeler som ble styrt av hvilke stjernetegn. Stjernenes plassering dikterte for eksempel når medisin skulle gis, og hvilken del av kroppen som skulle årelates. Her en illustrasjon av Limbourg-brødrene fra begynnelsen av 1400-tallet. (Foto: (Illustrasjon: Très Riches Heures du Duc de Berry))

Doktoren trengte ikke nødvendigvis å møte deg for å stille en diagnose. Det var for eksempel viktigere å analysere farge, duft og uklarheten til pasientens urin, i noen tilfeller smake på blodet, samt kalkulere hvor planetene befant seg da pasienten ble syk.

Behandlingen bestod ofte av forskjellige miksturer og vanligvis brekkmiddel eller årelating for å gjenopprette balansen mellom kroppsvæskene. At de noen ganger bommet og traff en hovedpulsåre i stedet, var en akseptert risiko.

Og det var ikke bare legene som kunne helbrede. Fikk du tak i en mynt kongen hadde tatt på, var dette en rimelig sikker kur mot tuberkulose.

Mens kongens helbredende kraft hadde sin storhetstid i middelalderen, fortsatte de greske kroppsvæsketeoriene å være basis for medisinske teorier i flere århundrer.

Ikke før den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet, begynte man å sette spørsmålstegn ved antikkens innflytelse.

Nye oppfinnelser

Terje Brundtland, overingeniør ved Nordnorsk Vitensenter og ekspert på historiske vitenskapelige instrumenter, forteller at forskerne på 1600-tallet gjorde flere viktige oppdagelser som hjalp dem på rett kurs.

– På begynnelsen av 1600-tallet oppfant man en rekke instrumenter, som teleskopet, barometeret, vakuumpumpen og mikroskopet. Spesielt mikroskopet åpnet en helt ny og for mange skremmende verden av småkryp, sier han.

– I 1628 beskrev William Harvey kroppens blodomløp for første gang, og det ble svært populært i de øvre klasser å eie disse nye vitenskapelige instrumentene, slik at man kunne utføre sine egne eksperimenter i festlig lag.

– Man fikk en ny måte å tenke på. Det var ikke lengre nok å henvise til antikkens skrifter, nå ville man ha vitenskapelige bevis, fra vitenskapelige forsøk, forteller Brundtland.

Metodene utvikles

Det var ikke alltid lett å overbevise resten av verden om det man hadde kommet frem til i sin forskning. Det vi i dag omtaler som den vitenskapelige metode ble utviklet i denne perioden.

Resultatene fra et forsøk skulle skrives ned, utstyret og framgangsmåten skulle beskrives, og teksten publiseres, slik at naturfilosofer i andre land kunne gjenta eksperimentene, og få de samme resultatene.

På 1600-tallet fikk Amsterdams kirurglaug lov å dissekere ett lik i året, og det måtte være liket til en henrettet kriminell. Her illustrert med Rembrandts Doktor Tulps anatomiforelesning. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))
På 1600-tallet fikk Amsterdams kirurglaug lov å dissekere ett lik i året, og det måtte være liket til en henrettet kriminell. Her illustrert med Rembrandts Doktor Tulps anatomiforelesning. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))

På denne tiden var det kun en liten gruppe naturforskere, og denne nye tenkemåten ble sett på som en trussel av mange fra den mer etablerte makteliten.

– Plutselig kunne hvem som helst hevde at de satt med sannheten. Det ble sett på som en trussel både mot samfunnet og politikken, sier Brundtland.

– Forskerne ble av noen sett på nærmest som en mystisk sekt. Før var sannheten basert på filosofi og historiske tekster, nå kunne man uttale seg om naturen på bakgrunn av utstyr og eksperimenter!

Også legene var skeptiske

– Nå hadde man plutselig instrumenter som kunne brukes til å måle ting nøyaktig, ofte bedre enn det legene kunne vurdere selv. Det er klart de følte seg truet, påpeker Brundtland.

Et godt eksempel er da man begynte å forstå sammenhengen mellom bakterier og infeksjoner på slutten av 1800-tallet. De første som våget å påstå at spredning av bakterieinfeksjoner kunne skyldes at legene ikke vasket seg på hendene, ble latterliggjort og ignorert.

Brundtland mener allikevel at man ikke bør dømme fortidens leger for hardt.

– Man skal være litt ydmyk i forhold til det de trodde før. De valgte ofte de konklusjonene som virket mest logisk der og da, basert på den kunnskapen og utstyret de hadde.

– Jeg er helt sikker på at det i fremtiden vil komme fram at heller ikke alt er slik som vi tror det er, sier han.