Det forteller Jørgen Rosvold, biolog og stipendiat ved NTNU Vitenskapsmuseet, om det svartelistede svinet som nå er på full fart inn i norsk fauna. 

– Villsvinet forvant da landskapet forandret seg som følge av klimaendringer, jordbruk og husdyrhold. De frodige kystløvskogene som var villsvinets leveområder, ble forvandlet til det som i dag er kystlyngheier, fortsetter Rosvold.

Rosvold er en av forskerne bak en studie som har undersøkt den forhistoriske utbredelsen til villsvin i Norge, og hvorfor det forsvant.

I dag blir villsvin stadig observert i grensetraktene mot Sverige, men i øyeblikket finnes det ingen oversikt over hvor mange dyr som befinner seg i her. Den svenske stammen kan være på opp mot 100 000 dyr.

Første gang utenfor Asia

Villsvin og tamsvin kan pare seg med hverandre og føde hybrider, og tidlige tamgriser var veldig lik villsvin.

– Basert på utseende, er bein av villsvin nesten umulig å skille fra tidlige tamsvin. Vi undersøkte derfor om vi i stedet kunne skille bein av tamsvin fra villsvin ut fra hva de hadde spist.

– Dette kan en se på ved hjelp av kjemiske analyser av bein, altså stabile isotoper av karbon og nitrogen. Det har blitt gjort med gode resultater i Øst-Asia, men ikke andre steder, forklarer biologen.

Før altså nå i Norge. 

Kan brukes på andre arter

Antagelsen forskerne gjorde, var at tamsvin hadde mer kjøtt og fisk i dietten enn villsvin, da de hadde tilgang på matrester etter mennesker. 

– Vi satte da opp en tidsserie med svinebein fra en lokalitet på Vestlandet, Skipshelleren i Vaksdal, som spente over en periode på over 5 000 år, og så en endring i dietten til svin i perioden etter at jordbruket kom til Norge.

– Vi fant ingen spor etter den typiske villsvindietten i bein som var fra jernalderen eller yngre. Dette tolket vi som at villsvinet da var borte og erstattet med tamsvin i det området, sier Rosvold.

Forskerne mener det burde være mulig å bruke denne metoden med stabile isotoper både på andre typer områder og på andre arter.

Det viktigste storviltet på Vestlandet

– Når det gjelder den forhistoriske utbredelsen til villsvin i Norge, så gikk vi gjennom alt av beinmateriale fra svin i Norge, fordelte det i tidsperioder i forhold til klimaendringer og endringer hos mennesket, altså jordbruksutvikling, og satte det på kart, fortsetter Rosvold.

– Det vi da fant, var at utbredelsen av villsvinet i tiden før jordbruket kom var begrenset til kysten av Norge, i alle fall opp til Sognefjorden.

Svinets leveområder var altså begrenset til de fuktige og frodige løvskogene som var utbredt der på den tiden. 

Dette var også en periode som var varmere og fuktigere enn i dag. Sommertemperaturen lå 1–2 grader celsius over dagens. På denne tiden var villsvinet ett av de viktigste, og i en viss tid det viktigste, storviltet på Vestlandet. 

Mindre skog, mindre svin

Etter hvert kunne forskerne registrere en kraftig nedgang i mengden villsvin i forhold til annet storvilt. Samtidig ble klimaet kaldere og lauvskogen trakk seg mer tilbake.

– Men en større effekt på landskapet ble samtidig forårsaket av mennesket. Samtidig med at klimaet ble kaldere, startet jordbruket og husdyrholdet i Norge. Lauvskogene hadde da god jord som var fint for jordbruk og gode beiteområder for husdyr, sier Rosvold.

Leveområdet til villsvinet ble derfor kraftig endret og gikk over til å bli det som i dag er kystlyngheier. 

Mulig stamfar

Villsvinet, som nå mistenkes å være på vei tilbake til landet på grunn av nye klimaendringer, har vært borte lenge.

– Vi vet ikke helt når villsvinet forsvant. Men ingen historiske kilder nevner det som en del av Norges fauna, slik at det i alle fall har vært borte i tusen år - før middelalderen og trolig vikingtid.

– Vi vet heller ikke om villsvinet ble totalt utryddet på grunn av høyt jaktpress eller om det faktisk er stamfaren til tamgrisen i Norge, avslutter Rosvold.

Bakgrunn:

I villsvinstudien har Rosvold samarbeidet med Duncan J. Halley fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Anne Karin Hufthammer fra Bergen Museum, Universitetet i Bergen, Masao Minagawa fra universitetet i Hokkaido, Japan og Reidar Andersen, også fra NTNU Vitenskapsmuseet.

Referanse:

Rosvold m.fl.: The rise and fall of wild boar in a northern environment: Evidence from stable isotopes and subfossil finds, The Holocene, November 2010 vol. 20 no. 7 1113-1121, doi: 10.1177/0959683610369505.