Bakgrunn: Ukens fugl: Sangsvane

I H. C. Andersens eventyr om den grimme elling, får vi vite at svaneungene ikke er hvite og flotte som foreldrene, men derimot grå og triste.

Publisert
Her i Sør-Norge kjenner vi sangsvanen først og fremst som en høst- og vintergjest på steder hvor vannet ikke fryser om vinteren. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)
Her i Sør-Norge kjenner vi sangsvanen først og fremst som en høst- og vintergjest på steder hvor vannet ikke fryser om vinteren. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)

Svaneungene er grå og får ikke den ferdige hvite fjærdrakta før de er et par år gamle.

I Norge har vi to svanearter: knoppsvane, som er utbredt sør for Dovre og sangsvane, som er vanligst i Nord-Norge. Det vil si, har vært vanligst i Nord-Norge.

Nå er nemlig sangsvanen på vei sørover, ikke bare for å overvintre i sydligere strøk, men faktisk som hekkefugl i Sør-Norge. I Sør-Norge kjenner vi sangsvanen først og fremst som en høst- og vintergjest på steder hvor vannet ikke fryser om vinteren.

Vi finner den i elver og langs kysten og ellers der hvor det er åpne råker. Sangsvanen er nemlig helt avhengig av åpent vann for å finne føde.

Sjøl om både sangsvane og knoppsvane er hvite, er det ikke vanskelig å skille dem fra hverandre som arter. Når de ligger på vannet og svømmer virker knoppsvanen mer grasiøs, den har en S-formet hals og et oransje nebb med en svart knopp innerst på nebbet. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)
Sjøl om både sangsvane og knoppsvane er hvite, er det ikke vanskelig å skille dem fra hverandre som arter. Når de ligger på vannet og svømmer virker knoppsvanen mer grasiøs, den har en S-formet hals og et oransje nebb med en svart knopp innerst på nebbet. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)

De siste åra har sangsvanen etablert seg som hekkefugl ved noen næringsrike, såkalte eutrofe, tjern i Sør-Norge, og en tilsvarende utvikling har det også vært i Sverige.

En ting som er litt interessant er at når knoppsvane og sangsvane etablerer seg i samme område, er det sangsvanene som jager bort knoppsvanene. Dette er overraskende fordi knoppsvanen er kjent for å være ganske aggressiv mot oss mennesker om vi nærmer oss hekkeplassen.

Sjøl om både sangsvane og knoppsvane er hvite, er det ikke vanskelig å skille dem fra hverandre som arter. Når de ligger på vannet og svømmer virker knoppsvanen mer grasiøs, den har en S-formet hals og et oransje nebb med en svart knopp innerst på nebbet.

Dvergsvane ligner på sangsvane, men er mindre, med mer svart på nebbet. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)
Dvergsvane ligner på sangsvane, men er mindre, med mer svart på nebbet. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)

Sangsvanen er litt mindre, den svømmer med rett hals og har et gult nebb uten knopp.

En tredje art, dvergsvane, ligner på sangsvane, men dvergsvanen er mindre, og har mer svart på nebbet.

Dvergsvane hekker heller ikke i Norge, den er mer utbredt på arktisk tundra lenger øst i Russland, men observeres en sjelden gang sammen med sangsvaner under overvintringa. Studér alle tre på bildene under.

I motsetning til knoppsvanen, som er relativt taus, har sangsvanene en kraftig, trompetlignende lyd. 

Sangsvanen er utbredt på Island, fra Norge og østover gjennom Asia til Beringsstredet. Totalt finnes det sju svanearter i verden.

Sjøl om de fleste forbinder svaner med store, hvite og grasiøse fugler finnes også den rake motsetningen når det gjelder farger.