Mer og mer nyansert om krigen

Lærebøkene i historie er blitt mer og mer reflekterte i beskrivelsen av den norske motstandskampen og synet på Tyskland og tyskere, og av årsakene til og konsekvensene av krigen.

Publisert
Tyske soldater under angrep 18. april 1940, sør for bygda Bagn i Oppland. (Foto: Wikimedia Commons)
Tyske soldater under angrep 18. april 1940, sør for bygda Bagn i Oppland. (Foto: Wikimedia Commons)

Historien blir stadig skrevet på nytt. Det er stor forskjell på hvordan annen verdenskrig ble presentert i norske lærebøker i 1946 og i 1990.

Det viser en undersøkelse foretatt av professor Bente Aamotsbakken ved Høgskolen i Vestfold.

I 1946 heter et avsnitt “Den forferdeligste av alle kriger”. Her er fortellingen tydelig: Tyskland er angriperen, andre land blir angrepet. Tyskland bruker trusler, vold eller list for å vinne fram, mens den britiske statsministeren Churchill er ukuelig.

– Valget av adjektiv er karakteristisk, kommenterer Aamotsbakken.

– Helt fra bruken av superlativ i overskriften til de adjektivene som knyttes til de respektive sider i krigen. I tillegg er det et poeng at de grusomhetene som ble begått av Den røde arme, som til og med overgikk tyskernes, overhode ikke nevnes.

– Tvert imot. Det framstilles slik: ”Samtidig fortsatte russerne frammarsjen, kasta tyskerne ut av sitt eget land og hærsatte Sørøst-Europa”.

Noe mer nyansert i 1960

Allerede i 1960 er framstillingen blitt noe mer nyansert, blant annet ved at den såkalte dolkestøtlegenden er trukket inn i forklaringsmodellen:

”Nederlaget i verdenskrigen hadde vært et sjokk for Hitler; han fant det uforståelig at den tyske krigsmakt var blitt slått; nederlaget måtte ta sin grunn i at fedrelandet var blitt forrådt – av jøder og marxister.”

– Vi ser her at forfatterne forsøker å skape et noe mer balansert syn på historien om den annen verdenskrig, forklarer Aamotsbakken.

– Dette verket drøfter blant annet hvordan nasjonalsosialistene forsøker å frigjøre Tyskland fra kravene i Versaillestraktaten.

– Og selv om det stred mot traktaten at Tyskland bygget opp igjen marinen og bygde befestninger langs grensene, trekker boken fram at dette faktisk skapte tyske arbeidsplasser.

Når forfatterne knytter annen verdenskrig til bakgrunnen i 1930-tallets Tyskland, gir dette mulighet for refleksjon i stedet for å framstille Tyskland under den annen verdenskrig som utelukkende onde.

Norsk naivitet dukker opp

Når vi kommer til 1970-tallet er lærebøkene blitt enda mer balanserte. Blant annet trekkes norsk naivitet inn som del av en forklaring på den raske okkupasjonen:

”Det tyske angrepet på Norge i april 1940 kom uventet på de politiske myndighetene. (…) For mange var det nærmest utenkelig at et tysk angrep skulle rettes sjøveien mot Norge, for den britiske flåten ble regnet som helt overlegen.”

Vi ser her at også Norge får sin del av ansvaret for den enkle invasjonen: Det er et faktum at norske myndigheter brukte lite penger på forsvaret før krigen, og at de ignorerte alle tegn til ytre trusler. Norge var med andre ord uforberedt på militær aggresjon mot slutten av 1930-tallet.

– Vi ser dette i ordbruken. Uttrykk som ”nærmest utenkelig” og at den britiske flåten ble ”regnet som helt overlegen”.

– I tillegg registrerer vi at en ganske nøytral framstillingsform blir avbrutt av uttrykk som kontrasterer den naive troen på Folkeforbundet med det faktum at et uforberedt og overrasket Norge plutselig er okkupert, sier Aamotsbakken.

Mer kritisk til motstandskampen

På 1980-tallet går lærebøkene enda lenger i å nyansere årsakene til den annen verdenskrig og angrepet på Norge. I tillegg blir framstillingen av den norske motstandskampen mer kritisk.

– Et interessant lite poeng er at man fortsatt i 1980-årene bruker uttrykk som ”krigsmaskin” om det tyskerne foretar seg, enten det er okkupasjon eller bygging av befestninger. Det er et uttrykk som aldri brukes om de allierte styrkene.

Til sist: I læreboken Spor i tid. Norge etter 1850, som kom ut på 1990-tallet, er framstillingen grundig og enda mer nyansert:

”I februar 1940 var det ikke lett for norske myndigheter å vite hvilken stormakt som truet Norge mest. Sovjetunionen var i krig med Finland, og norske myndigheter var redde for et angrep på Finnmark. Tyske ubåter senket norske og allierte skip, også innenfor den norske tremilsgrensen. Med bordingen av ’Altmark’ hadde britene utvidet sitt operasjonsområde til norske farvann. Hva ville Tyskland gjøre nå?”

Videre i teksten er imidlertid språkbruken den samme som i de tidligere bøkene: uttrykk som ”på feil side” viser en polaritet mellom de allierte på den ene side og tyskerne, der tyskerne er de onde.

– Vi ser også at den heroiske norske innsatsen omtales i vi-form, mens tyskerne og deres handlinger er de andre og framstilles i en mer distansert stil, sier Aamotsbakken.

Referanse:

Aamotsbakken: “The Depiction of Germans in Norwegian History Textbooks”, i boka Freund- und Feindbilder in Schulbüchern: Concepts of Friends and Enemies in Schoolbooks, Klinkhardt, Julius 2010.