På dagaktivitetssenteret Piloten Arena i Oslo får Viggo (t.h.) mulighet til å treffe andre i samme situasjon, gå på kafébesøk, på museum, konserter og fylle dagen med innhold. Det var her han traff den pensjonerte ingeniøren Arve (t.v.), som også har Alzheimer, og de to fant raskt tonen. Tre dager i uka er det ut på tur, uansett vær og føre. (Foto: Anne Elisabeth Næss)
Personer med demens blir sendt tilbake til skolebenken
Arve og Viggo har demens, men lar seg ikke stoppe av den grunn. De møttes på Demensskolen og nå går de turer sammen flere ganger i uka.
«De pårørende får tilbud om kurs og kurs og kurs. Men hva med oss?».
Dette og lignende spørsmål får ansatte i kommunenes helsetjeneste.
For det finnes ikke mange kurstilbud som tilbys direkte til personer med demens – ikke til de pårørende, ikke til helsepersonell – men til dem det gjelder.
Mulighet for mestring
Demensskolen er et slikt tilbud. Det er en tilbud som gir mennesker med demens i tidlig fase opplæring i hvordan de kan mestre hverdagen.
Med permer, penn og papir, og en kursleder som drar dem gjennom pensum, blir det litt som å sitte på skolebenken igjen. To timer hver uke.
I løpet av de tolv ukene kurset varer, får deltakerne informasjon om sykdommen, tips og råd til hvordan de kan opprettholde livskvalitet og trivsel, et nettverk med de andre kursdeltakerne, mulighet til å dele erfaringer og støtte til å ta egne beslutninger og bruke ressursene sine. Å hjelpe kursdeltakerne til å få innsikt i egen sykdom og dermed mulighet for mestring er målet med Demensskolen.
Kan et slikt tilbud gi personer med demens muligheten til personlig utvikling, til tross for sykdommen?
Dette ønsker forsker Ingelin Testad og doktorgradsstipendiat Martine Kajander å se nærmere på. De skal samle og analysere erfaringer fra personer med demens, som har deltatt på kurset.
Tar de det gjelder på alvor
Det er få studier som tar for seg hvordan de som selv har demens, opplever hverdagen og mulighetene for å mestre sin egen situasjon. Dette ser Martine Kajander nærmere på i sitt doktorgradsprosjekt.
– Hovedfokus i studien vil være hvordan personer med demens opplever å delta på Demensskolen, erfaringene med hvordan det er å møte andre i samme situasjon og hvordan Demensskolen legger til rette for læring og mestring av sykdommen, forteller Martine Kajander.
Videre skal hun undersøke om Demensskolen bidrar til nedgang i enkelte symptomer hos personer med demens i tidlig fase, og om tilbudet gir mindre belastning for pårørende.
Turkameratene
Arve og Viggo har begge Alzheimer. Og de går på tur. Mil etter mil, flere ganger i uka. Sammen.
– Det blir fint med litt sol og sommer nå, selv om vi har gått på tur i hele vinter, sier Viggo og smiler.
Det er ett år siden siviløkonomen, bestefaren og nordlendingen fikk diagnosen Alzheimer. Men ifølge kona hans, Kari, hadde det i mange år allerede vært mye som ikke var som før med ektemannen. Avtaler han glemte, hverdagslige ting han ikke fikk til.
Dette er Demensskolen
Demensskolen er en brukerskole for hjemmeboende personer med demens i tidlig fase.
Demensskolen foregår en dag i uken på dagtid, varer to timer og pågår over 12 uker.
Det er mellom fire og seks deltakere i hver gruppe og ledes av to kursledere med helsefaglig bakgrunn.
Demensskolen ble først prøvd ut i Stavanger i 2006 og har siden 2014 vært et aktivt forskningsprosjekt ved Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling – SESAM, med Ingelin Testad som prosjektleder.
Etter føringer i Demensplan 2020 og tilskudd fra Helsedirektoratets satsing Tidlig systematisk oppfølging av personer med demens har kommuner i hele landet, tatt i bruk konseptet.
På dagaktivitetssenteret Piloten Arena i Oslo får Andreassen mulighet til å treffe andre i samme situasjon, gå på kafébesøk, på museum, konserter og fylle dagen med innhold. Det var her han traff den pensjonerte ingeniøren Arve, som også har Alzheimer, og de to fant raskt tonen. Tre dager i uka er det ut på tur, uansett vær og føre.
Deler bekymringene sine
– Vi har en sterk opplevelse av at kursdeltakerne synes det er meningsfullt, forteller Anne-Christine Tischendorf, kursleder på en av Demensskolene i Oslo.
– De første gangene var det en vane som skulle inn. Vi gjentar og gjentar. Og jeg tar en prat med hver enkelt deltaker og prøver å reaktivere de ressursene som er i dem. Det har gjort noe med samtalene over tid. De åpner seg, deler bekymringer de kanskje ikke deler med venner og ektefeller.
– Vi må se på ressursene. Selv om de har demens, er det masse de kan, og det er viktig å tilrettelegge slik at de får mulighet til å dele av kunnskapen sin. Det bidrar til at de kan beholde verdighet. Vi må bevege oss mot et samfunn med mer kunnskap om demens og villighet til å se dem som mennesker. Det er den medisinen samfunnet trenger, sier Tischendorf.
Må avgi rapport til «sjefene»
– Vi må jo rapportere til overkommandoen – altså fruene våre, om hvor vi gå. Men når de spør hva vi snakker om, så er det top secret, sier Viggo og kaster et blikk på kompisen.
Både Arve og Viggo deltar på Demensskolen hver uke.
– Vi sitter jo litt på skolebenken igjen. Selv om vi ikke alltid husker det vi har lært, så synes jeg det er interessant. Det er jo viktig å ha en oppfatning av hva som kommer fremover og ha et forhold til det at vi glemmer og roter, mener Viggo. At mestring og bruk av egne ressurser er viktig, har de snakket mye om på demensskolen.
For de to kameratene er gåturene oppover mot Holmenkollen og rundt innover på veier og stier i nærområdet, det som gir dem følelsen av å være noe annet enn sykdommen. Som får dem til å oppleve mestring og verdighet.
– Ville blitt sittende foran TV-skjermen dagen lang
– Hadde det ikke vært for disse turene, og vennene han har fått, ville Viggo blitt sittende foran TV-skjermen dagen lang, sier Kari.
Arves kone, Berit, er også glad for at mannen har fått en ny venn og noe positivt å fylle dagene med.
Nå har Viggo og Arve fått på seg turskoene og er klare til å gå. Med hver sin GPS. Hvor de går, finner de ut underveis. Å planlegge er ikke noe for disse gutta.
Antakelig er de ikke tilbake før det har blitt mørkt. Men det bekymrer verken Bekkevold, Andreassen eller «overkommandoen».
– Redd? Nei, det er jeg ikke. De kommer alltid tilbake, og de har jo hverandre, sier Kari og ønsker ektemannen god tur.
Saken er oppdatert 18.06.18.
Om doktorgradsprosjektet Læring og mestring ved demens
Gjennom intervjuer og analyser er målet å finne ut mer om hvordan kursing av personer med demens kan gi dem økt livskvalitet.
PhD-stipendiat Martine Kajander, Stavanger universitetssykehus, SESAM.
Veileder Ingelin Testad.
Prosjektet er støttet av Extrastiftelsen gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen.
