Slik kan livet i havet ha sett ut rett før katastrofen inntraff. (Illustrasjon: Julius Csotonyi)
Haien blomstret i skyggen av masseutryddelsen
Forskerne tror det hele skyltes en stein. En vanvittig stor en, som ramlet ned fra verdensrommet og bokstavelig talt traff oss midt i planeten.
Brannene og atomvinteren som fulgte sammenstøtet for 66 millioner år siden førte til at dinosaurene døde ut.
Men den enes død har det som kjent med å bli til den andres brød. Og tidligere forskning har jo vist at vår egen gruppe – pattedyra – var noen av de som satt igjen med brødet. Men vi var ikke de eneste, skal vi tro nye resultater fra svenske og britiske forskere.
Det ser nemlig ut til at antallet hai-arter ikke endret seg noe nevneverdig i løpet av kataklysmen. Tvert imot kan massedøden i overgangen mellom krittiden og paleogen ha bidratt til det mangfoldet av haier som finnes på jorda i dag, tror forskerne.
Undersøkte haitenner
I motsetning til pattedyr, har ikke haiene et forbeinet skjelett som lett lar seg finne igjen i fossil form millioner av år etter at de døde. Til gjengjeld har de veldig mange tenner, som de attpåtil driver og mister rundt omkring.
Mohamad Bazzi fra Universitetet I Uppsala og kollegaene hans har analysert slike fossile haitenner fra perioden før og etter den store katastrofen. Og de finner altså like mange grupper av haier på begge sider.
Men noe har likevel skjedd i haienes leir. For artene som herjer i havene etter massedøden, er ikke de samme som var der før.
Ut med håbranner, inn med Carcharhiniformes
Flesteparten av haiene som levde i krittiden, hørte til gruppa håbranner – som i dag inkluderer hvithai og makrellhai. Sammen med de store marine krypdyra tronet de på toppen av næringskjedene.
Haier fra gruppa Carcharhiniformes var derimot ikke så tallrike.
Men etter katastrofen var forholdet omvendt: Det ble færre av håbrannene og flere av Carcharhiniformes-haier. I dag er det de som dominerer havene, med en rekke arter, inkludert tigerhai, oksehai og hammerhai.
Forandringer i maten?
Katastrofen førte til store endringer blant haienes byttedyr, skriver forskerne. For eksempel gikk antallet blekkspruter og marine reptiler dramatisk ned, mens beinfiskene var på framgang.
Kaskader av slike forandringer i økosystemene favoriserte trolig Carcharhiniformes-haiene og la grunnlaget for dagens mangfold av arter, mener Bazzi og co.
De vedgår imidlertid at denne typen studier ikke kan gi oss et bombesikkert svar på hvordan haienes historie utspilte seg den gangen.
Kanskje var andre faktorer, som temperatur eller havnivå, minst like viktige årsaker til at det gikk tilbake med håbrannene.
Referanse:
M. Bazzi, B. P. Kear, H. Blom, P. E. Ahlberg & N. E. Campione, Static Dental Disparity and Morphological Turnover in Sharks across the End-Cretaceous Mass Extinction, , Current Biology, august 2018.
