I arbeidet med serien ble han presentert for mye av det forskerne nå vet om overvekt og fedme.

Men det var én forsker han møtte som la fram kunnskap som gjorde et ekstra sterkt inntrykk på ham. Dette sa han på Forskningskommunikasjonsdagen i Oslo nylig.

– Da jeg møtte Trine Tetlie Eik-Nes i siste episode, fortalte hun meg en utrolig vond sannhet.

Den minst populære vennen

Selv trives Ronny Brede Aase i en stor kropp. I serien sier han at han lever et liv fylt av glede, burger og øl.

Men Eik-Nes fortalte programlederen om forskning som viser at ikke alle har det så greit som ham. Mange opplever en utbredt diskriminering på grunn av kroppen sin.

For eksempel er det forskning som viser at et overvektig barn er den aller minst populære vennen et barn kan ha.

Foreldre gir overvektige barn mindre økonomisk støtte enn normalvektige, ifølge annen forskning.

Lærere har negative holdninger til barn med høy vekt, viser en annen studie.

I arbeidslivet får du dårligere lønn og blir sjeldnere forfremmet om du har noen kilo for mye på kroppen, har andre forskere funnet.

Til og med i helsevesenet skjer det omfattende diskrimineringen. Utallige studier viser at overvektige blir tatt mindre seriøst og får mindre tid til behandling.

Mindre tolerante til overvektige

I tillegg fortalte samfunnsmedisineren Eik-Nes om en relativt ny, stor studie fra USA som viser at folk har blitt mye mer tolerante for de med et annet kjønn, legning eller rase.

Men én gruppe har ikke opplevd økt toleranse.

Vi har blitt mindre tolerante overfor folk med høy vekt, ikke mer.

Aase sier i et intervju til forskning.no at han ble overrasket over det han hørte.

– Jeg hadde trodd vi var kommet lenger. Jeg opplever at vi har fått en økt respekt for hverandre i samfunnet. Vi beveger oss mot å være mer liberale og rause mot de som ser annerledes ut, har andre tradisjoner og andre måter å leve livet på enn oss selv. Dette er en styrke. Men når det gjelder fedme, så teller ingenting av dette! Det går faktisk helt andre veien.

Dyttes inn i det vonde

Gjennom forberedelsene til serien fant Aase og kollegene hans et tydelig mønster.

– Det ser ut til å være en vanlig oppfatning blant folk at vi behandler de med overvekt best ved å fortelle dem: «Nå er du for feit. Nå må du skjerpe deg og ta deg sammen».

– Men forskningen til Trine Eik-Nes viser jo at det er helt motsatt. Når du gnir dårlig samvittighet inn i folk, dytter du dem bare inn i det vonde.

Lite kunnskap blant helsepersonell

Det er ikke bare «folk flest» som tenker sånn, sier Eik-Nes til forskning.no.

Også de som behandler folk med overvekt og fedme, tror fortsatt at det er viktig å gi folk beskjed om hvor store de egentlig er. Og at måling og veiing kan motivere dem til å endre livsstil.

– Helsepersonell har ofte for lite kunnskap om hvordan det oppleves å ha en kropp som blir stigmatisert. De fleste som jobber i feltet, er normalvektig og kanskje dermed mindre forståelse for dem som strever og er utrygg i kroppen sin.

Flere er nok mer nysgjerrige nå enn før på nye løsninger for pasienter som de ikke klarer å hjelpe. Men fortsatt er slanking og trening den foretrukne resepten for å endre levevaner, mener Eik-Nes.

Kan hjelpe flere

De siste årene har det kommet flere nye studier som dokumenterer at det ikke fungerer sånn, mener hun.

Tvert imot.

Når vi forteller folk at de er tykke og bør spise mindre og trene mer, fører det ikke til positive endringer. De som er utsatt for stigmatisering på grunn av vekt, er mye dårligere i stand til å trene eller spise riktig. De blir bare tykkere og sykere, viser forskningen.

Forskningen finner at overspising er en måte å mestre det vi kaller internalisert stigma. Det vil si at du har innarbeidet sterke negative holdninger til deg selv og tenker at du ikke er verdt noen verdens ting.

– Tar vi inn over oss denne kunnskapen, tror jeg vi kan hjelpe mange flere, mener Eik-Nes.

Selv har hun tatt forskningen på det hun kaller «vektstigma», som på engelsk ofte blir kalt «fatshaming», på alvor.

Eik-Nes har reist til flere steder i verden for å lete etter behandlingsmetoder som har tatt opp i seg den nye forskningen.

Hun fant ingen.

Derfor bestemte hun seg for å lage et nytt behandlingsopplegg selv. Dette har hun og Kjersti Hognes-Berg gjort i tett kontakt med brukerorganisasjoner.

Fedme og spiseforstyrrelser

I et forsknings- og behandlingsprosjekt som pågår nå, tar forskere og behandlere ved NTNU utgangspunkt i personer som søker behandling for fedme og i tillegg har en spiseforstyrrelse. Dette er en pasientgruppe som mangler god behandling i dag.

Prosjektet er et samarbeid mellom fedmepoliklinikken ved St. Olavs Hospital og et overspisningsteam i psykisk helsevern ved DPS Stjørdal som er opprettet i forbindelse med prosjektet.

Blir det der oppdaget spiseforstyrrelse i tillegg til sykelig overvekt, får pasienten tilbud om 30 timers behandling av Eik-Nes og kollegene hennes.

Lærer om skyld og skam

I motsetning til annen fedmebehandling får ingen av pasientene i dette prosjektet beskjed om å slanke seg.

De får heller ikke beskjed om å begynne å trene.

Pasientene skal rett og slett lære om skyld og skam.

– Vi prøver å behandle spiseforstyrrelser og vektøkning med å faktisk gi kunnskap om hvordan ting henger sammen til pasienten. Hvorfor blir noen overvektige? Hva gjør mobbing og diskriminering og holdningene i samfunnet med oss? spør Eik-Nes.

Nytt kunnskapssyn

Dette er et helt annet kunnskapssyn enn den vi har i dag, mener hun.

Vi vet fra forskning at dette med overvekt er veldig sammensatt.

Allerede i 2013 ble fedme anerkjent som en sykdom av American Medical Association.

Forskerne mener at det er mange mulige faktorer som ligger bak vektøkning. Det kan være gener, hormoner, medisiner, psykisk sykdom og en rekke andre ting i og utenfor egen kropp.

Nesten ikke frafall

Til nå har nesten 80 pasienter fått behandlingsopplegget til Eik-Nes og kollegene ved St. Olavs.

Eik-Nes er overrasket over hvor stor oppslutning behandlingen har fått.

Mye av den vanlige behandlingen på overvekt og spiseforstyrrelser har over 50 prosent frafall, forteller hun.

– På 2,5 år har vi kun hatt én som har falt fra. Det er ganske oppsiktsvekkende, i og med at dette er en såpass tøff behandling, mener hun.

Svært få som har klart å lage en fedmebehandling som både tar hensyn til psykisk helse og det som har med kroppen å gjøre. Dette er vanskelig fordi det er to verdener som vanligvis ikke snakker med hverandre, mener forskeren.

Forskerne har publisert en pilotstudie med 42 pasienter som fikk behandling i ti uker. Her mener de å ha nådd sitt første mål, som var å se om en slik behandling var mulig å gjennomføre.

Pasientene har også redusert overspisingen etter kurset, forteller hun. De har fått mindre og uro og blitt noe sosialt aktive.

Kurs for foreldre

Pasientene kjenner seg veldig igjen i forskningen de blir presentert for, mener Eik-Nes.

– Mange sier at de selv har fått vevd samfunnets holdninger om at de er tykke, udugelige, late og dumme, inn i egen bevissthet.

Det fungerer til og med så sterkt at de også tenker sånn om andre overvektige.

Disse holdningene etableres tidlig i livet.

Mange forteller historier fra sin egen barndom, der familien har stigmatisert dem fordi de spiser for mye. Foreldre klyper dem kanskje i magefettet eller de gir dem noe annet å spise enn sine søsken, forteller forskeren.

– Jeg tror at foreldre og familie ofte mener det godt. De unner ikke barna sine å bli tykke. Men det oppleves ekstremt utrygt for et barn å få negative kommentarer om kroppen sin fra foreldre, søsken og slekt.

Derfor er det viktig å nå foreldrene tidlig og før de overfører negative holdninger til barna, mener hun.

Eik-Nes og kollegene har nå startet opp egne foreldrekurs kalt «Trygge kropper – trygge barn». Her gir de foreldrene kunnskap om hvor lite nyttig det er å kommentere at ungene spiser for mye eller at de rører for lite på seg.

Kurset er prøvd ut i Australia og USA med gode resultater. Nå har de akkurat gjort ferdig et første pilotprosjekt i en kommune i Norge og skal publisere resultatene i en vitenskapelig artikkel.

Ikke snakk om slanking

På kurset lærer foreldrene noen strategier for hvordan de skal håndtere usunn spiseadferd og negativt forhold til kroppen.

– Det første instinktet er ofte å begynne å slanke barnet hvis et barn blir overvektig. Dette har veldig negative konsekvenser. Da føler barnet sterkt på at kroppen deres ikke er «riktig» og må endres, mener Eik-Nes.

– Vi advarer foreldre mot å slanke barna. De bør heller ikke snakke om slanking i familien eller kommentere egen eller andres kropp. Barn skal føle seg trygge og leve i et skamfritt hjem.

Det er mulig å sette grenser, uten å stigmatisere, mener hun.

– Barn kan lære seg at kroppen skal brukes, ikke ses på. Og at det ikke er noe som heter ja og nei-mat, men «av-og-til-mat» eller «hverdagsmat».

Må se hele mennesket

En som ønsker forskning på nye behandlingsformer mot fedme velkommen, er Kai Brynjar Hagen.

Han har helt nylig gått av som kommuneoverlege i Bodø. Han har også inntil nylig vært overlege ved Regionalt senter for sykelig overvekt i Helse Nord.

Da han begynte med fedmebehandling, hadde han en lang allmennmedisinsk bakgrunn.

– Jeg var vant med å se hele mennesket. Derfor ble jeg ganske overrasket da jeg opplevde hvordan helsevesenet behandlet pasienter med overvekt og fedme, sier han.

Når du endelig har våget å gå til fastlegen og bedt om hjelp med fedmen din, har du kanskje blitt møtt med uforstand allerede der, mener Hagen.

– Der blir du målt, veid og kartlagt. Så blir du sendt til et lokalsykehus. Der er det også variabelt hvilken hjelp du får.

De sender de deg kanskje videre til et regionalt senter for sykelig overvekt. Der blir du tilbudt utredning og oppfølging og kan bli henvist til et rehabiliteringssenter.

En del får også henvisning til traumebehandling i psykiatrien, om de trenger

Noen får medikamentell behandling, forteller Hagen.

Kom i opposisjon

Da han begynte å jobbe med fedmepasienter oppdaget Hagen at utredningen hos spesialist ofte skjedde under en kort konsultasjon.

Denne måten å behandle pasienter på kom han raskt i opposisjon mot.

– Jeg ville sette av tid til en ordentlig dialog og forlangte å bruke to timer på hver pasient. Noe som er svært uvanlig i en effektiv sykehushverdag.

Hagen mener at det er viktig å få innsikt i pasientens livshistorie.

– Som lege sitter jeg med generell kunnskap og erfaring. Men det er først når dette forenes med pasientens kunnskap om sin egen historie at vi kan oppnå en ny og dypere innsikt. Pasientens kunnskap er like mye verdt, og vel så det, som den medisinske.

En finslipt mekanisme

Han har snakket med rundt 800 pasienter om deres fedme. Og har funnet et fellestrekk ved flere av dem.

Dette skrev han og kolleger en forskningsartikkel om i Tidsskriftet for den norske legeforening i fjor

– Jeg ble oppmerksom på at det en sammenheng mellom belastende hendelser i livet dere og fedmeutvikling.

Dette har han også skrevet om i boka «Rethinking Causality, Complexity and Evidence for the Unique Patient».

Hagen beskriver det som «et vakkert øyeblikk» når pasienten oppdager at det ikke er noe i veien med egen personlighet, men at det har skjedd dem noe i livet som er årsak til at noe begynte å gå galt.

Det er viktig å forstå at det er en finslipt mekanismen som styrer appetitt og metthetsfølelse. Mange fysiologiske prosesser kan bli forstyrret av en traumatisk påkjenning, forklarer han.

– Når vi blir utsatt for et traume eller annen belasting som overstiger vår mestringsevne, så kan det oppstå det en emosjonell smerte eller skadelig stressfølelse. En konsekvens blir at mye av din energi går med på å takle denne følelsen. Da gjør vi hva som skal til for å få en pause, for å slippe å føle.

– Noen velger selvskading. Noen velger å ruse seg. Andre trener ekstremt mye eller shopper seg blakke.

Men mange velger og regulere følelsene med mat.

– Dette har vi snakket om lenge

Jøran Hjelmesæth er leder for Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold og professor ved Universitetet i Oslo.

Han er helt enig med Eik-Nes og hagen i at stigma er et stort problem når det gjelder fedme. Om personen begynner å forakte seg selv, kan det nok også forverre situasjonen.

Hjelmesæth synes derfor at det er både interessant og viktig at noen ser på behandlingen av denne pasientgruppen med nye perspektiver.

Men å være oppmerksom på stigma er ikke noe nytt i fedmebehandlingen, mener han.

– Dette har vi snakket om i mange år. Vi tar hensyn til det i vår daglige behandling.

Hjelmesæth tror derimot ikke at det nødvendigvis hjelper folk med et vektproblem at de forteller hvorfor de har utviklet fedme. Han kjenner heller ikke til dokumentasjon på at folk blir lettere av å forstå hvorfor de har utviklet fedme.

– Det som har skjedd tidligere i livet, er det lite vi kan gjøre noe med, mener

To måter å behandle vekt på

Mens det finnes masse dokumentasjon på de prinsippene de bruker i sin behandling, sier han.

– Behandlingen vår er å gi konkrete, individuelle eller gruppebaserte råd om hvordan man kan gå ned i vekt. Det er bare mulig å gjøre på to måter. Den måten, som for de fleste av våre pasienter er best, er å spise færre kalorier.

Men hvis det er tydelig at en spiseforstyrrelse er mer plagsom enn vekten, anbefaler de at spiseforstyrrelsen behandles først. Da er det psykologer eller psykiatere som tar over, forteller han.

– Vi kan ikke behandle overvekt og overspising samtidig. Hvis pasientens hovedproblem er en alvorlig overspisingslidelse, må det gis behandling for dette og da snakker vi ikke om vekt. Men hvis pasienten ønsker hjelp til vektreduksjon vil behandlingen rettes mot vanlige prinsipper for å vektreduksjon.

Gode resultater av kirurgi

I tillegg til å lære pasienten å spise mindre kalorier er en fedmekirurgi et annet alternativ.

– Det er her vi har de beste resultatene, forteller Hjelmesæth.

– Etter vektreduserende kirurgi er det 25 til 30 prosent gjennomsnittlig vektreduksjon i løpet av ett til to år. Deretter er det gradvis gjennomsnittlig økning på en halv til 1 prosent årlig.

Når det gjelder tradisjonell behandling uten medikamenter er varigheten dessverre kortere, sier han.

– Vi har dokumentert gjennomsnittlig ti prosent vektreduksjon etter livsstilsbehandling i vår pasientgruppe. Det er bra for helsa til mange, men mindre enn mange ønsker seg. En rekke internasjonale studier viser at hvis man legger på et vektreduserende medikament, så kan man plusse på gjennomsnittlig 5 prosent vektreduksjon over ett år.

Kirurgi ga mindre overspising

Han forteller at forskere ved senteret i Tønsberg i samarbeid med kolleger i Tromsø har testet effekten av kognitiv adferdsterapi hos personer med sykelig overvekt før de gjennomgikk vektreduserende kirurgi.

Undersøkelsen, som forskning.no skrev om da den kom, gikk ut på at én gruppe fikk adferdsterapi i ti uker i forkant av operasjonen. En annen gruppe med tilsvarende pasienter fikk vanlig oppfølging med fokus på livsstilsendring.

Det viste seg at terapi hadde stor innvirkning både på forstyrrede spisemønster og andre psykiske plager som angst og depresjon, som også oftere rammer mennesker med fedme. De hadde også mindre ukontrollert spising, mindre impulsstyrt spising og hadde større evne til å begrense seg.

Men da de undersøkte de samme pasient ett år etter at de hadde tatt fedmekirurgi, viste det seg at også kirurgien førte til mindre følelsesmessig spising.

– Da forsvant effekten av adferdsterapien, sier Hjelmesæth.

Planlegger for 30 prosent frafall

Hjelmesæth sier at når de planlegger kliniske kontrollerte studier, tar de høyde for at det kan bli opptil 30 prosent frafall, og at man derfor inkluderer flere pasienter i studien for å kunne finne reelle forskjeller mellom forskjellige behandlingsmetoder selv etter et slikt frafall.

– Dette er studier som går over ett års tid, som etter min oppfatning er et minimum tid for å kunne vurdere den kliniske betydningen av en studie. Ti uker er for lite til å vite om resultatene holder seg på sikt, mener han.

Seerne reagerte

Da siste episode av NRK-serien «Eit feitt liv» hadde rullet over TV-skjermene i vår, ble innboksen til Ronny Brede Aase fylt opp av tilbakemeldinger fra seere.

Mange fortalte ham at de alltid har følt seg sett ned på fordi de har noen kilo for mye.

– De har blitt fortalt at er late, ansvarsløse og har lav impulskontroll.

Han fikk også mange tilbakemeldinger fra folk på helt andre siden av skalaen, de undervektige.

– Det virker som serien har henvendt seg til masse folk som har opplevd at folk har snakket stygt om kroppen deres hele livet, enten de er for store eller for små.

Vil ha «fake news»

Aase mener at vi som samfunn bare må ta inn over oss den nye forskningen. Vi kan ikke late som om den ikke fins.

– Når det kommer til kropp, trening og kosthold virker det som om at folk bare vil folk ha «fake news». Me det mener jeg at folk synes det er digg å fortsette å tro at det er lett å gå ned i vekt, mens den kjedelige sannheten er at forskningen viser at det absolutt ikke er det.

Hver eneste dag blir vi fôret med informasjon gjennom media om at det er veldig lett å gå ned i vekt. Det er en historie mediene vil selge og det er en historie de fleste vil kjøpe, mener Aase.

– Det gjør igjen at flere fører skam over på de som har fedme. For de fleste klarer det jo ikke. Den kjedelig sannheten er at det ikke så enkelt.

Hans viktigste budskap etter å ha lært mye om fedmeforskning er:

– Ta vare på kroppen din på en måte som gjør at du også kan leve godt og kose deg og trives i det livet du har. Det betyr at du bør gjøre endringer i kostholdet som du kan leve med livet ut. Og slutt for all del og snakk stygt om andres kropp!