Kronikk: Magert kunnskapsgrunnlag om tunge barn

Hvorfor skulle det som gjør anorektikere syke, være helsebringende for tunge barn? 

Publisert
Kronikkforfatterne stiller spørsmålstegn ved at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme. (Foto: Colourbox)
Kronikkforfatterne stiller spørsmålstegn ved at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme. (Foto: Colourbox)

Vi har lest Nina Kristiansens kronikk i Aftenposten fredag 15. november.

Kristiansen er redaktør i forskning.no og mor til et barn som har søkt og fått «hjelp» i helsevesenet for vektproblemer. Vi skriver «hjelp» i anførselstegn, fordi Kristiansen påpeker at behandlingen slett ikke hjalp.

Stor & Sterk prosjektet ved Ullevål Universitetssykehus, hvor hun har sine erfaringer fra, interesserte seg aldri for barnets opplevelser av seg selv. Svært mange som søker hjelp for vektproblematikk deler Kristiansens erfaringer.

Selv om manglende behandlingsresultater i vektfeltet er godt dokumentert, etableres nye prosjekt og tiltak i stort omfang og med uendret fokus; å endre barnets og familiens livsstil «raskt og effektivt», som Kristiansen skriver.

Vårt poeng føyer seg inn i Kristiansens erfaringer og resonnementer. Vektbehandlingens fokus er etter vår mening feilslått og kan være helsefarlig.

Feil fokus skaper problemer

Det å fokusere på en persons vekt, på ernæring og forbrenning av kalorier, kan produsere problemer fremfor å løse dem. Det åpner for at den som er tykk skal forstå kroppen som en ting, et objekt som kan manipuleres og kontrolleres.

Barn og unge som settes på sporet av en slik måte å tenke om seg selv på, risikerer å miste seg selv og følelsen av å være verdt noe. Vi har forskningsmateriale som viser at voksne som utsettes for det samme erfarer å bli syke av slik behandling, ikke friske. Fokuset på vekt, mat og trening «tar over» sier de, og gjør dem spiseforstyrret.

Kristiansen gjør en svært interessant sammenlikning av tekster og brosjyrer hun har fått tilgang til som mor til et barn med vektproblemer. Hun påpeker at helsefaglige tilnærminger til anoreksi og sykelig undervekt er basert på et helt annet kunnskapsgrunnlag enn for overvekt og fedme.

Forskere har også lenge vært opptatt av denne forskjellen og av det sykdomsskapende i at unge mennesker begynner å manipulere, kontrollere og disiplinere kroppen. 

Det paradoksale er at nettopp manipulering, kontroll og disiplin forstås som nødvendig og anvendes som behandling når den unge er overvektig. Hva er eventuelt den faglige begrunnelsen for det? Hvorfor skulle det som gjør og holder anorektikere syke, være helsebringende for tunge barn? 

Vi mener at forskning og behandling i vektfeltet må basere sine antakelser om overvekt og fedme på et adskillig bredere kunnskapsgrunnlag enn det som dominerer i dag.

Ser på seg selv som et problem

Det er levende, erfarende, lærende mennesker som søker behandling. Barna tar til seg kunnskap om seg selv og verden gjennom den kroppen de er. Barn som er tykke vet fra førskolealder at mange bekymrer seg for dem, at noe ved dem ikke er greit. De internaliserer at andre ser dem som «feil», i sin egen forståelse av seg selv.

Behandlere som ikke retter seg mot barnet som et følende og erfarende menneske, men heller ber dem gå på vekta, risikerer å fylle på i barnets forståelse av seg selv som et problem som må løses. Det er vanskelig å se hva som er helsebringende ved en slik virksomhet.

Vi tror at pedagogisk kompetanse er et nødvendig supplement i vektbehandling. Det å spise og bevege seg gir barn og unge tilgang til å erfare og lære mer om seg selv og de sammenhengene de lever i.

Det er vanskelig å se at noen skulle være uenig i at Hvem er jeg, er et adskillig mer avgjørende spørsmål på vei inn i voksenlivet, enn hvor mye veier jeg. Allikevel opplever tunge barn og unge at de først og fremst blir sett for sin vekt.

Til nå har det vært særdeles vanskelig å få opp avgjørende refleksjon i forsknings- og behandlingsfeltet om de uheldige sidene ved et slikt fokus. Nina Kristiansens erfaringer viser at det er på høy tid med en revidering av behandlingsregimene for overvektige barn. De må endres, slik at de ikke produserer nye problemer for barna og deres familier. 

I alle andre sammenhenger er samfunnet opptatt av barnets beste og vi ser ingen grunn til at tunge barn og unge skal unndras et slikt verdigrunnlag.