Mennesker med fedme kan ha forstyrrelser både i tarmfloraen, immunsystemet og deler av hjernen, antyder ny forskning. (Foto: ElRoi / Shutterstock / NTB scanpix)
Mennesker med fedme kan ha forstyrrelser både i tarmfloraen, immunsystemet og deler av hjernen, antyder ny forskning. (Foto: ElRoi / Shutterstock / NTB scanpix)

Tarmen kan spille en viktig rolle i fedme og diabetes 2

Flere nye studier peker mot at fedme skyldes mer enn et større tilbud av fristende mat.

Published

Digestive Disease Week

Digestive Disease Week (DDW) er verdens største årlige kongress for forskning på fordøyelsessystemet. Der presenteres de nyeste forskningsresultatene rundt ulike sykdommer tilknyttet fordøyelsessystemet. I juni 2018 ble DDW avholdt i Washington DC. Da møttes rundt 15 000 forskere innen feltene gastroenterologi, hepatologi, endoskopi og gastrokirurgi.

Det er mye vi ikke forstår om fedme.

Problemet oppstår utvilsomt fordi kroppen tar inn for mange kalorier i forhold til de som forsvinner ut. Men hvorfor og hvordan skjer dette? Og hvorfor rammes stadig flere mennesker i nesten alle land i verden av en slik ubalanse i energiregnskapet?

En mye sitert forklaring er at vi har fått større tilgang på fristende, kaloritett mat og har større mulighet til å sitte i ro. Men det finnes en del indikasjoner på at dette neppe er hele forklaringen.

På Digestive Disease Week (DDW) 2018 ble det presentert flere studier som støtter tanken om at endringer i kroppen kan spille en rolle i fedmeepidemien.

Sinnrikt reguleringssystem

Vi tenker sjelden over det. Men det å holde kroppsvekta i balanse er en forbløffende komplisert oppgave. Får vi for lite energi over tid, ender vi i grava. For mye er heller ikke gunstig. Men hvor mange kalorier inneholder egentlig et måltid? Og hvor mange bruker vi på den spaserturen etterpå?

Heldigvis har kroppen i utgangspunktet en fantastisk evne til å passe på at vekta er omtrent lik, i uke etter uke, og måned etter måned. Kroppen regulerer inntaket ved sinnrike systemer av nerver, sensorer og hormoner som styrer sult, appetitt og metthet.

Dersom det skulle bli matmangel, kan kroppen til og med forandre selve forbrenningen, slik at vi trenger mindre for å overleve.

Men hva om noe går galt i systemet som skal sørge for likevekten?

Hjernedeler fungerte ikke som normalt

Flere forskningsresultater som ble lagt fram på DDW antyder at mennesker med fedme nettopp har feil i noen av leddene i systemet.

Jose Henrique Silvah og kollegaene har for eksempel oppdaget tegn til problemer i hjernedelene som styrer med lysten på snacks og kaloririk mat. 

Forskerne brukte hjerneskannere til å sammenligne hva som foregikk i hjernen på mennesker med og uten fedme.

Det viste seg at flere områder ikke så ut til å fungere normalt hos de med fedme. Dette gjaldt hjernedeler som er involvert både i følelsen av sult og i kontroll av egen adferd. Kanskje gjør dette at hjernen blir dårligere til å passe på energibalansen?

Bakterier og hjernen henger sammen

Vadim Osadchiy har funnet en mulig forklaring på at det oppstår slike endringer i hjernen til mennesker med fedme. Han og kollegaene lette etter spesielle bakterieproduserte stoffer i avføringen til mennesker med og uten fedme.

Resultatene viste at nivåene av disse stoffene hang sammen med både endringer i belønningsnettverkene i hjernen, og med BMI, matavhengighet og angst.

Dette støtter hypotesen om at signalstoffer fra tarmbakterier kan påvirke hjernen slik at både lysten på kaloririk mat og vekta øker, mener forskerne.

Men hva er det som gjør at tarmfloraen virker på denne måten hos mennesker med fedme?

Her finnes det ingen sikre svar. Men et par av studiene som ble presentert ved DDW hinter om at både psykiske og fysiske miljøfaktorer kan påvirke.

Bisfenol A endret tarmflora hos mus

Laurence Guzylack-Piriou og hans medarbeidere undersøkte hvilken rolle stoffet bisfenol A (BPA) kan tenkes å spille for fedme og diabetes 2. BPA kan blant annet brukes i plastbeholdere og i foringen på innsida av hermetikkbokser og brusbokser.

Tidligere undersøkelser har antydet at stoffet er knyttet til disse metabolske problemer som fedme og diabetes.

For å finne ut mer, utsatte forskerne museunger for BPA like før og etter fødselen. Mengden tilsvarte den tidligere grenseverdien for stoffet, som er betydelig høyere enn dagens. Så fulgte teamet dyra igjennom hele livsløpet.

Det viste seg at BPA-musene så ut til å utvikle både forstyrrelser i immunsystemet og endringer i tarmfloraen da de ble voksne. Og da dyra ble eldre, økte risikoen for både vektoppgang og nedsatt følsomhet overfor insulin hos disse musene. Nedsatt insulinfølsomhet er koblet til utvikling av diabetes 2.

Dette kan tyde på at eksponering for BPA kan spille en rolle i fedme og diabetes, men tidligere forskningen rundt dette stoffet har vist sprikende resultater. Det er ingen enighet i forskningsmiljøene om hvilken virkning BPA har på helsa. 

Vond barndom ga forandringer i kroppen

To andre team har forsket på hvilken betydning psykisk stress kan spille i utviklinga av fedme og diabetes 2.

Det er kjent at vonde opplevelser i barndommen faktisk kan endre kroppen, for eksempel ved at ulike gener i DNAet vårt skrus av eller på.

Hanna Ilchmann presenterte resultatene fra en undersøkelse av hva tidlig stress hadde å si for utviklingen av diabetes 2 hos mus.

Ilchmann og kollegaene ga noen museunger en vanskelig barndom ved å skille dem fra mora og søsknene i noen timer hver dag. Det viste seg at disse musene senere fikk nedsatt insulinfølsomhet, forstyrrelser i tarmfloraen og endringer i immunsystemet, sammenlignet med mus som ikke var blitt skilt fra mora.

Arpana Gupta og hennes team hadde på sin side undersøkt denne mulige sammenhengen hos mennesker.

Resultatene deres hinter i samme retning: Vonde opplevelser i barndommen kan endre kommunikasjonen mellom tarmfloraen og hjernen, på en slik måte at det øker sårbarheten for matsug og fedme.

Fedmeoperasjoner endrer tarmfloraen

En annen indikasjon på at endringer i kroppen og tarmfloraen kan spille en viktig rolle, kommer fra forskningen rundt fedmeoperasjoner.

Fedmekirurgi er for øyeblikket den eneste behandlingsformen som ser ut til å være virkelig effektiv mot fedme. I utgangspunktet var ideen bak operasjonene rett og slett å begrense mengden mat det var mulig å spise.

Men i de siste åra har forskningen vist at virkningen trolig er mye mer komplisert. Det ser ut til at inngrepet også endrer kroppens egne systemer for vektregulering, som hormoner og forbrenning. De opererte kan oppleve at sulten stagger og metthetsfølelsen øker, og at diabetes 2 forsvinner over natta.

Tidligere studier har antydet at en viktig årsak til disse forandringene i kroppen kan være at operasjonen også endrer tarmfloraen.

– Kaskade av endringer

Jonathan Patric Jacobs og kollegaene hans kobler nå effekten til stoffet glutamat i tarmen. Glutamat er knyttet til vektøkning og fedme.

Jacobs studie viser at fedmekirurgi senket nivåene av glutamat, trolig fordi operasjonen endret sammensetningen av bakterier i tarmen. Jo lavere glutamatnivåene var, jo mindre var pasientens sug etter kaloririk kosemat.

Dette antyder at matlysten vår delvis styres av tarmbakterier, mener forskerne.

Claudia Sanmiguel og hennes team oppdaget at fedmekirurgi så ut til å endre tarmfloraens nedbrytning av såkalte aromatiske aminosyrer til helsefremmende stoffer. Graden av nedbrytning hang sammen med hvor mye de opererte gikk ned i vekt.

– Fedmeopererte får en endret tarmflora. Noen av bakteriene kommer først etter operasjonen, sa Sanmiguel i sin presentasjon.

– Jeg tror det skjer en kaskade av metabolske endringer.

Mange håper på at vi i framtida skal klare å sette i gang lignende endringer uten å måtte gjøre et kirurgisk inngrep. Men der er vi ikke ennå.

Det er fortsatt en lang vei å gå før vi forstår fedme. Men forskningen som ble presentert på DDW styrker mistanken om at vi må se lenger enn til latskap og manglende viljestyrke for å komme til bunns i årsakene til fedmeepidemien. 

Referanser:

J. H. Silvah, Brain Perfusion in Obesity During Rest and Fasting: Differences in Areas Related to Interoception, Reward and Cognitive Control, presentert ved Digestive Disease Week, juni 2018. 

A. Gupta, V. Osadchiy m. fl., Early Life Adversity is Associated with Increased Susceptibility to Brain-Gut Alterations and Hedonic Eating Behaviors in Obesity, presentert ved Digestive Disease Week, juni 2018. 

Y. Malaisé, L. Guzylack-Piriou m. fl., Gut Dysbiosis and Impairment of Immune System Homeostasis in Perinatally-Exposed Mice to Bisphenol A Precede Obese Phenotype Development, presentert ved Digestive Disease Week, juni 2018. 

H. Ilchmann m. fl., Early Life Stress Induces Type 2 Diabetes-Like Symptoms at Adulthood in Mice Associated with Defect of Intestinal Il17 And Il22 Secretion, presentert ved Digestive Disease Week, juni 2018. 

A. Gupta m. fl., Early Life Adversity is Associated with Increased Susceptibility to Brain-Gut Alterations and Hedonic Eating Behaviors in Obesity, presentert ved Digestive Disease Week, juni 2018. 

J. P. Jacobs m. fl., Glutamate and Hedonic Eating: Role of the Brain-Gut-Microbiome Axis on Changes on Hedonic Eating after Bariatric Surgery, presentert ved Digestive Disease Week, juni 2018. 

D. Braas, C. P. Sanmiguel m. fl., Dynamic Changes in Gut Microbial Derived Indole and Phenol Products after Bariatric Surgery and its Relationship to Weight Loss, presentert ved Digestive Disease Week, juni 2018.