Arv eller miljø, spør vi gjerne. Men de siste åras forskning peker i stadig større grad mot at spørsmålet er meningsløst.

Nylig viste for eksempel islandske forskere at miljø også kan være arv, fordi genene til foreldrene dine er med på å forme oppvekstmiljøet ditt. Slik kan du faktisk bli påvirket også av de genene du ikke arver.

Andre studier av såkalt epigenetikk viser at fysiske og psykiske påkjenninger kan være med på å skru genene våre på og av.

Og nå kommer en studie av mus som viser at miljøpåvirkning også kan føre til at selve DNA-et forandrer seg i deler av kroppen.

Måten musunger ble oppfostret på førte til endringer i genene i hjernen deres.

Hoppende gener

Fred Gage og kollegaene hans har studert såkalte hoppende gener.

Dette er gener som under visse omstendigheter lager kopier av seg selv, og setter dem inn andre steder i DNAet. Tidligere undersøkelser har vist at mennesker med visse typer psykiske lidelser ofte har flere av slike kopier.

Og da står vi overfor et interessant spørsmål: Er de hoppende genene et bindeledd mellom miljøet og genene? Er det for eksempel slik at visse typer miljøer eller opplevelser gir flere hoppende gener, som igjen kanskje disponerer for sykdom?

For å finne ut mer brukte Gage og co en gruppe musemødre med naturlig variasjon i håndteringen av ungene. Noen av mødrene var omsorgsfulle overfor barna sine, mens andre var temmelig likegyldige.

Etter hvert kunne forskerne undersøkte om det var noen forskjeller hos avkommet. De undersøkte spesielt i hippokampus, en del av hjernen som styrer med følelser og minner.

Og det viste seg altså at det fantes forskjeller.

Likegyldig mor ga flere hoppende gener

Ungene som hadde vokst opp med en likegyldig mor hadde mye flere kopier av genet L1, som er kjent for å kunne hoppe både hos mus og mennesker.

Undersøkelser viste at disse endringene ikke var arvet fra mor eller far, men hadde oppstått i barna.

Det samme var tydelig da forskerne byttet om på ungene, slik at barna til den omsorgsfulle mora fikk vokse opp med den likegyldige, og omvendt. Det var fortsatt slik at ungene som ble oppdratt av den likeglade mammaen hadde klart flere kopier av L1.

Musungenes opplevelser i barndommen førte altså til at DNA-et deres endret seg.

Så hva betyr dette?

Foreløpig vet vi ikke om endringene i DNAet hos musungene faktisk hadde noen effekt. I teorien kan kopiene av L1 bare sitte der uten å gjøre noe. På den annen side kan de også endre kroppen eller adferden til musene. Det må flere studier til for å finne ut av dette.

Mus er dessuten ikke mennesker, og funnene til Gage og kollegaene kan ikke si noe sikkert om hva som skjer i våre hjerner.

Men tidligere studier har antydet at stress i barndommen også kan føre til endringer i genene hos mennesker, og undersøkelser har dessuten knyttet humane hoppende gener til både schizoferni og andre mentale lidelser.

Her er det nok foreløpig flere spørsmål enn svar. Men en ting er sikkert, mener nevroforsker Michael Meany, som selv ikke var med på studien. Han sier til The Scientist:

– Dette innebærer at det er et fullstendig håpløst foretak å skille mellom gener og miljø. De er åpenbart vekselvirkende krefter.

Referanse:

T. A. Bedrosian, C. Quayle, N. Novaresi, F. H. Gage, Early life experience drives structural variation of neural genomes in mice, Science, mars 2018. Sammendrag.