Finnes det en x-faktor bak fedmeepidemien?

Mange hevder at vekt er et spørsmål om kalorier inn og kalorier ut. Så enkelt er det antakelig ikke.

5.2 2016 04:00

Det er ikke til å komme ifra:

Gjennomsnittsvekta i den norske befolkningen har økt betydelig siden 1980-tallet. Og tendensen rammer over alt. Selv om noen sosiale grupper ligger dårligere an enn andre, har vi sett en gradvis vektøkning i alle samfunnslag.

Den naturlige tanken er at vi har begynt å spise mer eller beveger oss mindre enn før. Eller begge deler.

Det er bare ett problem.

Mye forskning peker mot at mat har mest å si for vekta. Men vi har ingen dokumentasjon som tyder på at vi spiser mer. Snarere tvert imot.  

Derimot finnes det noen indikasjoner på at vi beveger oss mindre enn på 1980-tallet. Men lite taler for at dette faktisk er hovedårsaken bak vektøkningen vi har sett de siste 30 årene.

Likevel konkluderer mange eksperter med at det må være mer mat og mindre mosjon som gjør oss tykkere.

Men hva om det ikke er slik. Hva om det er mer?

Hva om noe annet påvirker store deler av jordas befolkning, og bidrar til at legger på oss uavhengig av livsstil?

Professor Bård Eirik Kulseng ved NTNU synes spørsmålet er verdt å stille.

– Jeg tror det er en x-faktor i fedme som vi ennå ikke forstår.

En kalori er ikke en kalori

Vi har hørt det mange, mange ganger:

Vekt er et enkelt spørsmål om termodynamikk. Energi inn minus energi ut er lik overskudd eller underskudd. Legger du på deg, betyr det altså at du spiser for mange kalorier eller beveger deg for lite. Eller begge deler.

På ett plan er dette nødvendigvis sant. Energi kan ikke forsvinne eller oppstå fra ingenting.

Men samtidig har vi faktisk ganske solid dokumentasjon for at en kalori slett ikke alltid er en kalori i praksis.

Vi vet for eksempel at de fleste mennesker som går igjennom en slankekur får nedsatt forbrenning etterpå. Så hvis de går tilbake til et normalt kaloriinntak, legger de likevel på seg igjen. Eks-slankeren kan spise like lite som en tynn person, og likevel gå opp i vekt.


Det er en mulighet for at kroppene våre tar vare på mer energi fra maten vi spiser i dag enn den gjorde hos befolkningen for 30 år siden, ifølge professor Jørn V. Sagen ved Haukeland Universitetssykehus.

En kalori for én person er altså ikke det samme som en kalori for en annen. Og en kalori før slankekuren er heller ikke det samme som en kalori etter slankekuren.

Dette viser at kroppen har stor evne til å regulere hvor mye energi den forbrenner og hvor mye den tar vare på.

Og det bringer fram et svært interessant spørsmål:

Kan endringer i denne reguleringen skje som følge av andre typer innvirkninger enn slankekurer?

Kan ett eller annet i miljøet vi lever i ha endret sett-punktet hos en stor andel av befolkningen, slik at kroppene våre tar vare på mer energi fra maten vi spiser i dag enn den gjorde hos befolkningen for 30 år siden?

– Ja, det er absolutt en mulighet, sier professor Jørn V. Sagen ved Haukeland Universitetssykehus.  

Rare resultater

Et par forunderlige resultater de siste åra hinter om at noe kan ha skjedd.

I en forskningsartikkel fra 2010 forteller forfatterne for eksempel at de hadde undersøkt utviklinga i vekt hos en hel rekke dyr som lever i nærheten av mennesker. Forskerne tok for seg informasjon om både forsøksdyr, kjæledyr og ville rotter som hold til nær folk. 

Det viste seg at samtlige grupper ble tyngre i det samme tidsrommet som menneskenes vekt har økt. Dette gjaldt spesielt laboratoriedyra. Og det til tross for at nettopp slike forsøksdyr har hatt svært likt kosthold og miljø i de siste tiåra.

Høsten 2015 kom en annen tankevekkende undersøkelse.

Kanadiske forskere hadde dykket ned i resultatene fra studier av kosthold og fysisk aktivitet fra ulike årstall. De fant fram til grupper av personer fra 1988 og fra 2006 som hadde tilsvarende kosthold og nivå av fysisk aktivitet. Så sammenlignet de BMI-en i de to gruppene.

Det viste seg at gruppa fra 2006 hadde vesentlig høyere BMI enn den tilsvarende gjengen fra 1988.

Kan det være noe som gjør at folk som får like mye mat og bevegelse likevel er tykkere i dag enn på 1980-tallet?

Er vi annerledes i dag?

Det er mange svakheter ved disse studiene, men de får likevel fram et interessant spørsmål, mener Kulseng fra NTNU:

– Er vi de samme personene i dag?

– Det skulle vært veldig interessant om noen hadde gjort en studie av grunnforbrenningen hos en gruppe mennesker, som vi kunne gjentatt i dag for å se om den har forandret seg.

For hvis grunnforbrenningen er lavere i dag, vil vi kunne legge på oss selv om vi spiser og beveger oss like mye som før.

Men hva i all verden er det i så fall som skal ha forandret oss på denne måten?

Foreløpig er ingenting sikkert. Men flere faktorer kan spille inn. Det er for eksempel ikke til å komme fra at vekta har gått opp samtidig som røyking er blitt mindre vanlig. Kanskje har det noe å si?

Bruken av medisiner som kan endre vekta har også økt de siste åra. I tillegg er det flere som argumenterer for at et skifte til mer karbohydratrik kost kan ha endret energiomsetningen i kroppen.

Men i tillegg gir de siste åras forskning også hint om andre ting som kan spille inn. For eksempel miljøgifter, bakterier og brune fettceller.

Miljøgifter

Miljøgifter er lite nedbrytbare stoffer som har en tendens til å samle seg i levende vesener. Både tungmetaller og stoffer som PCB og dioksiner, er miljøgifter. Det finnes indikasjoner på at de kan ha innvirkning på vekta vår.

– Flere studier har vist at visse miljøgifter kan gi fedmerelaterte endringer i celler og dyr. Enkelte befolkningsstudier peker i samme retning, sier Anders Goksøyr, professor ved Universitetet i Bergen.

Men foreløpig har vi langt fra noe sikkert svar. Det finnes veldig mange ulike miljøgifter, som kan opptre i forskjellige mengder og blandinger. Og forskningsresultatene spriker. En dyrestudie fra NIFES i 2015 fant ingen fetende effekt av fire undersøkte miljøgifter.

Men det kan være at virkningen er mer komplisert, sier Goksøyr.

– Det finnes for eksempel studier som antyder at det er mors kosthold som er viktig. At barn av mødre som har fått i seg miljøgifter har høyere BMI.


– Flere studier har vist at visse miljøgifter kan gi fedmerelaterte endringer i celler og dyr. Enkelte befolkningsstudier peker i samme retning, sier Anders Goksøyr, professor ved Universitetet i Bergen.

Sett som motstandere

Kulseng fra NTNU mener det ville vært mulig å undersøke sammenhengen mellom miljøgifter og fedme i befolkningen i Norge.

– Det er samlet inn blodprøver i forbindelse med de store HUNT-undersøkelsene helt tilbake til 1985. Man kunne målt innholdet av miljøgifter i disse prøvene.

Forskeren sier han gjerne skulle ha studert saken nærmere, men at det mangler penger.

Sagen fra Haukeland tror imidlertid det også kan være flere årsaker til at få norske forskere leter etter en slik sammenheng. For eksempel kan fet fisk, som oppdrettslaks, være en av kildene til miljøgifter i kostholdet vårt.

Det kan Goksøyr fra UiB bekrefte.

– Noen studier hos oss har vist at laks inneholder slike miljøgifter. Det burde være større fokus på dette, men det er ubehagelig på grunn av oppdrettsindustrien i Norge. Vi har opplevd å bli sett på som motstandere, fordi dette taler imot studiene som viser at fisk er sunt.

Tarmbakterier for tykke og tynne

Det er ikke bare miljøgifter som kan ha innvirkning på vekta vår.

I de siste åra har flere studier pekt mot at bakteriene vi har i tarmen kan ha en betydning. Undersøkelser har vist at mus som fikk tarmbakterier fra et menneske med fedme, ble fete selv. Mus som fikk bakterier fra en tynn donor, ble tynne. 

I 2015 ble det kjent at en kvinne som hadde fått overført tarmbakterier fra sin sterkt overvektige datter, plutselig utviklet fedme selv.

Mye er fortsatt usikkert. Men sammenhengen er interessant nok til at amerikanske forskere nå ønsker å sette i gang et forsøk hvor mennesker med fedme skal få overført tarmflora fra tynne donorer. 

Vi vet lite om hvordan tarmfloraen vår har endret seg i løpet av de siste tiåra. Men det er ikke umulig at det har skjedd store endringer i befolkningen, for eksempel i kjølvannet av økt antibiotikabruk eller endret kosthold.


Undersøkelser har vist at mus som fikk tarmbakterier fra et menneske med fedme, ble fete selv.

Fettceller som brenner energi

En annen ting som de siste åras forskning har avslørt, er at fettcellene i kroppen ikke bare lagrer energi. Noen av dem – såkalte brune fettceller – kan også brenne energi for å lage varme.

Vi har lenge visst at menneskebabyer og flere dyr har mye brunt fett, som beskytter dem mot kulde. Men nylig ble det også klart at voksne mennesker kan ha betydelige mengder brunt fett.

Forsøk har tidligere vist at brune fettceller hos forsøksdyr har vært med på å regulere vekta når dyrene får for mye mat. De brenner rett og slett overskuddet av som varme.

Kan brune fettceller spille en lignende rolle i våre kropper?

Kanskje kan individuelle forskjeller i aktiviteten til brune fettceller forklare hvorfor noen mennesker tilsynelatende kan spise hva som helst, mens andre lett legger på seg, spekulerte Patrick Seale og Mitchell Lazar i en kommentar i Diabetes, allerede i 2009. 

Andre studier har vist at mennesker med fedme ser ut til å ha lite brunt fett i aktivitet

Kan det være ett eller annet i miljøet vi lever i som gjør de brune fettcellene mindre effektive i dag?

Kulde ga økt forbrenning

Det er i hvert fall mulig å forandre aktiviteten til disse cellene, forteller professor Birger Svihus ved NMBU.

– Det kom en morsom undersøkelse i 2014, hvor forsøkspersoner hadde på seg kuldedrakter i et par timer hver ukedag over fire uker. 

Det viste seg at forsøkspersonene fikk mer aktivt brunt fett og permanent forhøyet forbrenning.

Kanskje frøs vi mer før enn nå? Eller kanskje kan noe annet i miljøet ha endret det brune fettet hos mange av oss?

Sagen fra Haukeland sier det fortsatt er uklart hvilken betydning brunt fett har i mennesker og hvordan endringer av disse cellene kan påvirke utvikling av fedme. Men han er sikker på at det kommer til å forskes mer på dette i tida framover.

– Dette er også et interessant felt når det gjelder behandling av fedme og type 2 diabetes, sier professoren, som selv har forsket på hvordan brune fettceller kan aktiveres for å behandle disse lidelsene.

Sagen tror det også vil bli enda mer interesse for tarmbakterier og miljøgifter i årene som kommer.

Men jakten på en eventuell x-faktor i fedmeepidemien er ikke lett. Så mye har forandret seg i samfunnet vårt i de siste tiåra. Og bare for å gjøre saken verre, er det slett ikke sikkert det er i denne perioden at de viktige endringene skjedde.

Kanskje var det foreldrene våre som foretok seg ett eller annet. Ett eller annet som endret måten genene deres virker på.

Epigenetikk

DNAet vårt endrer seg ikke på en generasjon. Likevel kan genene være involvert i utviklinga av fedme som har skjedd siden 1980-tallet. Det handler om såkalt epigenetikk.

Det siste tiårets forskning har nemlig gjort det klart at påvirkninger fra miljøet rundt oss er med på å regulere aktiviteten i genene vi har. Miljøfaktorer kan altså forandre hvordan de ulike genene våre brukes. Og disse endringene kan i noen tilfeller overføres til neste generasjon.

Det betyr at noe som påvirket våre foreldre eller besteforeldre kan ha forandret reguleringen av genene våre, og kanskje også reguleringen av forbrenningen vår.

Men ennå er nok «kanskje» stikkordet, skal vi tro Sagen fra Haukeland.

– Vi er bare i startgropa når det gjelder å forstå hva epigenetikk har å si, sier han.

Flere årsaker sammen

Er det en x-faktor bak fedmeepidemien?

Foreløpig er svaret rett og slett: Vi vet ikke.

Men det er flere forskere som mener det er sannsynlig. Som mener verdens fedmeepidemi neppe kan skyldes at store deler av klodens befolkning plutselig har begynt å spise for mye og bevege seg for lite.

Det finnes trolig mange årsaker til fedme, mener Sagen fra Haukeland.

– Antagelig er fedme forårsaket av flere mekanismer som slår inn samtidig. Noe av det som vil bli viktigst i framtidig forskning, er å skille dem fra hverandre.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Fedmeepidemien

Hele verden blir tyngre. Særlig siden 1980-tallet har gjennomsnittsvekta i befolkningen økt i nesten alle land, fra Sudan til Sverige, Nauru til Norge.

I noen nasjoner har den såkalte fedmeepidemien rammet hardt. Over halvparten av alle menn på Tonga og kvinner i Kuwait har fedme. Noen steder er spesielt hardt rammet, som Karibia, øystater i Stillehavet og flere land i Midtøsten og Sentral-Amerika.

Blant de vestlige landene er USA ille ute: Hver tredje voksne innbygger har fedme, og under én av tre har normal vekt.

Andre steder, som i Norge, er folk i gjennomsnitt lettere. Her hadde én av fem voksne fedme i 2014. 

Selv i land som fortsatt sliter med underernæring, øker antallet mennesker med overvekt og fedme. Ingen land i verden har lykkes med å redusere andelen med fedme i løpet av de siste 33 årene. 

Mye tyder på at alle grupper i samfunnet øker i vekt.

Studier både fra USA, Sverige og Norge konkluderer med det samme: Folk med lite utdanning veier oftere for mye enn de med høy utdanning, men generelt rammer fedmeepidemien i alle samfunnslag.

Hva var det som endret seg rundt 1980, og som gjør at hele verden blir tykkere?

Annonse

Annonse