Bakgrunn: Juletradisjoner – en målestokk for velferd

– Det er den norske velstanden som holder juletradisjonene i hevd. Det sier folkeminneforsker Ørnulf Hodne.

Publisert
Før hadde barna én på deling. Nå har både barn og voksne hver sin. (Ill.: Annica Thomsson)
Før hadde barna én på deling. Nå har både barn og voksne hver sin. (Ill.: Annica Thomsson)

Tradisjoner i fremvekst

Lystenning på gravene
Skikken blusset opp i Norge etter 1. verdenskrig. Mislikt av teologer. Julaften 1958 ble portene til Oslos kirkegårder stengt for å unngå lystenning med medfølgende rot og søppel. I dag ser de de fleste kirkegårder i landet ut som om de er dekket av et teppe av lys på julaften.

Hjemmelagede gaver
Mindre tid enn penger gjør at vi igjen setter pris på hjemmelagete gaver.

Adventskalendere
Opprinnelig en tradisjon for barna. Nå skal alle ha en.

På vei ut

Julebukk
Å kle seg ut, banke på dørene, skremme eller be om noe godt. Har sin opprinnelse i norrøn juletradisjon og bondekultur.

Opprinnelig var det voksne som kledde seg ut. Mange mislikte skikken. Har i moderne tid blitt en tradisjon for barn.

– Mange tør ikke lenger å la ungene banke på hos fremmede, sier Hodne. For andre har skikken flyttet seg til Halloween.

Julehefter
Tradisjonelt tegnet og illustrert av landets beste kunstnere. Skulle ikke tas frem før 2. juledag – etter at julefreden var overhold.

– Få julehefter har dessverre overlevd, sier Hodne.

På vei tilbake

Stjerneguttene
På de hellige tre kongers aften 6. januar gikk utkledde gutter med lys i hendene fra hus til hus og sang.

Med noen få lokale unntak døde tradisjonen ut på 1800-1900 tallet. I de siste årene er den tatt opp igjen av enkelte skoler og barnehager.

– I praksis var det nok fattigfolkets barn. Mange så på skikken som ren tigging. Det var sannsynligvis også grunnen til at den mistet popularitet og døde ut, sier Hodne. 

Glemte skikker

Staffansrittet
Unge menn kappred til gårdenes brønner. Førstemann fikk omdannet vann til vin. Praktisert blant annet i Setesdalen.

Utartet seg ofte til fyll og bråk. Eksempler på at det ble ridd med hest inne i husene.

Barnedagen
28. desember hadde man De uskyldige barns dag, viet barnemordene i Betlehem.

I en beskrivelse fra 1867 ble det fortalt om barn som fikk besøke hverandre, fornøye seg på isen, leke og spise noe godt.

– I dag ser vel mange på hele julen som noe som først og fremst er for barna, sier Hodne.

I endring

Julenissen
I Norge er julenissen en kombinasjon av den gamle fjøstomten og helgenen St. Nikolaus – barnas beskytter og en skikkelse som var kjent for å komme med gaver.

I den katolske tradisjonen ble St. Nikolaus feiret 6. desember. Med reformasjonen skulle helgenene bort og jesusbarnet istedet settes i sentrum.

– Siden det ikke var så lett å kvitte seg med en hyggelig kar som Nikolaus, ble han i stedet med på lasset og flyttet til julefeiringen, sier Hodne.

Han mener at det idag er kommersielle krefter som holder liv i julenissen.

– Julefeiringen i Norge har alltid handlet om å ta frem det gildeste av alt - mat, dekketøy, duker klær og gaver. Slik var julen i det gamle bondesamfunnet og sånn er det i dag også, forteller statsstipendiat Ørnulf Hodne.

Han står som forfatter av nærmere sytti utgivelser om norsk folkloristikk.

I 2007 ga han ut boken Jul i Norge – om hvordan nordmenn har feiret jul gjennom tidene.

Flere tradisjoner

– Juletradisjonene kan ses som en målestokk for velferden. Når økonomien i samfunnet er god, har vi også råd til å dyrke flere juletradisjoner.

– Noen skikker er selvsagt glemt eller på vei ut. Likevel er det langt flere som befester sin rolle og nye blir stadig skapt. Slik som adventskalenderen, sier Hodne.

– Opprinnelig fikk ungene i familien en kalender på deling for å komme i førjulsstemning. Nå skal alle ha en. Kjærester gir søte førjulsgaver til hverandre, ungene har flere, de henges opp på arbeidsplassene og kommer i posten som reklame.

Jul på luksushytta

Et annet tegn på at økonomien utvider repertoaret av tradisjoner er at mange ønsker å feire jul på hytta.

Nå går man gjerne først på en juleforestilling i teateret for så å kjøre til hytta for å delta på kanefart i hyttegrenda. Vi får på den måten både med oss by- og bygdetradisjoner i samme jula.

– Tidligere var det ikke så vanlig å tilbringe jula på hytta, fordi den ikke var godt nok utstyrt. I dag holder hyttene en standard som gjør at man like gjerne kan være der som hjemme, sier han.

I dårlige tider tvinges vi naturlig nok til å knipe inn på forbruket og dermed også tradisjonene.

– De overdådige julebordene for eksempel, er noe av det første som ryker når næringslivet sliter, sier Hodne.

Gi bort og ta imot

Han forteller at mange juletradisjoner er utviklet rundt ideen om å gi bort og å ta imot.

– Den mest markante skikken er selvsagt julegavene, som har to utspring. For det første skulle man vise at man var glade i hverandre ved å strikke, snekre – siden også å kjøpe noe fint til hverandre.

– For det andre skulle man gi almisser til trengende i takknemlighet over jesusbarnet – den største gaven av alle.

Hodne forteller at i det gamle bondesamfunnet var det ansett som en plikt å gi. Om man ikke ga noe til de fattige som kom til gården i håp om å få en liten del av overfloden, var man redd de kunne «gå ut med jula», noe som var en skam for huset.

Også i dag åpner juletradisjonene for at de rike får vist seg frem som gode, gavmilde og takknemlige, mens de mindre bemidlede kan ta imot innenfor en verdigere ramme enn å tigge.

På godt og ondt

Ørnulf Hodne ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved UiO. (Foto: Annica Thomsson)
Ørnulf Hodne ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved UiO. (Foto: Annica Thomsson)

– I dag er de gamle almisse-tradisjonene er overført til de veldedige organisasjonene – ribbemiddager for ensomme, julegryter for trengende og en voldsom økning i forespørsler om økonomiske bidrag i postkassen, sier Hodne.

Han mener den voldsomme gavekulturen kan være nokså slitsom.

– Kommersialiseringen tar bort litt av gleden ved både å gi og få gaver. Likevel greier vi ikke å stoppe karusellen. Samtidig er det jo hyggelig også, legger han til.

– I løpet av de siste 100-150 år er julen blitt vår største kirkehøytid. Slik var det jo ikke før, og for katolikkene er det jo fortsatt påsken som er størst.

– Fordi all pomp og prakt ble strippet ned etter reformasjonen, har ikke påsken hatt samme betydning for oss, sier Hodne.

Han tror at det tross alt passet oss nordboere godt med en høytid fylt med lys, varme og et budskap om håp i årets mørkeste måned.

Se Ørnulf Hodnes eksempler på hvordan populariteten til norske juletradisjoner varierer med tiden i faktaboksene til høyre.