Kildematerialet til trolldomsprosessene i Finnmark er rikt på stedsnavn som var i bruk på 1600-tallet ulike steder i Finnmark. Disse navnene kan gi viktige opplysninger om prosessene.

Jeg vil her se litt nærmere på to stedsnavn fra Vardø som er brukt i kildene. De to stedsnavnene er nevnt i tekstene i minnehallen på Steilneset i Vardø, som ble åpnet av Dronning Sonja tidligere i sommer.

Saken mot Elsebe Knudsdatter

Første gang stedsnavnet Steilneset er nevnt i kildene til trolldomsprosessene i Finnmark, er i saken til Elsebe Knudsdatter.

Hun var en gift kvinne bosatt i Kiberg som ble ført for retten i Vardø for utøvelse av trolldom og dømt til ild og bål 27. januar 1621.

Hun ble fengslet under en kjedeprosess, en type prosess der flere rettssaker med innbyrdes sammenheng ble ført i løpet av en konsentrert tidsperiode. De kvinnene som ble anklaget for trolldom under slike prosesser, tilstod at de hadde inngått en pakt med djevelen og at møttes til trolldomsoperasjoner og trollkvinnesamlinger.

Dette tankegodset, basert på en europeisk doktrine kalt demonologi, gjorde trolldomsprosessene i Finnmark særpreget i norsk sammenheng. Idéene om djevlepakt stammet fra Sentral-Europa, der mange lærde demonologiske verker ble publisert før og under de historiske trolldomsprosessene i tidlig nytid.

Det kollektive elementet var framtredende under en kjedeprosess; de anklagede oppgav navn på flere andre kvinner som hadde vært med på trolldomssamlinger og trolldomsoperasjoner. Dermed kom navn på nye mistenkte opp, personer som i sin tur ble ført for retten.

Reddet livet på Steilneset

I Finnmark ble 12 kvinner dømt til ild og bål under kjedeprosessen i 1620–1621; en av dem var Elsebe Knudsdatter.

Hun tilstod at hun sammen med andre kvinner hadde framkalt to sterke stormer. Den ene var i 1617, da mange mennesker druknet utenfor Kiberg og Vardø. Dette uværet kom i stand ved at Elsebe og de andre kvinnene bandt tre knuter på et snøre, spyttet på det og leste over det, for så å løse opp knutene. Da røk havet som aske og folkene omkom.

Den andre stormen sendte Elsebe etter Oluf Jacobsen fordi han avslo å ta tjeneste hos hennes mann. Uværet førte til at skipet hans forliste i Bussesund, men selv klaret han å redde ”sit liff” på Steilneset, i originalkilden skrevet Stegelnæs.

Navnet Steilneset betyr et nes med hjul og steile; ved alvorlige forbrytelser ble hodet til den avrettede plassert på en steile, en påle, og kroppsdelene på et hjul. Steilneset var altså retterstedet i Vardø, og navnet var gått inn i vanlig språkbruk i 1621, noe som tyder på at retterstedet må ha vært på Steilneset en tid før dette årstallet.

Nektet å tilstå, strøk på vannprøven

Den andre plassen i kildene stedsnavnet Steilneset er nevnt, er i saken mot Margrette Jonsdatter. Hun var en gift kvinne bosatt i Vardø og ble brakt for retten for trolldom 8. oktober 1662 under en kjedeprosess vinteren 1662–1663, da i alt 20 kvinner ble dømt til ild og bål.

Margrette ble brakt gjentagne ganger for retten fra oktober 1662 til mars 1663, men nektet lenge å tilstå noe. Så ble hun utsatt for vannprøven 9. mars 1663, et indisiebevis benyttet under trolldomsprosessene i Finnmark.

Vannprøven gikk ut på at den mistenkte personen ble kastet i havet med hender og føtter sammenbundet. Dersom vedkommende fløt opp, ble hun betraktet som skyldig i trolldom. Dersom vedkommende sank, var dette et tegn på at hun var uskyldig.

Vannprøven ble sett på som en gudsdom. Vannet som hellig element ble antatt å frastøte det som var urent. En tredjedel av alle som ble henrettet under trolldomsprosessene i Finnmark, ble utsatt for vannprøven, og alle disse fløt opp.

Dagen etter vannprøven tilstod Margrette at hun sammen med en annen kvinne forsøkte å få Jens Ottesens skip til å forlise. De var omskapt som kobber og framkalte uvær fra Vestersanden.

Bønn mot storm

Samtidig forsamlet en annen gruppe kvinner seg ved Steilneset, i kilden skrevet Stegelsnes, og reiste en stor storm derfra. Disse kvinnene kom innenfra, i kilden skrevet ”indenaff”.

Imidlertid klarte kvinne ikke å få noen makt over skipet, fordi de som var om bord påkalte Herren og hadde en sterk tro på Gud. Selv om stormen fortsatte helt til skipet var forbi Nordkapp, fikk de ikke skipet til å forlise.

Man ser her at navnet Steilneset også var i vanlig bruk i 1663, noe som tyder på at Steilneset hadde vært rettersted i Vardø i perioden mellom 1621 og 1663, det vil si under den mest omfattende perioden av trolldomsprosessene i Finnmark. Det forekom tre kjedeprosesser under trolldomsforfølgelsen i Finnmark i perioden 1620–1663, og majoriteten av dødsdommer ble avsagt i dette tidsrommet.

Trollkvinner samlet på Ballvollen

Et annet interessant stedsnavn fra Vardø, som er brukt i kildene fra trolldomsprosessene, er Ballvollen. Navnet er i kildene først nevnt under kjedeprosessen i 1620–1621, da flere kvinner tilstod at de møttes til trollkvinnesamlinger på en plass utenfor Vardø kalt Ballvolden, i kildene skrevet Balduolden.

Den første som nevnte navnet var Maritte Olufsdatter, som ble dømt til bålet på Vardøhus 30. januar 1621. Hun tilstod at hun, omskapt som en hund, tok en annen kvinne med seg til trollkvinnesamling på Ballvollen.

Den neste som nevnte navnet, var Ragnhilde Olufsdatter, som ble ført for retten i samme kjedeprosess. Hun tilstod at hun var med på en trollkvinnesamling på Ballvollen nær Vardø, der de drakk.

Likedan tilstod Guri Olufsdatter, gift kvinne bosatt på Lille Ekkerøy utenfor Vadsø, som ble dømt til ild og bål på Vardøhus 16. februar 1621, at hun hadde deltatt på trollkvinnesamlinger julaften både på Ballvollen og på fjellet Lyderhorn ved Bergen.

Fugler, ulver og øl

Anne Lauritsdatter, bosatt i Vadsø og fengslet på Vardøhus, fikk sin dom samme dag som Guri. Hun tilstod at hun på julaften dro sammen med Satan og 40 andre trollkvinner til Ballvollen, der de drakk. Selv var hun omskapt som ravn, mens andre kvinner var omskapt som ulver. Elsebe Knudsdatter, i skikkelse av en falk, serverte dem øl på Ballvollen.

En kvinne fra Vardø, Gundell Olsdatter, ble ført for retten på Vardøhus fire ganger, første gang i september 1624. Etter å ha gjennomgått vannprøven ble hun dømt til ild og bål 22. april 1625. Dagen etter tilstod hun at hun og mange andre trollkvinner var på Ballvollen julaften.

Hun sa at Ingeborg Jørgensdatter også var der og holdt et klede, med en knute på, i handa. De andre kvinnene kjente hun ikke, for de var omskapt som katter og hunder. Ingeborg sprang foran dem, i skikkelse av en person over beltet, men ikke under beltet.

Så ble Gundell torturert, og da tilstod hun at Ingeborg hadde en ledsager med seg på Ballvollen; han var høy og i skikkelse av en mann, men selv kjente hun ham ikke. Dette var altså et viktig punkt å få fram under forhøret, så viktig at tortur måtte til.

Farlig rykte

Ingeborg Jørgensdatter, en gift kvinne bosatt i Hamningberg utenfor Vardø, ble ført for retten på Vardøhus fem ganger. Hun ble første gang ført for retten i mai 1625, anklaget for å ha deltatt i samlingen på Ballvollen. Hun nektet da å tilstå, og ble på nytt ført for retten i oktober 1626 samt i april 1634. Hun ble utsatt for vannprøven 10. april 1634, men nektet fortsatt at hun kunne trolldom.

To dager senere, 12. april, nektet hun fortsatt, men ble likevel dømt til ild og bål. Etter at dommen var avsagt ble hun torturert og bekjente da at hun hadde lært trolldom og utøvd onde gjerninger. Tortur var tillatt etter dom for å få fram navn på medsammensvorne.

Ingeborgs sak er et godt eksempel på at når en kvinne først fikk rykte på seg for å utøve trolldom, og kom i myndighetenes søkelys for dette, var det vanskelig å unnslippe en dødsdom.

Ballvollen nevnes altså gjentatte ganger i kildene som en plass der trollkvinnesamlinger fant sted og der djevelen var til stede.

Det var snakk om kollektiv tilbedelse av djevelen, noe som var en forutsetning for at nye navn på mistenkte personer kunne komme fram og at mange fortløpende kunne føres for retten.

Inspirert av Skottland

Navnet Ballvollen dukket opp første gang under den første kjedeprosessen i Finnmark i 1620–1621. Interessant nok forkommer også dette navnet i tidlige trolldomsprosesser i Skottland, da i samme kontekst som i Finnmark, nemlig en møteplass for trollkvinner.

I skotske kilder er plassen kalt the Ball Ley. Navnet betyr en slette brukt til sport og ballspill. Navnelikheten og den parallelle konteksten peker mot en sammenheng mellom trolldomsprosessene i Skottland og i Finnmark.

Denne likheten blir ytterligere interessant når det viser seg at en skotsk lensherre, John Cunningham, ble innsatt i sin stilling på Vardøhus festning i 1619. Cunningham kom fra et sted i Skottland der alvorlige trolldomsprosesser fant sted på 1590-tallet. Han kjente godt til lærde idéer om djevlepakt, tanker som for første gang dukket opp i Finnmark under kjedeprosessen i 1620–1621.

Han var dessuten en bekjent av den skotske kong James VI, den eneste monarken i Europa som gav ut en bok om demonologi, med idéer om djevlepakt og kollektiv trolldom. Det er meget sannsynlig at John Cunningham satte slikt tankegods ut i sirkulasjon etter at han kom til Finnmark, og at det spredte seg blant allmuen i lokalsamfunnene. I neste runde ble disse idéene gjenfortalt i rettssalen av mistenkte kvinner som var fengslet og torturert.

Stedsnavn som kilde

Begge stedsnavnene nevnt ovenfor bidrar til å kaste lys over trolldomsprosessene i Finnmark. Navnet Steilneset viser, ut fra ordets betydning og tidspunktene det er brukt i kildene, at retterstedet i Vardø i alle fall fra 1620 og utover var på Steilneset.

På retterstedet var også galgen plassert, og ut fra andre samtidskilder vet man at de som var dømt for trolldom, ble ført til galgen når de skulle brennes.

Navnet Ballvollen, også nevnt første gang på 1620-tallet, viser at idéene om kollektiv trolldom og trollkvinnesamlinger med djevelen som midtpunkt var kjent blant vanlige folk i Vardø fra 1620-tallet av.

Tilsvarende stedsnavn finnes i tidlige skotske trolldomskilder og viser en interessant språklig parallell mellom Skottland og Finnmark, et likhetstrekk som trolig har med innsettingen av en skotsk lensherre på Vardøhus å gjøre.

Slik sett kan stedsnavn for det første gjennom den aktivitet navnet avspeiler, bidra til å kaste lys over et historisk fenomen.

For det andre kan stedsnavn med samme betydning som brukes i ulike land vise forbindelser og peke på innholdsmessige likheter i beslektet historisk materiale over landegrenser.