Kommuner som bosetter flyktninger har plikt til å tilby et introduksjonsprogram, som skal gi innvandrere grunnleggende ferdigheter i norsk språk og samfunnsliv, og forberede dem på utdanning eller arbeid. Målet er at minst 70 prosent av deltakerne skal direkte ut i arbeid eller utdanning etter avsluttet introduksjonsprogram.

Noen kommuner klarer dette bra, mens andre sliter. Landsgjennomsnittet lå i 2016 på 58 prosent.

KS har gitt Østlandsforskning i oppdrag å undersøke innholdet og kvaliteten på veiledningen som flyktningene får i introduksjonsprogrammet. Prosjektet heter Arbeidsretting og differensiering av introduksjonsprogrammet og avsluttes denne uke med lansering av en nettside som presenterer ti faktorer for å få dette til.

Forskerne har valgt ut fem kommuner i forskjellige deler av Norge og av forskjellig størrelse. Felles for disse fem er at de har gode resultater med å få flyktninger i arbeid. I Asker, Rælingen, Stange, Trondheim og Volda var kommuneansatte villige å dele sine erfaringer i intervjuer og bli observert av forskerne.

– Her har vi intervjuet programveiledere, lærere, ledere, arbeidsgivere og flyktninger for å finne svar på hvordan de jobber for å oppnå så gode resultater, forteller prosjektleder og sosialantropolog Trude Hella Eide.

Hvordan tilrettelegges veiledningen for å bidra til de mest effektive resultatene?

Nøkkelen til suksess ligger både i organiseringen av tjenesten og hos den enkelte veileder.

– Veldig ofte snakker vi bare om veiledning som noe som skjer mellom deltaker og veileder. Det nye i dette prosjektet er at vi også har sett på systemet. Hvordan er veileders arbeidsmiljø, kompetanse, verdigrunnlag? Måten tjenesten er organisert på, har også betydning for måten veiledningen utøves på.