Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.

Målet med en frivillig ressursvenn er å forhindre at den voldsutsatte kvinnen gjenopptar relasjonen med overgriper. Ressursvennen skal fungere som en sosial støtte i hverdagen for kvinnen. (Illustrasjon: Yulia Grigoryeva / Shutterstock / NTB scanpix)
Målet med en frivillig ressursvenn er å forhindre at den voldsutsatte kvinnen gjenopptar relasjonen med overgriper. Ressursvennen skal fungere som en sosial støtte i hverdagen for kvinnen. (Illustrasjon: Yulia Grigoryeva / Shutterstock / NTB scanpix)

Voldsutsatte får hjelp til å takle hverdagen

Mange voldsutsatte kvinner har det tøft etter opphold på krisesenter. Nå har NOVA evaluert tiltaket Ressursvenn, der frivillige stiller opp for å hjelpe dem tilbake til hverdagen.

Publisert

– Dette tiltaket bidrar med mye positivt, men det er også rom for forbedringer, forteller NOVA-forsker Eirin Mo Danielsen ved OsloMet, som har gjennomført evalueringen.

"Det er faktisk en veldig god ting, å lære å leve igjen, eller som å – føle seg normal. Hver gang jeg er med henne, så føler jeg meg bare som jeg gjorde da jeg var med vennene mine hjemme".

Slik omtaler en kvinne som har vært utsatt for vold hvordan hun opplevde forholdet til sin ressursvenn.

Hun er en av stadig flere voldsutsatte kvinner som får hjelp til å etablere seg på nytt etter et opphold på krisesenteret gjennom ordningen til Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) med frivillige ressursvenner. Tiltaket gjennomføres av lokale sanitetsforeninger i tett samarbeid med NKS sentralt.

– De aller fleste kvinnene opplevde at de hadde fått god støtte og hjelp gjennom å delta i tiltaket, forteller Danielsen.

Voldsutsatte er en sårbar gruppe

I perioden etter utflytting fra krisesenteret er kvinnene ofte i en sårbar situasjon. Tall fra Bufdir viser at en av fem kvinner som har oppholdt seg på krisesenter som følge av vold fra ektefelle eller samboer, flyttet direkte tilbake til voldsutøveren etter oppholdet.

I tillegg er det også en del som flytter tilbake etter en tid.

– Disse kvinnene er i en spesielt sårbar situasjon siden det å flytte tilbake til voldsutøveren øker risikoen for på nytt å bli utsatt for vold. Dette er hovedårsaken til at tiltaket med ressursvenner ble etablert, sier Danielsen.

Mangler nettverk

Når de voldsutsatte kvinnene skal beskrive hvordan de opplevde situasjonen etter krisesenteret, er det særlig ett tema som går igjen – mangelen på et sosialt nettverk.

Alle de voldsutsatte kvinnene i studien hadde opplevd ensomhet i større eller mindre grad. De fleste hadde få andre å støtte seg til i perioden etter utflytting fra krisesenteret.

– Det er liten tvil om at det å få ekstra støtte i denne fasen er viktig, og at det fyller et hull i arbeidet med å følge opp voldsutsatte personer, kommenterer Danielsen.

Slik beskriver en av kvinnene sin situasjon:

"Jeg savnet identiteten min, faktisk, på det tidspunktet [...]. Alt det sosiale nettverket var eksen sitt. Så han hadde et sosialt liv, der jeg bare måtte følge med. Hans venner, hans kolleger, hans alt [ler]. Hans penger, hans jobb, hans hus. Alt var hans".

Selv om noen av kvinnene hadde et sosialt nettverk, var det ikke alltid så lett å søke hjelp der. Det kunne være fordi familie og venner ikke forstod henne, og ikke så lett kunne sette seg i hennes situasjon, eller det kunne være at hun ikke lenger ville belaste dem med problemene sine.

En av kvinnene illustrerte dette slik:

"Jeg var veldig flau over situasjonen jeg var i, egentlig. Jeg følte at jeg burde ha sett at det her var feil fra starten av. Vi var tross alt sammen i mange år. Så jeg følte veldig skyldfølelse for at han … skyld for at han hadde gjort det han hadde gjort, på en måte".

Varierende behov

Det var litt variasjon i hva slags behov og ønsker kvinnene hadde. For noen var det viktig med emosjonell støtte knyttet til volden og det de hadde vært gjennom, mens andre ikke ønsket å snakke om dette direkte og hadde mer behov for sosialt samvær generelt.

Praktisk hjelp var viktig for noen, spesielt for kvinnene med utenlandsk bakgrunn som ikke hadde bodd i Norge så lenge.

NOVA-forsker Eirin Mo Danielsen ved OsloMet. (Foto: Halvard Dyb / NOVA)
NOVA-forsker Eirin Mo Danielsen ved OsloMet. (Foto: Halvard Dyb / NOVA)

Får gode tilbakemeldinger

Ifølge Danielsen opplevde de aller fleste kvinnene at de hadde fått god støtte og hjelp gjennom å delta i tiltaket.

Noen sa for eksempel at de følte seg normale igjen, slik de hadde gjort før volden fant sted, og hadde lært seg å leve igjen. Andre ga uttrykk for at de opplevde at ressursvennen også hadde glede av å være sammen med dem, og at begge kunne lære noe av hverandre.

Samtidig var det noen få som hadde negative erfaringer.

Dette kunne blant annet handle om at ressursvennen ikke tok kvinnen og det hun hadde behov for, på alvor, og at det i slike situasjoner kunne vært behov for tettere oppfølging fra organisasjonens side.

Hva motiverer ressursvennene?

På spørsmål om hva som motiverte ressursvennene, svarte mange at de så på det frivillige arbeidet som noe meningsfylt å fylle hverdagen med. Flere var engasjerte i kvinners levekår og vold mot kvinner spesielt.

Å være ressursvenn ble ansett som en måte å yte støtte til voldsutsatte på som kunne utgjøre en forskjell, ved å være et vanlig medmenneske for den andre.

Hva går Ressursvenn ut på?

Tiltaket Ressursvenn retter seg mot personer som befinner seg i reetableringsfasen etter å ha bodd på krisesenter en periode.

Målet for tiltaket er å styrke den forebyggende innsatsen mot vold i nære relasjoner, ved å jobbe målrettet for å forhindre at voldsutsatte kvinner gjenopptar relasjonen med overgriper, gjennom å styrke voldsutsattes nettverk og tro på seg selv og sin kompetanse.

Personen som er utsatt for vold blir koblet med en frivillig, kalt ressursvenn, som skal fungere som en sosial støtte for vedkommende.

Tiltaket er nå i ferd med å etableres i lokale sanitetsforeninger rundt om i hele landet.

Overraskende tøft

Flere av ressursvennene ga uttrykk for at de hadde blitt overrasket over hvor tøft det hadde vært å komme nært innpå en person med store utfordringer som følge av vold.

– Til tross for at det til tider kunne være krevende, ga de aller fleste uttrykk for at det frivillige arbeidet hadde vært givende, og de følte at de kunne utgjøre en forskjell for kvinnen, sier Danielsen.

Hva gjør de når de møtes?

Som oftest ble tiden brukt til turgåing, besøk hjemme hos hverandre eller kafébesøk. Noen var også med på visninger eller hjalp til med jobbsøknader eller lignende.

– Begge partene synes nok til tider at det kunne være litt vanskelig å finne på noe å gjøre som ikke kostet mye penger, og flere savnet derfor felles treff med andre deltakere og ressursvenner, utdyper Danielsen.

Rom for forbedringer

Danielsen finner også at det det er rom for enkelte forbedringer av tiltaket.

Det handler blant annet om at både voldsutsatte og frivillige kan følges opp enda bedre. Mer kontakt med andre i samme situasjon kan trolig også bidra til å styrke tiltaket ytterligere for begge gruppene.

Hun anbefaler at man vurderer å arrangere både debrief for ressursvenner underveis i frivilligperioden og felles sosiale aktiviteter som ressursvennene og de voldsutsatte kvinnene kan delta på sammen.

– Jeg håper rapporten blir brukt i det videre arbeidet med ordningen til det beste for både de voldsutsatte og frivillige, konkluderer Eirin Mo Danielsen.

– Det er absolutt et prosjekt som det bør satses videre på.

Om evalueringen

Evalueringen er utført på oppdrag for Norske Kvinners Sanitetsforening. Den bygger på kvalitative intervjuer med 22 personer – åtte voldsutsatte kvinner, ni frivillige ressursvenner samt to koordinatorer for prosjektet i Oslo Sanitetsforening og tre frivillige gruppeledere med koordinatorfunksjon fra andre deler av landet.

Referanse:

Eirin Mo Danielsen Danielsen: Evaluering av Ressursvenn. Et frivillig hjelpetiltak for voldsutsatte personer i reetableringsfasen. NOVA-Rapport 10/2019.