Lukkede anlegg har en tett eller bortimot tett fysisk barriere mellom vannet der fisken oppholder seg og miljøet rundt. Dette kan være lukkede anlegg på land eller semilukkede anlegg i sjø.

I dag er det vanlig at anlegg er nettinnhegninger der vannet på innsiden og utsiden er det samme.

Lukkede anlegg kan ha flere fordeler, men hittil har ikke fordelen med bedre kontrollmuligheter blitt utnyttet tilstrekkelig.

Nå undersøker forskere hva som skal til for å gi laks på opptil én kilo, såkalt postsmolt, gode oppvekstsvilkår i lukkede anlegg. I dette forsøket var fokus hvordan en landbasert produksjonstype bør gjøres.

Vann med lavt saltinnhold og trening er viktige suksessfaktorer.

Lettere å fjerne avfallsstoffer

– Ideen om å undersøke effektene av ulike nivåer av saltholdighet er basert på to kjente prinsipper, sier seniorforsker Bendik Fyhn Terjesen i Nofima.

Det ene prinsippet er fysiologisk, og går ut på at når forskjellen mellom saltkonsentrasjon i fisken og i vannet er liten, så bruker fisken mindre energi på å beholde intern saltbalanse.

Det andre prinsippet er teknologisk, og dreier seg om at det er lettere å fjerne avfallsstoffer fra vann i resirkuleringsanlegg med lavt saltinnhold enn i vanlig sjøvann,

Nytten av trening med høy vannhastighet hos laks på ferskvannsstadiet, er kjent fra tidligere forskning. Nå har forskerne testet om også laks opptil én kilo i resirkuleringsanlegg har nytte av slik trening.

Godt av mindre salt og mer trening

I første omgang har forskerne gjort et forsøk der de startet med 12 kar som hver ble fylt med 600 smolt.

I fire av karene var saltholdigheten 12 promille, de neste fire var saltholdigheten 22 promille og i de fire siste 32 promille. Et saltinnhold på 32 promille kan man ofte finne i vestlandske fjorder.

Innen hver saltholdighetsgruppe ble smolten i to kar trent i høy vannhastighet, mens smolten i de to andre karene ikke ble trent (lav vannhastighet). Fisken i alle karene fikk ellers like forhold, samme fôr, lys og temperatur.

Forskerne undersøkte postsmolten flere ganger, når de veide cirka 250 gram, 450 gram ved 850 gram. Forsøket viste at postsmolten vokste saktere og at dødeligheten var høyere når saltinnholdet i vannet var høyt.

Lav saltholdighet ga de beste resultatene, og denne fisken håndterte greit overgang til høyt saltinnhold i karene når de var 850 gram. Trening hadde positiv effekt på så vel hjertestørrelse som veksthastighet.

Størrelse av fisken virket inn på overlevelse; ved 250 gram og 850 gram var fisken relativt robust, men når postsmolten veide rundt en halv kilo var den sensitiv for berøring ved flytting og prøvetaking.

Forsøket viste også at resirkuleringsanleggene var mest effektive ved den laveste saltholdigheten. Da var det lettere å fjerne ammoniakk og CO2.

Forskerne skal nå gjøre de samme undersøkelsene i en større uttesting under realistiske industrielle forhold.

En rekke fordeler

Lukkede anlegg kan potensielt gi en rekke fordeler både med tanke på fiskevelferd og miljø. Økt kontroll kan bidra til at stressfaktorene blir færre, og et kontrollerbart vanninntak gjør det lettere å unngå lakselus.

Ulempen ved dagens typer av lukkede anlegg, er at de sannsynligvis vil gi økt produksjonskost sammenliknet med tradisjonelle merder.

For å få ned kostnadene trengs det derfor mer kunnskap om hva som gir gode miljø- og velferdsforhold i lukkede anlegg. Når denne kunnskapen er på plass kan anleggene bygges og driftes mer målrettet slik at investerings- og driftskostnader går ned.

– En mulig løsning som kan være både miljø- og kostnadsbesparende, er å holde postsmolten i lukkede anlegg til de veier rundt én kilo, og deretter flytte dem over i tradisjonelle merder, noe vi kaller kombinasjonslinje.

– Slike semilukkede anlegg i sjø og på land kan potensielt gi et mer kontrollert produksjonsmiljø til fordel både for oppdrettsfisken og villfisken, avslutter Terjesen.