I 1974 fikk den britiske astronomen Anthony Hewish Nobelprisen for oppdagelsen av pulsarene, en type stjerner som sender ut kraftige, pulserende radiobølger.

Det var lenge et mysterium hvor disse signalene kom fra (noen kalte dem LGM, Little Green Men, en spøk som spilte på at signalene kunne komme fra intelligente sivilisasjoner på andre planeter).

I 1968 ble det imidlertid klart at de stammet fra en type døde stjerner som roterte utrolig fort rundt sin egen akse mens de pumpet ut partikler - de ble kalt pulsarer. Det var denne oppdagelsen Hewish fikk prisen for.

Etter en stund viste det seg imidlertid at det ikke var Hewish som hadde oppdaget pulsarene, - ihvertfall ikke alene. Selve oppdagelsen og mye av den etterfølgende analyse var foretatt av en av hans hovedfagsstudenter; Jocelyn Bell.

Forbigåelse?

Da dette kom for dagen reagerte mange av Hewishs kolleger, særlig kosmologen Fred Hoyle, på det de mente var urettferdig forbigåelse av en underordnet.

Senere har saken fått feministiske overtoner, og nevnes ofte i sammenheng med Rosalind Franklin og Lise Meitner, som enkelte mener ble kjønnsofre i kampen om verdens gjeveste pris.

Om det virkelig var slik, at det var Bells kjønn - og ikke hennes status som hovedfagsstudent eller andre formaliteter - som fratok henne æren og berømmelsen, kan man selvsagt diskutere. Hvor mange mannlige hovedfagsstudenter som har blitt snytt for ære og berømmelse, vites ikke.

Jocelyn Bell har nå uansett fått en form for oppreisning. Å bli valgt inn i det 343 år gamle Royal Society betyr at du anses å tilhøre kremen av kremen av tidens vitenskapsfolk.

En trend?

Bell er en del av en større trend. I det blader som Nature og Science har karakterisert som “en flom”, er i år ni kvinner valgt inn i det britiske Royal Society og 17 i det tilsvarende amerikanske National Academy of Science - hvilket betyr at de nå utgjør henholdsvis 4,4 og 7,7 prosent av medlemmene av de to prestisjefylte og viktige organisasjonene.

De siste fem årene har 11 prosent av de nyvalgte medlemmene til Royal Society vært kvinner. Om prosentene ikke imponerer deg, så legg merke til at tallet er en del høyere enn antallet kvinnelige professorer.

Foregår det en kjønnskvotering? Eller gjør man opp for tidligere års unnlatelsessynder?