Britiske myndigheter prøvde nettopp å innføre en regel om at offentlig finansierte forskere ikke skulle få ytre seg til politikere og offentlighet i saker som hadde med egen forskning å gjøre. Det ville betydd at en klimaforsker ikke kunne ytre seg om klimapolitikk og en økolog ikke om naturforvaltning og miljøvern.

Heldigvis fikk sterke protester fra forskerhold stoppet regelen mindre enn to uker før den skulle tre i kraft 1. mai.

Forskningsresultater kan ikke bestilles

Akademisk frihet kan bety flere ting. Det kan handle om forskernes rett og plikt til å la resultatene bestemme konklusjonene, uavhengig av hva som er politisk passende. At forskningsresultater som passer oppdragsgiver, enten det er politikere eller industri, ikke kan bestilles. Det var dette mange forskere mente Per Sandberg og Sylvi Listhaug utfordret.

Siden har statsrådene og politikere fra høyre til venstre, i og utenfor regjeringen, understreket at den akademiske friheten står fast. Det skal vi være glade for. Det burde være en selvfølge, men er det ikke.

Akademisk frihet handler også om retten til å formidle forskningsresultater fritt, uansett hva man finner. På norske universiteter står denne retten sterkt og gjelder også dem som forsker på temaer knyttet til kontroversielle politiske spørsmål. Sånn er det ikke i alle land.

• Les også: Politikerne doper seg på forskning

Munnkurv i Canada

I Canada har forskerne hatt munnkurv i nesten et tiår. Fra 2006 til i fjor, da landet fikk ny regjering, kunne ikke forskere snakke fritt med media. Ble de kontaktet av en journalist måtte journalisten sendes videre til institusjonens informasjonsavdeling, som ofte kontaktet myndighetene for klarering før informasjonsavdelingen kontaktet journalisten og intervjuet kunne gjennomføres, med eller uten forskerens deltakelse. Ofte måtte dette skje skriftlig, så forskerens svar kunne kontrolleres og redigeres av institusjonen. Prosessen tok i beste fall dagevis.

Kneblingen rammet særlig dem som forsket på politisk følsomme temaer. Kristi Miller som arbeidet med årsaker til massedød hos pukkellaks fikk ikke snakke med media om sin egen artikkel i topptidsskriftet Science. Miller måtte søke om lov til å delta på vitenskapelige møter, og ble fotfulgt av en informasjonsarbeider de gangene hun fikk lov: ”Det føltes som å bli behandlet som et barn,” har hun fortalt i et intervju med kanalen CBC. Mange forskere sluttet på grunn av kontrollsystemet, og Miller vurderte selv å gjøre det.

Bare tapere

Systemet hadde bare tapere: Forskerne fikk ikke fortelle om sine funn, media fikk ikke snakke med forskerne, offentligheten fikk bare vite om forskningen i redigert versjon, myndighetene mistet tillit blant forskerne, og Canada tapte anseelse som forskningsnasjon. Ingen vant, bortsett fra apparatet av kontrollører, som vokste.

Kneblingen av canadiske forskere har fått liten oppmerksomhet her til lands, og kan virke som en dårlig parodi på land vi nødig vil sammenliknes med. Men det handlet om et land ikke ulikt vårt eget. Det er et sterkt signal om at akademisk frihet må forsvares for ikke å smuldre hen.

Australske forskere snakker ut

I Storbritannia ble forskningens frihet nylig utfordret på et tredje område: retten til å mene noe offentlig om det man forsker på. Denne retten har vi heldigvis fortsatt i Norge og en del andre land. Mine australske kolleger som ser korallrevene ødelegges av varmt hav og nedslamming har lov til å si at CO2-utslippene må begrenses og at man ikke bør bygge verdens største kullgruve like ved revet hvis man ønsker å ta vare på det. Australske forskere har frihet til å ta forskingen inn i samfunnsdebatten..

Her i Norge har vi stor grad av frihet, som forskerne stort sett forvalter ansvarsfullt. Jeg og andre kan ytre oss om forskningspolitikk, forskningsfinansiering og annet uten å spørre om lov. Mange biologer har opp gjennom årene tatt del i offentlig debatt om naturforvaltning og miljøvern, med bakgrunn i egen fagkunnskap. Professor Gjærevoll var så aktiv på dette området at han endte opp som vår første miljøvernminister.

Juridisk avklaring i Norge

Men offentlige ytringer fra forskerhold blir ikke alltid godt mottatt. For få år siden ble Justisdepartementet bedt av Nærings- og Fiskeridepartementet om å vurdere habiliteten til marinbiologen Jan Helge Fosså ved Havforskningsinstituttet. Fosså hadde engasjert seg mot dumping av gruveavfall i sjøen, med bakgrunn i marinbiologisk kunnskap. Heldigvis fikk Fosså bekreftet sin ytringsrett av Justisdepartements lovavdeling som slo fast at ”Det er ønskelig og viktig at fagpersoner bidrar med kunnskap i den offentlige debatt, og at de derfor har vid anledning til å uttale seg om spørsmål som ligger innenfor deres fagfelt.” En svært viktig juridisk avklaring for norske forskere.

Men slikt ville britiske myndigheter nylig sette en stopper for. I februar bestemte regjeringen at offentlig finansierte forskningskontrakter skulle inneholde et avsnitt om at forskerne ikke fikk ytre meninger med bakgrunn i faget sitt overfor politikere eller i offentlige debatter.

Ikke overraskende ble det protester. Men ikke så mye som man kunne forvente – regelen holdt på å bli innført uten særlig offentlig oppmerksomhet. En britisk kollega svarte slik da jeg spurte om forskernes reaksjoner: “Forferdelig, jeg må innrømme at jeg ikke visste om dette før du fortalte det”. I siste liten signerte likevel 20 000 forskere et protestskriv. Biologiprofessor Sutherland i Cambridge sa det slik: ”Blir regelen innført vil vi få mange flere dårlige beslutninger rett og slett fordi myndighetene sulteforer seg selv på vitenskapelige råd”.

Akademiske tungvektere protesterer

Heldigvis engasjerte noen av Storbritanias akademiske tungvektere seg. Sir Martin Rees, ”Astronomer Royal” og tidligere president av det britiske vitenskapsakademiet var bekymret for signaleffekten: “Jeg tror dette vil sette spor. Unge forskere som nettopp har fått sine første forskningsmidler vil bli alvorlig bekymret for at synspunkter og meninger ikke vil bli godt mottatt av myndighetene”.

Rees uttrykte samtidig håp om at myndighetene ville snu i siste liten: “Det vil være altfor ødeleggende hvis denne regelen blir satt i verk”.

Vi kan glede oss over at Rees fikk rett. Mindre enn to uker før ordningen skulle tre i kraft bøyde regjeringen av: regelen skal ikke gjelde dem som får penger fra forskningsrådene og de nasjonale akademiene. Dermed er faren over for denne gang. Men bare delvis: mange forskere omfattes fortsatt av regelen. Og det er fare for at frykten kan sitte i.

Friheten må vernes om

Erfaringene fra Canada og Storbritannia viser at forskningens frihet ikke er trygg selv i land som politisk og akademisk likner vårt eget. Det bør være et varsko til oss alle. Så langt kan vi glede oss over at norske politikere støtter akademisk frihet. Men det er ikke sikkert alle politikerne har samme forståelse av hva prinsippet innebærer.

Det er grunn til å være på vakt. Som alle andre friheter er akademisk frihet noe vi kan miste. Og derfor må verne om.