Er det bare meg eller er denne valgkampen veldig forskningstung? Skjebnehistorier om «gamle Elsa som ikke får sykehjemsplass» er ut. «Forskning viser» er in.

Hør bare: To av tre nordmenn sier nei til søndagsåpne butikker. 70 prosent av befolkningen ønsker seg mer fritid fremfor høy lønn og mer forbruk. Det er best for næringslivet å kutte i selskapsskatten fremfor formuesskatten. Stadig flere kjøper seg bedre eldreomsorg. Å utvide E18 inn til Oslo vil øke trafikken med 50 prosent. Å utvide E18 til Oslo vil øke trafikken med 30 prosent. Osv., osv.

Dette er bare noen eksempler fra media de siste ukene. Et raskt søk i databasen Atekst viser at antallet papiravisartikler med frasen «forskning viser» er nesten fordoblet sammenlignet med samme periode i kommunevalget 2011. Kanskje har det ikke bare med at det er valg å gjøre, men at media generelt bruker mer forskningsstoff enn før.  

Uansett, forskningsfunn og undersøkelser florerer, professorer og førsteamanuensiser løper fra studie til studio og politikerne fyller handlekurven med valgflesk marinert i statistikk og annet akademisk krydder.

Ønsker seg et fasitsvar

Også lokalpolitikere jeg har snakket med, forteller at de oftere enn før henter inn forskning for å styrke argumentasjonen. Enkelthistorier er mindre viktig. De har kanskje skjønt at anekdotene ikke lenger duger, og at velgerne stoler mer på tall og statistikk. 

Derfor foregår det nå forskningsdoping i alle partikontorer og tenketanker, der det eneste som gjelder er å vinne debatter og kunne slå fast en gang for alle at «vi har rett», «dere tar feil». Forskningen skal bevise at en politisk løsning er mer sann enn en annen, fordi forskning så ofte forveksles med sannhet. Det er menneskelig å ønske seg et fasitsvar, og forskningen er jo det nærmeste vi kommer. 

Med disse forventningene er det ikke rart at mange forskere begynner å svette under labfrakken når datamaterialet deres skal ut i samfunnsdebatten på egen hånd.

Det er nemlig tøft å være data i møte med travle journalister og desperate politikere. De som har blitt møysommelig plukket inn, dandert, matet, veid og målt, blir nå skaltet og valtet med, sminket til det ugjenkjennelige, dratt ut av sin trygge kontekst, ignorert eller misbrukt i årsaksforklaringens tjeneste.

En mer interessant debatt

Jeg applauderer alt som kan bringe forskningen inn i valgstudioer og avisspalter. Men er det mulig å ønske seg litt mer reflektert og gjennomtenkt debatt? Der forskningen blir en større del av debatten, og ikke bare et retorisk poeng. Jeg er sikker på at det er mulig å få til uten at det blir kjedelig.

Som i idretten handler det om å trene skikkelig, sjekke fakta og lære seg til å skille mellom og god og dårlig forskning. Selv om det både er fristende og lett, så nytter det ikke å lure seg til seier. Du blir avslørt til slutt. 

Noen studier og forskere er også mer anerkjente enn andre, og noen undersøkelser er mer relevante enn andre. Dette gir rom – enten du er rød, grønn eller blå – for å stille flere kritiske spørsmål og parere med alternativ, kanskje bedre og mer interessant forskning.

Ved flere anledninger har for eksempel NRKs Anders Magnus grillet Oslo-politikerne om hva de har tenkt å gjøre med innvandrerghettoene i byen. Påstanden er underbygd med et kart som lyser rødt fra utsatte bydeler. I stedet for å gå rett på limpinnen kunne Raymond Johansen parert med følgende: En studie som viser at det snarere er de rikeste blant oss som klumper seg sammen i hvite ghettoer. Merkelig nok har ikke politikerne sporet opp denne forskningen, men vær så god - her er et gratispoeng til en senere anledning.

Hattie-hype

Et eksempel på at også forskning kan fyre opp samfunnsdebatten, er uenigheten om lærertetthet og Arbeiderpartiets forslag om en maksgrense for hvor mange elever en lærer skal ha ansvar for.
Noen vil mene at denne debatten bare viser hvor ugreit det blir når forskning sauses sammen med politikk, økonomi og profesjonsinteresser. Men det er nettopp det som er så bra – kaotisk og komplisert som den er. Her har vi altså en debatt om forskning, full av forskjellige data, full av aktører og full av agendaer og engasjement.  

Kort fortalt dreier den seg om at lærerne i flere år har kjempet for økt lærertetthet. Et dyrt og lite populært tiltak blant ansvarlige politikere og skolebyråkrater. Disse har derfor sugd den såkalte Hattie-studien til sitt bryst, en sammenstilling av mer enn 800 engelske og amerikanske metastudier. Ifølge Hattie havner økt lærertetthet langt ned på listen over målbare ting som betyr noe for elevenes læringseffekt, noe som også enkelte norske skoleforskere har fått mye oppmerksomhet for å støtte opp om. Dette har gitt kunnskapsministeren og skolesjefer rundt omkring i landet ammunisjon til å kunne slå fast at «all forskning viser at økt lærertetthet ikke har noen effekt på læringsutbyttet».

• Les også: - Bedre lærere avgjørende

Men lærerne tar ikke denne forskningen for god fisk. En av dem er Ingunn Solli, som deltok i NRKs valgsending her om dagen: «Jeg forstår ikke hvordan kunnskapsministeren med så skråsikkerhet kan påstå at gruppestørrelse og lærertetthet ikke har noen betydning når de aller fleste som står i klasserommet hver dag og jobber med elevene, sier det motsatte. Vi må jo vite best!»

Au da, som virkeligheten kan bite fra seg. Kanskje ikke nok til å endre politikere og byråkrater med budsjettansvar, men mye tyder på at «all forskning viser»-argumentet har mistet mye tyngde de siste årene.

Vet ikke er også et svar

Ikke bare lærere, men også flere skoleforskere har påpekt at Hattie-studien har flere svakheter. De mener den er hypet opp og at den bare tar for seg det som kan måles og ikke andre konsekvenser av undervisningen, som elevenes holdninger, engasjement og motivasjon. Den kan heller ikke overføres direkte til norske forhold.

Så hva står vi igjen med da? Hvem har rett, hvem tar feil? Hva er fasit?!

Ifølge professor i pedagogikk Sølvi Lillejord, så har vi ikke noe klart svar på sammenhengen mellom lærertetthet og læring. «Vi vet ikke. Vi trenger faktisk mer forskning på dette», uttalte hun på NRK valgsending om skolepolitikk.

Og sånn er det. Selv oraklene på universitetene må ofte melde pass – i beste sendetid.

Men «vet ikke» er også et svar. Det minner oss om at forskningen er begrenset og fragmentert. At vi bør være litt mer ydmyke og litt mindre skråsikre når vi slår i bordet med forskningsargumenter. Data er ikke mer enn data. Det er observasjoner av ting som er samlet inn for å gi et litt ryddigere bilde av en stor og rotete verden. Noen bilder er mer solide enn andre. Som når forskere med ganske stor sikkerhet kan si at klimaendringene er menneskeskapte og at det viktigste for læring er at elevene er trygge og har det bra på skolen.

Samtidig syns jeg vi skal blir flinkere til å heie frem forskere som tør å komme inn og si at «hei, dette vet vi ikke noe særlig om». Og gjerne forklare hvorfor.   

Forskning viser nemlig at de skråsikre tar oftere feil.