Forskningsdataene rundt kosthold og helse er usikre og kan tolkes på mange måter, mener John Ioannidis. (Foto: Jes2u.photo / Shutterstock / NTB scanpix)
- Ernæringsforskningen trenger en radikal reform
Forskningskritiker John Ioannidis mener mye av dagens forskning på kosthold er av liten verdi.
En håndfull hasselnøtter eller tre kopper kaffe om dagen kan gi deg 12 ekstra leveår. Men et daglig egg kutter derimot livet med seks år. For ikke å snakke om to skarve skiver bacon. Spiser du det daglig kan du vinke farvel til et helt tiår. Baconskivene er farligere enn røyking.
Sier forskningen, hvis vi skal ta resultatene fra forskningsoppsummeringer på alvor.
Ioannides er professor i medisin og statistikk, og har i de siste årene blitt kjent for sin krasse kritikk av vitenskapen. I 2005 publiserte han en artikkel med det klingende navnet: Why Most Published Research Findings Are False. Altså: Hvorfor de fleste publiserte forskningsfunn er feil.
I årene etterpå har han tatt for seg alvorlige svakheter ved ulike forskningsfelt, som adferdsforskning og legemiddelstudier. Og nå er det altså ernæringsforskningens tur.
Forskningen på kosthold er så full av feil at den nærmest er ubrukelig, mener Ioannides, som oppfordrer til full reform.
Observasjonsstudier
Så hva er egentlig problemet?
Det er mange, ifølge Ioannides.
Et av dem er at mye av kunnskapen om kosthold stammer fra observasjonsstudier. Dette er undersøkelser hvor forskerne kartlegger hva folk spiser og så forsøker å finne koblinger mellom maten og risikoen for sykdom og død.
Dette kan være svært nyttige studier, for i slike data kan det dukke opp mange interessante sammenhenger.
Problemet er bare at dataene i disse kostholdsstudiene ofte er svært usikre og sammenvevde. Og at forskere og medier gir dem større betydning enn de burde.
Tusen sammenvevde faktorer
Det er flere grunner til at observasjonsstudiene gir usikre svar.
For eksempel baserer de seg oftest på selvrapportering: Deltagerne i undersøkelsene skal selv fylle ut skjema over hva de spiser.
Men erfaringsmessig er slik rapportering svært unøyaktig. Folk er utrolig dårlige til å huske hva de har spist, og har også en tendens til å framstille livsstilen sin som litt sunnere enn den i virkeligheten er.
I tillegg er det ofte ekstremt vanskelig å skille ulike innslag i livsstilen fra hverandre.
Folk spiser hauger av forskjellige matvarer i et utall kombinasjoner, og behandlet på ulike måter.
Annonse
Samtidig blir helsa deres påvirket av et ukjent antall andre faktorer: Røyking, kroppsvekt, stress, forurensning, utdanning, familieforhold, jobbforhold, mosjon, medisiner, klima, gener og tarmflora, for å nevne noen.
Og for å komplisere det hele, så henger slike faktorer ofte sammen.
Ikke dekning for sterke påstander
Kanskje er det slik at folk som spiser mye brokkoli også ofte røyker mindre, mosjonerer mer, har høyere utdanning og lever i områder med mindre forurensning.
Så når disse menneskene lever lenger enn gjennomsnittet – hvor mye av æren kan tillegges brokkolien?
Forskere prøver ofte å gjøre beregninger for å fjerne effekten av andre faktorer, som røyking og vekt. Men det er en nærmest umulig oppgave å finne og ta hensyn til alle sammen.
Ioannides mener at de aller fleste koblinger som ernæringsforskerne har funnet, rett og slett bare er tilfeldigheter skapt av feilene i datamaterialet. Han argumenterer for at det ikke er dekning for å si at kaffe eller bacon gir eller tar tiår av livet.
Kanskje finnes det effekter, men mye, mye mindre enn de vi er vant til å høre om. Det er mulig at bacon er skadelig for helsa, men bare bitte litt, sa han på en ernæringskonferanse i Sveits i juni.
Må testes i eksperimenter
Et annet problem, er at både forskere og medier ofte gir inntrykk av at vi vet hvordan en matvare påvirker oss, når vi egentlig bare har funnet en kobling mellom maten og helsa.
En observasjonsstudie kan nemlig aldri si hva som er årsak og virkning. Altså om fisk i kosten gjør oss friske, eller om det bare er slik at friske folk spiser mer fisk.
Likevel presenterer forskerne – og særlig mediene – ofte resultatene som om en matvare eller et stoff øker eller minsker risikoen for sykdom, skriver Ioannides.
I virkeligehten må slike sammenhenger alltid undersøkes videre i såkalte randomiserte, kontrollerte studier – eller RCT-er.
Dette er eksperimenter hvor deltagere med lignende utgangspunkt blir tilfeldig delt inn i grupper. Forskerne får for eksempel den ene gruppa til å spise en matvare, og ser så hvordan det går med helsa deres, sammenlignet med helsa til en gruppe som ikke spiser matvaren.
Problemer med alle typer undersøkelser
Når forskere tester resultatene fra observasjonsstudier i slike RCT-er, finner de ofte ikke noen sammenheng, skriver Ioannidis. Dessuten er det også problemer knyttet til RCT-ene.
Det kan for eksempel være vanskelig å kontrollere at deltagerne faktisk spiser det de skal. Eller i det hele tatt å få deltagerne til å endre kosten slik de har fått beskjed om. Det har for eksempel vist seg nesten umulig å få mennesker til å spise mat med svært lite salt.
Kanskje er det bare mulig å få til kortvarige forsøk. Men ingen utvikler kreft eller hjertesykdom i løpet av noen uker. Da må forskerne bruke andre mål.
Fettstoffer i blodet brukes for eksempel ofte som mål på risikoen for hjertesykdom. Men forskerne er ofte uenige om hvor gode slike mål er.
Et annet problem er at deltagerne ofte bytter ut en matvare med en annen: Skal deltagerne spise mer fisk, vil de trolig spise mindre kjøtt.
Hvis fiskegruppa får bedre helse, kan det være fordi fisk er helsebringende. Men det kan også være fordi kjøtt er helseskadelig. Eller fordi det typiske tilbehøret til fisk er sunnere enn det vi bruker til kjøtt.
Framhever koblingene
Annonse
Det er altså svært vanskelig å avgjøre effekten av hver enkelt matvare eller stoff i maten.
Likevel er dagens vitenskap rigget for å nettopp å framheve slike koblinger mellom mat og helse, ifølge Ioannides.
Helsa vår påvirkes av hundrevis av matvarer i utallige kombinasjoner, sammen med drøssevis av andre miljøfaktorer, som mosjon, røyking og stress. Er det mulig å finne ut hva enkelte matvare eller stoffer har å si? (Foto: Rawpixel.com / Shutterstock / NTB scanpix)
Forskere leter ofte etter sammenhenger. Naturlig nok. De er ute etter å finne matvarer som kan gi eller beskytte mot kreft, ikke etter alle matvarene som har null innvirkning.
Dette betyr at data som kobler en matvare til sykdom, gjerne blir fremhevet. Ingen får derimot høre om data som ikke viser noen sammenheng. Dette kalles selektiv rapportering.
Altså: Hvis forskerne oppdager at folk som spiser mye tomater får mindre kreft, blir disse resultatene publisert. Men forskerne rapporterer ikke nødvendigvis om alle matvarene i undersøkelsen som ikke hang sammen med sykdom eller helse.
Dermed kan man tenke seg at det finnes en hel masse data som peker mot at det ikke er noen sammenheng mellom tomater og kreft. Men dette blir aldri offentliggjort. Derfor får disse ikke-funnene heller ikke korrigert inntrykket av at tomatspising er koblet til beskyttelse mot kreft.
Ekspertenes overbevisning får stor plass
Det er faktisk slik at de aller fleste matvarer er koblet til en eller annen helseeffekt, skriver Ioannides. I mange tilfeller kan man finne studier som viser at samme matvare henger sammen med både økt risiko for og beskyttelse mot den samme sykdommen.
I en situasjon hvor det finnes så mye usikre og motstridende resultater, og forskningsmaterialet kan analyseres og tolkes på mange måter, får ekspertenes meninger stor plass.
Forskernes oppfatninger spiller en viktig rolle både for rådene til publikum og for hva studiene som gjøres skal se etter, mener Ioannides. Han tror dagens forskningsresultater er sterkt formet av overbevisningene til engasjerte enkeltforskere og forskningsmiljøer.
Oppskriften er mer åpenhet og gjennomsiktighet, tror han.
For det første bør data fra kartleggingene av kosthold bli tilgjengelig, slik at andre forskere kan analysere dem, skriver Ioannidis i JAMA. Dessuten bør resultatene for alle undersøkte matvarer og stoffer komme fram. Ikke bare de som var koblet til sykdom eller helse.
Når det gjelder kostrådene til befolkningen bør forskerne sørge for større gjennomsiktighet, og se til at ekspertpanelene blir mer varierte, skriver professoren, og siterer en nylig gjennomgang gjort av National Academies of Sciences, Engineering, and Medicine.
Den anbefaler også en større innsats for å takle forutinntatthet og personlige interesser blant ekspertene.
- Hvis en forsker er en forkjemper for et spesielt kosthold, trenger jeg å vite det, sa han i foredraget i juni.
Der fikk han støtte, men også flere kritiske bemerkning er fra forskerne i salen.
Walter Willett, professor i ernæring fra Harvard University, mener Ioannidis framstiller ernæringsforskningen feil, og at forskerne har gode metoder for å ta hensyn til usikkerhetene i dataene.
Ioannidis innrømmet også at det ikke er umulig at han selv kan være forutinntatt, for eksempel at han er for overbevist om at forskningsfelt som ernæringsforskning har store problemer.
Inntil videre oppfordrer han likevel til en skikkelig opprydding i fagfeltet. I artikkelen i JAMA skriver han:
- Forskningsmiljøet for ernæringsepidemiologi har enestående forskere. De beste av dem burde ta eierskap over denne reformprosessen.
Referanse:
John P. A. Ioannidis, The Challenge of Reforming Nutritional Epidemiologic Research, JAMA, august 2018. Sammendrag.
