Kommentar: Den onde, grusomme og unyttige forsker

Forskning i film er som oftest til det verste for menneskeheten - eller i beste fall totalt unyttig.

Publisert

Vitenskap på film betyr som regel vitenskapskritikk. Siste film ut er Bent Hamers nye film Salmer fra kjøkkenet som allerede har rukket å bli filmanmelderes og publikums kjæledegge.

I et intervju med Aftenposten uttaler Hamer: “Den kan oppfattes som vitenskapskritisk. Vi er veldig flinke til å finne ut nye ting, men vet ikke hva det skal brukes til.”

I filmens verden er det åpenbart at vitenskapen og forskeren har en helt spesiell rolle.

Falske salmer fra kjøkkenet

Salmer fra kjøkkenet tar utgangspunkt i undersøkelser utført av Hemmens Forskningsinstitut (HFI) en gang på 1950-tallet for å kartlegge husmorens bevegelser på kjøkkenet. Undersøkelsens mål var å redusere husmorens bevegelser på kjøkkenet og gjøre kjøkkeninnredningen mer rasjonell.

I filmen reiser en rekke feltobservatører til Norge for å lede en slik undersøkelse på enslige i grannelandet. I denne rammen møtes filmens de to hovedpersoner, observatøren Folke Nilson og den folkesky bonden Isak.

Observatørene er blitt utstyrt med en tennisdommerstol for å best mulig kartlegge bevegelsene. Denne dommerstolen kan lett tolkes som en metafor på den overopphøyethet feltobservatøren og forskeren innehar overfor omgivelsene. Undersøkelsens grunnleggende positivistiske utgangspunkt viser hvordan observatøren helst skal opptre som et beskjedent og nøytralt vitne uten kontakt med studieobjektet.

Selvsagt, denne beinharde 1950-tallspositivismen får sitt pass påskrevet i filmen. Drukkenbolten og den svært lite seriøse feltobservatøren Green forteller sannheten om prosjektet.

I Folke Nilsson forsøk på å forsvare undersøkelsens positivistiske utgangspunkt blir han avfeid av Green. Det er av fulle folk man skal høre sannheten av - og Green responderer, at det faktum at han nå kommer til å slutte som forsker, er det mest positivistiske han har gjort.

Etterhvert faller undersøkelsen i fisk. Imot ledelsens innsigelser utvikles vennskap mellom observatør og studieobjekt. Det er så vakkert når den vitenskapte distanse forsvinner og mennesker endelig kan møtes.

Folke blir også stadig observert med katteskinn mot forkjølelse. Myten om forskeren som objektiv og rasjonell som holder det subjektive og irrasjonelle på avstand slår sprekker, ihvertfall på det personlige plan. For å relativisere vitenskapens belegg videre uttaler en av prosjektets ledere i sin motvilje mot høyrekjøring at venstrekjøring er tryggere - selvsagt fordi det er vitenskapelig bevist! Ja, vitenskapen er idiotisk og den benyttes som argument til å bevise hva som helst!

Joda, fremtidsoptimismen og troen på vitenskapen på 1950-tallet var nok i det meste laget. Men Bent Hamers underfundige og småmorsomme film klarer imidlertid ikke å distansere seg fra de klassiske og lite originale forskerfremstillingene i moderne film. Forskerne er selvsagt halvnerdete, smånevrotiske, og ikke minst er deres forskningsprosjekt komisk og unyttig for samfunnet.

I dette tilfellet er det riktignok samfunnsvitenskapen, eller rettere sagt kjøkkenvitenskapen, som får lide. Men de bruker naturvitenskapelige metoder - en form for forskning som særlig synes å være egnet for ironi.

Stakkars naturvitere på film

I Hollywoods verden er en sympatisk fysiker like sjelden som stygge damer. Naturvitere er gjengangere i filmsjangerene amerikanske komedie og science fiction. En rekke typiske trekk trer raskt frem:

  • Naturvitenskapsmannen er ond og ønsker å bruke sin kunnskap for å tilegne seg penger og makt. James Bond har møtt mange slike. I Diamonds Are Forever utvikler noen av dem en dødelig satelittlaser som kan ødelegge utvalgte deler av jordkloden. I parodifilmene om Austin Powers dukker også den minimalt karismatiske Dr. Evil opp - alltid med skumle hensikter mot mennesket ve og vel.
  • De ønsker å hjelpe verden, men deres tuklinger med naturen medfører at det går galt - riktig galt. Senest tidligere i uken gikk filmen Mimic på NRK2. Her er handlinger som følger: Dr. Susan Tyler lager et mottiltak for å knekke smittebærende kakkerlakker som har invadert New York. Dette gjør hun ved å sette sammen DNA fra forskjellige arter. Tre år senere viser det seg at Tylers geniale genetiske ingeniørkunst kommer tilbake for å hevne seg. Menneskene har forandret på naturen og nå slår naturen til tilbake! Forskerne kjenner ikke naturen! De vet ikke hva de gjør! Temaet er nokså likt i filmer som Frankenstein og Jurassic Park.
  • De bedriver tulleforsøk eller tulleundersøkelser som ikke har noen som helst betydning for samfunnet. Dette er melodien fra Salmer fra kjøkkenet. Vi finner det samme i filmen Repli-Kate, der forskere oppdager at en av deres kvinnelige kolleger ved en feiltagelse er blitt klonet. Når først uhellet er ute bestemmer de seg for å programmere klonen til å elske sex, festing, fotball og øl!

Moralen er: Selvsagt gjør forskerne mye rart på laboratoriene sine. Ja, i mange tilfeller skjønner de ikke engang selv hvorfor de forsker på det de gjør. Og ikke minst; det kan legitimeres å forske på hva som helst.

Forskeren er i disse filmene bryr seg overhodet ikke om hva som har nytte for samfunnet. Som Hamer sier det - vi er flinke til å finne ut ting, men vet ikke hva det skal brukes til.

Hvem er heltene?

Og hvem er så heltene på film? Jo de har gjort andre karrierevalg, og har endt opp som jurister, leger, forfattere, journalister og ikke minst som kunstnere. Utøverne av disse yrkene former verden med sin kreativitet, kvikkhet og ofte gode intensjoner.

Vitenskapsmennene må derimot finne seg i å være ødeleggende og syke. Et mulig unntak måtte være matematikeren. I Den enestående Will Hunting og i Et vakkert sinn fremstilles han som mystikeren med medfødt innsikt. Han er selvsagt ingen hardt arbeidende nerd eller streber, bare rent, purt og vakkert talent. Publikum forføres, og Hollywood med.

Og hva så?

Det skal imidlertid sies at det finnes subtile og svært gode filmer som tar opp problematiske forhold i vitenskapen. De drøfter grensene for vår erkjennelse og kan være grunnleggende systemkritiske (A Clockwork Orange, 2001- En Romodyssé).

Men det er ikke noe tvil om at den relativt ensidige fremstillingen av forskere og vitenskap påvirker vår holdning til dem. Den sterke og lite nyanserte vitenskapskritikken har gitt vitenskapen et noe frynsete rykte blant folk flest.

I en undersøkelse hvor barn fra ulike land skulle tegne “forskeren”, ble han i vesten fremstilt som en smårar og bustete, halvgal fyr på et laboratorium. Kanskje ikke så rart at realfagene sliter med rekrutteringen?

I utviklingsland ble han derimot fremstilt som en sirlig og nøyaktig person med åpenbart edle hensikter.

Jeg savner ikke snille filmer om forskning og naturvitenskap. Heller ikke grundige og langtekkelige filmer om oppdagelsen av antibiotika eller om pasteurisering. Ja, vitenskapen har gitt oss atombomben og miljøproblemer. Men hvorfor er generelt filmskaperne så politisk korrekt kritiske og dystre overfor vitenskapen? Kanskje vi kan snu på Hamers vitenskapskritikk: Vi er veldig flinke til å lage veldig mye kultur, men vet ikke hva det skal brukes til.