Alle snakker om det bærekraftige samfunnet, men det finnes ingen politikk som leder dit, mener svensk professor Göran Sundqvist. Her legger regjeringen fram forslag til norsk klimaforpliktelse for 2030. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)
– Norsk klimapolitikk er kunnskapsløs
Forskerne mangler ikke kunnskap om klimaendringene. Men det gjør politikerne, mener svensk professor.
– Vi burde for lengst omgjort den globale kunnskapen om miljø og klima til lokal kunnskap, og deretter norsk politikk, sier professor Göran Sundqvist.
Han har studert forholdet mellom forskningsbasert kunnskap om klimaet og klimapolitikken i praksis og har nylig publisert studien i Sage Publications.
– Hvis du vil ha råd om helsen din, kan du konsultere fastlegen. Hvis du vil ha konkrete råd om hva du kan gjøre for ikke å belaste miljøet, har du lite å forholde deg til, sier Sundqvist.
– Bortsett fra at du vet at det ikke er så bra å fly til Canada hver uke, sier Sundqvist.
Professoren mener forskernes klimakunnskap må danne grunnlag for konkret politikk. Det er ingen utopi at de nordiske landene fører en politikk som er i samsvar med FNs klimapanels anbefalinger, ifølge Sundqvist.
Göran Sundqvist. (Foto: Ram Gupta, Universitetet i Oslo)
Men vi har altså et godt stykke igjen for å nå dit.
Politikerne har abdisert
– En effektiv klimapolitikk handler om samfunnsbygging, og her har politikerne abdisert fullstendig. Alle snakker om det bærekraftige samfunnet, men det finnes ingen politikk som leder dit, mener forskeren.
– Arbeiderpartiet i Norge og Socialdemokraterna i Sverige leverer foreløpig bare ord.
Professoren påpeker at ”Det gröna folkhemmet” ikke er blitt noe av – selv om enkelte sosialdemokrater har uttalt at grønn politikk skal være det neste store sivilisasjonsprosjektet, etter at klasse og likestilling er tatt hånd om.
Politikerne skiller fortsatt mellom forskning og politikk, og resultatet er at nasjonale og lokale politikere endrer løsningene sine fra dag til dag. De bruker hovedsakelig sitt eget skjønn, heller enn kunnskap om hva som trengs, mener professoren.
FNs klimapanel IPCC går heller ikke fri fra kritikken.
Klimapanelet har levert fem rapporter siden 1988, og har nok ikke ført til de ønskede reaksjonene forskerne så for seg da panelet startet arbeidet.
– Den gang trodde man – naivt, kan vi vel si i dag – at dersom forskning kunne dokumentere hvor viktig det er å redde klimaet på kloden, så ville politikken følge etter, sier Sundqvist.
Tanken var at en global vitenskapelig konsensus ville overbevise makthaverne. Nå skal IPCC evaluere sin egen påvirkningskraft.
– De spør seg blant annet: Hvor nyttig har det vært å produsere all denne forskningen på mange titalls tusen sider - når målet er å få politisk innflytelse? Burde de heller ha kommet med kortere, enklere og hyppigere rapporter? Skillet mellom forskning og politikk har også vært lite hensiktsmessig, for politikere verden over har ikke klart å omsette kunnskapen til politiske tiltak, sier Sundqvist.
Annonse
Han mener diskusjonene i kjølvannet av klimapanelets rapporter i all for stor grad har handlet om å bevise at forskningen er solid.
– Slike formålsløse diskusjoner står i veien for arbeidet med å bruke forskeres resultater til å utforme konkret politikk som gir resultater.
Resultatet er at politikerne snakker om klimapanelets forskningsresultater, men gjør som de selv synes passer best i den politiske hverdagen. Det betyr å innrette seg etter utsiktene til gjenvalg, hva man tror velgerne foretrekker, og politiske hestehandler med andre partier.
– Den politiske retorikken framholder forskningens frihet og demokratiets mangfold. Kombinasjonen av disse låter fint, men ender med en klimapolitikk som er basert på fakta i forskningsverdenen, og ikke i politikken.
Fra symbolpolitikk til samspill
Sundqvist tror ikke politikerne svikter klimasaken av vond vilje.
– I norske statsbudsjetter slås det fast at klimapolitikken skal bygge på vitenskapelig kunnskap. Men dette er på et overgripende, retorisk nivå. I utformingen av politikken går den langsiktige planen tapt, og vi får symbolske tiltak utformet for at politikere skal vise at de gjør noe.
– Et eksempel kan være satsingen på elbiler. Elbiler har fått betydelig politisk støtte og blitt ganske utbredt i Norge. Men leder det til mindre bensinforbruk? Det er jo ingen klimasuksess at mange norske hushold skaffer seg elbil i tillegg til bensinbilen de allerede har.
Politikerne har riktignok ikke fjernet seg helt fra klimaforskningen, men bruker langt på vei eget skjønn heller enn fakta.
Sundqvist savner et tettere samspill mellom forskere og politikerne i oppstarten av forskningsprosjekter.
Annonse
– Alternativt kan forskerne jobbe alene i en første fase og så etter hvert koble seg til de som skal bruke kunnskapen.
En klimapolitikk i tråd med klimapanelets anbefalinger vil kunne føre til store endringer i det norske samfunnet. Men er det norske folk interessert i å legge om livsstilen?
– Selvsagt vil det være noen som mister sine privilegier, sier professoren, som påpeker at det har skjedd flere ganger gjennom historien.
– Vi har vært gjennom store omstillinger tidligere. Tenk på felter som likestilling og vold mot barn, der var det ganske tøffe tak i sin tid. Menn ville ikke gi slipp på sine privilegier, og det å slå barn var en integrert del av kulturen. Men det ble drevet bevisst politikk som etter hvert førte til store adferdsendringer, sier Sundqvist.
Han mener det er på tide med en ny stor omstilling.
– Vi kan gjøre det igjen, denne gang for miljøet. Selv om de som i dag må oppgi privilegier er majoriteten i vårt samfunn, avslutter Sundqvist.
