Blir man smartere av å kunne to språk? Forskningen er kanskje ikke så entydig som vi skulle tro.  (Foto: Microstock)
Blir man smartere av å kunne to språk? Forskningen er kanskje ikke så entydig som vi skulle tro. (Foto: Microstock)

Effekten av tospråklighet kan være overdrevet

Vi får sjelden høre om studiene som konkluderer med at to språk ikke gir noen fordeler for hjerneutviklinga, ifølge ny forskning.

Publisert

De seneste åra har resultatene rullet inn: Tospråklige tenker mer effektivt. Viktige hjernedeler vokser når vi lærer språk nummer to. Barn i tospråklige hjem får faktisk fordelen av to språk allerede før de får sagt sitt første «bæææ».

Det har nærmest blitt en sannhet at flere språk er bra for hodet.

Men nå mener italienske og skotske forskere det er på tide å bremse opp litt.

De har nemlig gjort en undersøkelse som antyder at studier med positive konklusjoner om tospråklighet ser ut til å ha større sjanser for å bli publisert enn undersøkelser som ikke finner noen god virkning.

- Å publisere bare «vellykkede» studier betyr at vi ikke har tilgang til mange verdifulle studier som kunne økt vår forståelse for den virkelige effekten av tospråklighet, sier Angela de Bruin fra Edinburgh University i en pressemelding.

Skuffe-effekten

Det var uformell prat med kollegaer som fikk forskerne til å undersøke saken. Flere mente at resultater som ikke støttet den populære hypotesen om språk og hjerneutvikling sjeldent ble trykket i vitenskapelige tidsskrifter.

Kunne det skyldes skuffe-effekten?

Dette er kjælenavnet til et kjent problem innen forskningspublisering: Mange studier på et felt blir aldri publisert, men havner i skuffen til forskeren, der ingen kan lese om den.

Problemet oppstår når det typisk er undersøkelser med visse konklusjoner som ender i skuffen. Det kan føre til at vi blir sittende med et skjevt inntrykk av hva forskningen om saken sier.

I dette tilfellet lurte de Bruin og kollegaene: Kan det være slik at studier som ikke viser noen fordel av tospråklighet oftere blir liggende upublisert?

Så på konferanseforedrag

For å undersøke saken tok forskerne for seg 104 sammendrag av forskning presentert på fagkonferanser. Ofte forteller forskere om resultatene sine i slike foredrag før de publiserer dem i vitenskapelige tidsskrifter. 

En gjennomgang viste at ørlite i overkant av halvparten av konferanseresultatene pekte mot fordeler ved tospråklighet, mens den andre halvparten antydet liten eller ingen effekt av å kunne to språk.  

Men langt fra alle disse resultatene ble publisert. Bare halvparten av forskningsarbeidene presentert på konferanser endte som artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Og da var det store spørsmålet: Hvilke av studiene var det som nådde fram?  

Forskeren konkluderer med at 63 prosent av de publiserte studiene helt eller delvis støttet en positiv effekt av tospråklighet, mens bare 36 prosent pekte mot liten eller ingen virkning.

- Studier som fullt ut støttet teorien om fordeler av tospråklighet hadde størst sannsynlighet for å bli publisert, fulgt av studier med blandede resultater. Studier som utfordret tospråklighetsfordelen ble minst publisert, skriver forskerne i Psychological Science.

De Bruin og co mener at kvaliteten på de ulike studiene ikke kan forklare effekten.

Alle data bør være tilgjengelige

Det kan være flere grunner til en slik skjevhet i publiseringa, skriver teamet.

Kanskje valgte forskere selv oftere å publisere positive resultater? Eller kanskje de vitenskapelige tidsskriftene foretrakk å publisere studier med positive resultater? Denne undersøkelsen kunne ikke svare på disse spørsmålene.

Men de Bruin og kollegaene tror likevel at funnene antyder at det gjengse synet på tospråklighetens fordeler kanksje ikke reflekterer det forskningsmaterialet som faktisk eksisterer.

- Alle data, ikke bare utvalgte data som støtter en spesiell teori, burde deles, konkluderer de.

Referanse:

Angela de Bruin, Barbara Treccani, Sergio Della Sala, Cognitive Advantage in Bilingualism: An Example of Publication Bias?, Psychological Science, 4. desember 2014, 4, 2014, doi: 10.1177/0956797614557866. Sammendrag.