Mens Sjtokman-feltet i Barentshavet har dominert nyhetsbildet i Norge i en årrekke, er Jamal lite kjent, men mye viktigere i europeisk sammenheng.

Jamal vil også være en viktig faktor for framtidig etterspørsel etter norsk gass.

Russland og Norge er de to store leverandørene av gass til EU. EU-landene har lenge vært urolige for å bli stadig mer avhengige av russisk gass, ettersom EUs egen gassproduksjon faller.

Russlands prisfeider med nabolandet Ukraina ga en forsmak på EUs sårbarhet. Denne krangelen rammet EU da Russland stengte av gassen først i januar 2006 og så i januar 2009.

- Bekymringsfullt

En ny avhandling fra Uppsala Universitet peker på svakhetstegn ved Russlands evne til å levere de økende mengdene gass EU trenger.

- På kort sikt vil det være et overskudd av gass på grunn av lavkonjunkturen. På lang sikt er det betydelig mer bekymringsfullt, sier forsker Bengt Söderbergh til forskning.no.

Han er knyttet til det svenske universitetets forskergruppe for globale energisystemer.

Forskningen ved hans institutt har vektlagt Peak Oil-teorien der man peker på faren for global og regional knapphet på energiressurser. Denne retningen har særlig fokusert på olje – ikke gass.

Gassfelt tømmes

Söderbergh peker imidlertid på at de store russiske gassfeltene i Sibir tømmes, og at nye må utvikles for å erstatte dem. Viktigst av alt er framdriften på Jamal-halvøya som rommer flere gigantiske gassfelt med Bovanenko-feltet som det viktigste.

Jamal-halvøya ligger øst for Barentshavet og Novaja Semlja i regionen Jamalo-Nenets. Landskapet er preget av uveisom tundra. Investeringsbehovene er enorme, og planlagte utbygginger har blitt skjøvet ut i tid.

Söderbergh sier at en tenkt fem års forsinkelse av de store utbyggingene på Jamal vil bety at Russland ikke vil greie å øke eksporten i takt med økende etterspørsel i EU. Han tror at alternative gassreserver lenger øst i Russland vil bli rettet mot asiatiske markeder og dermed ikke kan erstatte mangel på gass i Europa.

Han har vurdert EUs framtidige gassbehov og fant at importbehovet nesten dobles fram mot 2030 sammenlignet med importen i 2006.

Har blitt utsatt

- Jamal har blitt utsatt gang på gang. Det siste som er sagt er at det skal skje en oppstart av produksjon på Bovanenko-feltet fra 2012, sier seniorforsker Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt til forskning.no.

Moe leder forskningsprosjektet RussCasp som er finansiert av Norges forskningsråd og som skal øke kunnskapen om langsiktige trender i energiproduksjonen i Russland og rundt Kaspihavet.

Energimengdene det er snakk om på Jamal, er enorme. Bovanenko-feltet kan nå et nivå på 140 milliarder kubikkmeter årlig og de russiske planene tilsier, ifølge Moe, at Jamal-halvøya samlet skal kunne levere opp mot 250 milliarder kubikkmeter i 2025.

Til sammenligning var hele Norges gassproduksjon for salg i 2008 99 milliarder kubikkmeter.

Enorme kostnader

Russiske myndigheter har hintet om at de ønsker vestlige selskaper med i utbyggingen, selv om det er lite konkret i dette. Det er uansett åpenbart at russiske aktører med gassgiganten Gazprom i spissen vil ha kontrollen med utbyggingen.

Utbyggingskostnadene på Jamal matcher de enorme energimengdene. Det er, ifølge en presentasjon fra Gazprom, planlagt 2500 kilometer med nye rørledninger for å få gassen fram til sentrale deler av Russland og eksisterende rørledninger vestover, en ny 52 mil lang jernbane og en ny flyplass.

- Tallet 100 milliarder dollar er nevnt. Men alle anslag må tas en stor klype salt, sier Moe.

Alt skal bygges i et område med tøffe klimatiske forhold. Det er også store miljømessige utfordringer i en region befolket av sårbare urfolksgrupper som tradisjonelt har levd av reindrift, jakt og fiske.

Skifergass

Det er altså stor usikkerhet omkring om en av verdens aller viktigste framtidige energiregioner. Likevel mener Moe at utviklingen delvis har løpt fra krise-scenarioene om Europas avhengighet av rask utbygging av ny russisk gassproduksjon.

Det skyldes blant annet utsiktene for økt produksjon av skifergass i USA. Ny teknologi for å utvinne gass på landjorda fra skifer har snudd opp ned på mange kalkyler om framtidig gassimport til USA.

Globalt er en rekke anlegg for produksjon av flytende, nedkjølt gass (LNG) - inkludert Snøhvit-anlegget på Melkøya utenfor Hammerfest - innrettet med sikte på det nordamerikanske markedet.

Dersom USAs underskudd på gass blir dekket av skifergass, kan LNG-gass fraktet med tankskip bli et rimeligere supplement til gass fraktet til EU gjennom rørledning fra Norge og Russland.

Dette gjør at EU lettere kan importere gass fra andre kilder enn gjennom rørledning fra Norge og Russland.

Kan spare

Moe peker også på at Russland ikke bare er en av verdens største produsenter av naturgass, men også verdens nest største konsument etter USA. Det sløses mye med gass på det russiske innenlandsmarkedet, og Moe sier at potensialet for energiøkonomisering er stort.

Utfasing av subsidier og innføring av ny teknologi kan frigjøre store gassmengder for innenlands forbruk og eksport.

Selv om Norge og Russland på sett og vis er konkurrenter i EU-markedet, mener Moe at de to landene også har felles interesser.

- Fra norsk side er vi på en merkelig måte knyttet til Russland. På kort sikt er det slik at når russerne har problemer, er det en fordel for norsk gass, sier Moe:

- Men fordi Russland uansett vil forbli en hjørnestein i europeisk gassforsyning vil usikkerhet om russiske leveranser på sikt påvirke oppfatningen av gassen som energikilde generelt, og dermed også potensialet for norsk gass.

Referanse:

Söderbergh, Bengt: Production from Giant Gas Fields in Norway and Russia and Subsequent Implications for European Energy Security, avhandling ved Uppsala Universitet 2010, Digital Comprehensive Summaries of Uppsala Dissertations from the Faculty of Science and Technology, ISSN 1651-6214; 705.