- Norsk helsevesen er ikke dyrt

Tallene som antyder at Norge har uvanlig høye helseutgifter er feiltolket, mener analytiker. Egentlig må vi bruke vesentlig mer for å komme opp på nivå med Europas beste.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Ifølge SSBs prognoser vil boligprisene fortsette å falle i første halvår, for deretter å flate ut i andre halvår og gi en nedgang i boligprisene for 2018 på 2,8 prosent. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring))

Påstanden dukker opp med jevne mellomrom i mediene:

Tall fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) viser at Norge bruker mer på helse enn landene det er naturlig å sammenligne oss med, uten at det kan dokumenteres at kvaliteten på tjenestene er tilsvarende overlegen.

Men dette er rett og slett ikke sant, argumenterer analytiker Terje L. Møinichen-Berstad i siste nummer av Samfunnsøkonomen.

Justerer man riktig for lønnsnivåer og priser i Norge, har landet vårt verken et uvanlig kostbart helsesystem eller noen høy vekst i helseutgiftene. Tvert imot ligger vi under gjennomsnittet for de vestlige EU-landene, skriver han og konkluderer:

Skal Norge tilby sine pasienter samme nivå av helsetjenester som land som Frankrike, Tyskland og Sverige må helseutgiftene økes med 10 prosent. Skal vi være best, må de opp med minst 20.

Statssekretær Robin Kåss (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet mener derimot at regjeringen ikke har noen grunn til å skamme seg over bevilgningene til helse.

- Det er ingenting som tyder på at vi bruker mindre enn andre land, snarere tvert om, sier han til forskning.no.

Kåss synes heller ikke det er politikeres ansvar å vurdere om tallene fra OECD gir et godt bilde av forholdene i Norge.

- Bruker mest på helse i Europa

Hvert år utgir OECD sammenlignbare tall for helseutgiftene i alle de 34 medlemslandene. Norge har tronet høyt oppe på lista over land med høye helsekostnader.

Dette har ikke gått upåaktet hen verken i mediene eller i politikken.

Norge bruker mest på helse i Europa”, melder blant annet Dn.no (NTB) i 2012.

Norge bruker dobbelt så mye på helse som EU-landene”, slår statssekretær Kåss fast i et innlegg i Aftenposten i 2011. ”Hvorfor er norsk helsevesen dyrest?”, spurte professor Grete Botten i samme avis i 2008.

Nettsidene til Høyre erklærer: ”Norge har verdens nest dyreste helsevesen, kun slått av USA.” I tillegg til saker og innlegg i mediene finnes det også en rekke blogger og andre nettsider som gjentar poenget.

- Helse- og omsorgsdepartementet informerer dessuten årlig Stortinget om høye helsekostnader i sine stortingsproposisjoner, sier Møinichen-Berstad.

(Foto: Colourbox)

Til sammen kan dette være med på å danne grunnlag for beslutninger, for eksempel om reformer eller innstramminger i helsebudsjettene.

Det som derimot har vært mindre debattert, er de eventuelle usikkerhetene rundt slike internasjonale sammenligninger. Hvor godt stemmer beregningene med virkeligheten i de ulike landene?

Komplisert sammenligning

Det er ingen lett jobb OECD har tatt på seg.

Bak begrepet helseutgifter finner man kostnader for alt fra sykehusdrift og lønn til medisiner og sprøytenåler.

Noen helserelaterte tjenester kan i tillegg være vanskeligere å plassere enn andre. Hvilke deler av utgiftene til langtidspleie skal føres på helsebudsjettet og hvilke på sosialbudsjettet? Ulike land kan ha litt forskjellig praksis. 

I tillegg er prisnivået selvfølgelig ulikt fra nasjon til nasjon. Hvor mye helsetjenester du får for en euro, uavhengig av det generelle prisnivået i landet du er i.

For at det skal være mulig å sammenligne utgiftene som landene rapporterer inn, justerer OECD for slike forskjeller i sine oversikter. Dette gir et riktigere mål for hvor mye nasjonene reelt bruker på helsetjenester.

Men er det riktig nok?

Møinichen-Berstad mener det er grunn til å tro at tallene fra OECD gir et skeivt bilde av norske helseutgifter. Han argumenterer for at vi må bruke en egen såkalt kjøpekraftsparitet for helsetjenester for å få et riktig inntrykk.

Kjøpekraftsparitet

Kjøpekraftsparitet er et redskap økonomene benytter for å justere for prisforskjeller og valutaforskjeller.

Dette går for eksempel ut på å sammenligne en gjennomsnittlig inntekt med en handlekurv av nødvendige varer og tjenester i et land. Det viser hvor mye ting og tjenester reelt koster for innbyggerne i hver nasjon.

Et enkelt og litt fleipete mål for kjøpekraftspariteten er den såkalte Big Mac-indeksen, som beregner hvor lenge en gjennomsnittsperson må jobbe for å tjene nok til å kjøpe en burger på McDonalds. 

Når OECD skal utarbeide sine helsetall, beregner de altså først kjøpekraftspariteten for landene, slik at hvert land får en verdi for sin kjøpekraft. Den brukes så til å avstemme alle nasjonenes tall for helseutgifter, slik at de kan sammenlignes:

Beregningene for 2009 sier for eksempel at Norge brukte litt over 5 300 amerikanske dollar per innbygger, USA betalte 8 000 dollar og Danmark 4 300 dollar. OECD-gjennomsnittet lå på litt over 3 200 dollar.

Men disse tallene stemmer ikke, mener Møinichen-Berstad.

Helseutgifter er ikke som andre utgifter

OECDs justeringer er basert på sammenligninger av en kurv av generelle varer og tjenester i de ulike samfunnene. Men det er ikke slik at forholdet mellom de generelle varekurvene i to land nødvendigvis gjelder for kurver av helsetjenester, sier Møinichen-Berstad.

Derfor har for eksempel EUs statistikkontor, Eurostat, beregnet en egen kjøpekraftsparitet for helse – basert på en kurv av ulike medisiner og helsetjenester.

Dersom vi justerer OECD-tallene med en slik spesifikk kjøpekraftsparitet for helsetjenester, ligger ikke Norge lenger på toppen av lista.

- Nå blir helseutgiftene under gjennomsnittet for de vestlige EU-landene. Norge har også et lavere volum av helsetjenester per innbygger enn gjennomsnittet – altså færre kurver med helsetjenester per person, sier Møinichen-Berstad.

Terje L. Møinichen-Berstad. (Foto: (Bilderettighetene tilhører T. L. Møinichen-Berstad))

Han mener også andre mål for helsekostnader – som ikke er relatert til kjøpekraftspariteten – heller ikke peker mot at Norge har uvanlig store utgifter.

- Helseutgifter utgjør en lavere andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) vårt  enn gjennomsnittet i Vest-Europa.

Tallene fra både OECD og SSB viser svært lav vekst i helseutgiftene per innbygger sammenliknet med andre land, sier Møinichen-Berstad.

- Den reelle veksten er faktisk negativ i de siste åra. Det er rart at vi har denne utviklinga. De fleste andre siviliserte samfunn bygger opp tilbudet av helsetjenester, sier han, og legger til:

- Vi har riktignok et høyt kostnadsnivå – altså pris per varekurv – i Norge, men dette forklares i hovedsak av det generelle lønnsnivået i landet vårt.

Høy reallønn

En stor andel av utgiftene innen helsevesenet går til lønninger til helsepersonell. En kurv av helserelaterte varer og tjenester vil derfor inneholde en større andel lønninger enn en generell varekurv.

Dette har mye å si for oss, forklarer Møinichen-Berstad:

Nordmenn har høye lønninger, selv etter at man har avstemt for vanlige kostnader ved å bo i landet vårt. Etter justering for prisnivået er gjennomsnittslønna i Norge fremdeles 16 prosent høyere enn i Sverige.

En handlekurv med mye tjenester som innebærer lønn til folk, vil derfor bli dyr.

Dette stemmer godt overens med tendensene som dukker opp når tallene for helsekostnader justeres med en helsebasert kjøpekraftsparitet:

Helseutgiftene faller for land med høyt lønnsnivå og stiger for land med lavt lønnsnivå, skriver Møinichen-Berstad i Samfunnsøkonomen.

- Har et poeng

Statistisk Sentralbyrå (SSB), som leverer det norske datamaterialet til OECD,
mener de gjeldende beregningene trygt kan benyttes til å sammenligne helsetjenestene i ulike land.

Men Møinichen-Berstad er ikke alene om sine innvendinger mot bruken av OECD-tallene for Norge.

Professor Bjarne Jensen fra Høgskolen i Hedmark og forsker Hans-Olav Melberg ved Universitetet i Oslo har tidligere kommet med lignende konklusjoner.

- Jeg tror han har et poeng, sier professor i sosialøkonomi Steinar Strøm fra Vista analyse.

Statistiker Lars Svennebye fra SSB er også enig i at valget av kjøpekraftsparitet kan være viktig.

- Det er et poeng at prisnivået totalt er lavere enn prisnivået for helsetjenester. Og for et land med veldig høye lønninger, hvor tjenester er dyre i forhold til varer, kan dette ha stor betydning.

Svennebye mener en justering med helsebasert kjøpekraftsparitet kan vise at Norge har et lavere relativt omfang av helsetjenester enn disse tallene antyder – altså at helsekonsumet per innbygger er lavere i forhold til andre land enn det ser ut til hos OECD.

Kompromiss

Det er flere grunner til at OECD har valgt å bruke en generell kjøpekraftsparitet til beregningene av helseutgifter.

- De skal lage en standard for alle land. Da blir det et kompromiss, sier Møinichen-Berstad.

- For de fleste OECD-land passer denne normen ganske greit fordi pariteten ikke betyr så mye. Men for Norge kan det gi store utslag.

Svennebye fra SSB påpeker imidlertid også at kjøpekraftspariteten basert på helsetjenester er mer usikker enn den generelle.

- Dette er antagelig den viktigste grunnen. I tillegg vil nok OECD gjerne lage tall som kan legges sammen med andre utgifter i landene, som kostnader til skole og utdanning, sier han til forskning.no.

Brukt i politikken

Rådgiver Kjersti Helene Hernæs ved Seksjon for nasjonalregnskap i SSB jobber blant annet med det norske helseregnskapet og dataene som sendes til OECD.

- Vi følger internasjonale standarder for hvordan helseregnskapet skal føres og rapporteres, sier hun.

- Disse reglene anvender vi så godt vi kan på dataene vi har. Det kan selvfølgelig være forskjeller i datagrunnlaget og tolkningen av reglene i ulike land, men OECD-tallene er de som gir det beste grunnlaget for internasjonale sammenligninger av helseutgifter.

- Hensikten med OECDs retningslinjer er nettopp å bedre sammenlignbarheten mellom land, sier Hernæs. 

Likevel er det kanskje grunn til å være litt forsiktig med å benytte internasjonale sammenligninger som beslutningsgrunnlag for endringer i helsesystemet.

Møinichen-Berstad mener OECD-tallene til tider er blitt brukt for å gi et inntrykk av at det norske helsevesenet er ineffektivt – at vi pøser penger inn i et system som ikke leverer.

Svennebye fra SSB mener det er viktig å ha et kritisk blikk på slike internasjonale sammenlikninger, og ikke se seg blind på én enkeltstående indikator.

Robin Martin Kåss. (Foto: Magnus Ridola/HOD)

Statssekretær Kåss fra Helse- og omsorgsdepartementet er enig i det.

- Vi forholder oss til tallene fra OECD. Men det er viktig å ha et bredt grunnlag for beslutningene man tar. Jeg mener man ikke kan bruke tallene som et enkelt argument for å gjøre endringer.

- Det er nyttig at folk kommer med kritiske spørsmål og at man har en vitenskapelig debatt om målemetoder. Men vi kan ikke slutte med forbedringer i helsevesenet i påvente av full enighet og et perfekt tallgrunnlag.

- Vi må gjøre beslutninger ut fra det grunnlaget som foreligger, og så må OECD og SSB vurdere metodene.

Referanse:

Terje L. Møinichen-Berstad, Helseutgiftene i Norge sammenliknet med andre land, Samfunnsøkonomen, april 2012. 

Lenke: 

SSB: Helseregnskap og internasjonal sammenlignbarhet

Powered by Labrador CMS