Det nye programmet heter Erasmus+, og er EUs program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett for perioden 2014-2020. Det er verdens største internasjonale utdanningsprogram og gjennom EØS-avtalen deltar Norge fullt og helt.

Når Erasmus+ lanseres i Operaen i Oslo fredag 23. mai, er det med to ministre på talerstolen: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne.

Utdanning er klart definert som et nasjonalt ansvar i Europa. Erasmus+ kommer i tillegg, og handler om å legge til rette for ulike former for europeisk samarbeid.

Aktivitetene i Erasmus+ kan grovt deles i to: Mobilitet, altså utenlandsopphold. Og partnerskap, altså samarbeid mellom fagmiljøer.

Burde vært obligatorisk

Men hvorfor legge til rette for mobilitet: Hva fører det til? Her er det fristende å sitere den berømte italienske filosofen og forfatteren Uberto Eco, som uttalte følgende til The Guardian i 2012:

• Erasmus er viktig i skapelsen av en europeisk identitet. Det burde være obligatorisk med Erasmus-utveksling, ikke bare for studenter, men også for eksempelvis rørleggere og taxisjåfører. Jeg kaller det en seksuell revolusjon: ung katalansk mann møter flamsk jente, de forelsker seg, gifter seg og blir europeere, det samme blir barna deres. Vi må huske på at det er kultur, ikke krig, som skaper vår europeiske identitet.

Forskning viser da også at Erasmus-studenter har langt høyere tilbøyelighet enn andre til å finne partner fra annet enn land enn sitt eget. Hva så med faglig gevinst?

Får internasjonale jobber

Erasmus-studenter får mer internasjonale jobber enn andre studenter, viser undersøkelser gjennomført av blant andre forskningsinstituttet NIFU.

Norske studenter som studerer utenlands finner oftere jobb utenlands enn andre studenter. Men dette er bare én side av saken. De aller fleste utenlandsstudenter vender tilbake til Norge, hvor de får de mer internasjonale jobber enn andre studenter. De jobber oftere i internasjonale bedrifter, har flere arbeidsreiser utenlands og bruker oftere fremmedspråk i arbeidet.

Tyskere til Norge

Årlig kommer om lag 6.500 delstudenter til Norge, det vil si studenter som har kortere opphold her, typisk et halvt år. To av tre innreisende deltstudenter kommer på Erasmus-stipend. Aller flest Erasmus-studenter kommer fra Tyskland, med Frankrike som nummer to. Dette er begge særlig viktige samarbeidsland for Norge, så viktigheten av Erasmus er stor.

Det siste tiåret har antallet innreisende Erasmus­studenter blitt firedoblet, fra tusen i 2001–02 til over fire tusen i 2012–13.

Flere land å samarbeide med

I Erasmus+ vil norske universiteter og høyskoler gjenfinne stort sett alle ordninger som de kjenner fra forrige programperiode.

Men programmet rommer også mange spennende nyheter, hvor mulighetene utvides betraktelig.

Én viktig nyhet er at antall potensielle samarbeidsland øker kraftig. Norge deltar fullt og helt i Erasmus+, som ett av i alt 34 programland: De 28 EU-landene, de tre EØS-landene samt Sveits, Makedonia og Tyrkia.

Det betyr for eksempel at student- og ansattmobilitet til Tyrkia, Island og Sveits nå er fullt mulig, noe det ikke var før.

En enda større endring er at alle samarbeidsprosjekter under Erasmus+ åpner for deltakelse også fra såkalte partnerland: land utenfor EU/EØS. Dette gir spennende åpninger for reelt globalt samarbeid.

Utenlandsoppholdet kan vare lenger

Mobilitet, altså utveksling av studenter og ansatte, står helt sentralt i Erasmus+. Én viktig nyhet er at studenter nå kan ha utvekslingsopphold i Europa flere ganger.

Nå har de tre til tolv måneder til disposisjon på hvert studienivå: bachelor, master og doktorgradsnivå.

Målet er at to millioner studenter tar Erasmus-opphold innad i Europa i perioden 2014-2020, i tillegg til 500.000 ansatte i høyere utdanning.

Samarbeid mellom fagmiljøer

Erasmus+ består av flere ordninger enn mobilitet.

Strategiske partnerskap skal støtte langvarig samarbeid mellom europeiske fagmiljøer. Dette er en ny og viktig ordning hvor norske læresteder kan søke EU-midler til å utvikle og implementere ny praksis, og heve kvaliteten på utdanningen.

Europakommisjonen oppfordrer til tverrsektorielle partnerskap som involverer partnere fra arbeids- og næringslivet og/eller ulike utdanningssektorer.

Kunnskapsallianser er en storsatsing i Erasmus+. Målet er å få til mer strukturert samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv, også for å skape bedre sammenhenger mellom hva lærestedene tilbyr og arbeidslivet faktisk etterspør.

Samarbeid for gjennomføring av felles masterprogrammer videreføres i store trekk i Erasmus+, som en videreføring av Erasmus Mundus. Tanken er at slikt gradssamarbeid skal gi økt faglig kvalitet og at dette igjen vil øke tiltrekningskraften overfor studenter, særlig fra land utenfor Europa.

Kapasitetsbyggingsprosjekter har som mål å bygge kapasitet og kvalitet i høyere utdanning i partnerlandene, da særlig EUs naboland i øst og sør, inkludert Vest-Balkan.

Bør bruke programmet strategisk

Norske fagmiljøer, både ansatte og studenter, har svært mye å tjene på delta i Erasmus+. Én ting er at de får midler til å delta, en annen er at de erfaringsmessig får mye læring på ulike nivåer: personlig, sosialt, språklig, kulturelt, faglig.

Men hva er suksesskriteriene for å få mest mulig ut av Erasmus+? Strategisk bruk, er et stikkord.

Det kan være smart å lytte til erfarne Eramus-brukere som historieprofessor Jon Vidar Sigurdsson ved Universitetet i Oslo. Han og fagmiljøet hans har en klar strategi for bruken av Erasmus+: De velger samarbeidspartnere ut fra faglige fellesskap og forskningsinteresser. Så inviterer de gjesteforelesere til Oslo og besøker selv partneruniversitetene, sender egne studenter ut til partneruniversitetene og tar imot studenter utenfra.

Ifølge Sigurdsson er det helt nødvendig å møte mennesker som introduserer nye problemstillinger innspill, perspektiver og blikk på arbeidsfeltet. Han fremhever nettopp denne dynamikken som den fremste faglige fordelen med Erasmus+.

Kultur, venner og fag

Også studentene fremhever faglig utbytte, når de rapporterer tilbake. De vektlegger også økt språk- og kulturforståelse, noe som i økende grad etterspørres i et stadig mer internasjonalt arbeids- og næringsliv.

Sist, men ikke minst, framhever studentene ofte personlig og sosial læring: personlig mestring, viktig nettverk og nye venner for livet. I dette ligger nok også Ecos «seksuelle revolusjon».

Kvalitetsreformen i norsk høyere utdanning knesatte også prinsippet om at enhver norsk student har rett til studieopphold utenlands som en del av studiene. SIUs erfaringer er at ikke alle norske fagmiljøer er like bevisste på å legge godt til rette for studieopphold utenlands som eksempelvis Sigurdssons miljø er.

Derfor, en samlet oppfordring til sist til både studenter og ansatte i norsk høyere utdanning: Ta i bruk Erasmus+, for mulighetene er store.