Heller fallskjerm enn bonus

Norske statseide selskaper har lettere for å belønne sine toppledere for dårlige prestasjoner enn for gode resultater, viser doktorgradsstudie fra BI.

Publisert

Den norske stat er gjennom Nærings- og handelsdepartementet og andre departementer en stor aktør i næringslivet, og eier helt eller delvis en rekke sentrale selskaper.

Og det er ikke alltid like enkelt for politikere og styreledere å utøve god selskapsstyring (Corporate Governance) av statseide selskaper.

Konfliktfylte hensyn

Ikke bare skal regjeringen og den ansvarlige statsråd handle i tråd med selskapets interesser, men de skal også legge til rette for en selskapsstyring som ikke skaper misnøye blant velgerne.

Her er det nok av fallgruver enten det er snakk om høye lederlønninger og gunstige bonusordninger eller nedbemanning av selskaper med stor distriktspolitisk betydning.

Regjering og ansvarlig statsråd skal også ivareta regjeringspartiets/partienes ideologiske standpunkter vedrørende statlig eierskap, som kan variere fra et ønske om svakere til sterkere involvering i selskapsstyringen.

På samme måte forventes det at styrelederne i statseide selskaper ikke bare skal ivareta kravet til profesjonell selskapsstyring, men også respektere den politiske eierens behov for å legitimere kontroversielle beslutninger.

Med utgangspunkt i slike forskjellige – og ofte konfliktfylte – hensyn er det ikke opplagt hvordan den politiske eieren og selskapsstyrene velger å utøve selskapsstyring,

Til tross for at statlig selskapsstyring har fått stor oppmerksomhet det siste tiåret, finnes det imidlertid få empiriske studier på feltet. Det har ført til at myter og anekdotiske eksempler dominerer debatten.

Studie av norske og svenske statsselskaper

Stine Ludvigsen har gjennomført sin doktorgradsstudie ved Handelshøyskolen BI.
Stine Ludvigsen har gjennomført sin doktorgradsstudie ved Handelshøyskolen BI.

Forsker Stine Ludvigsen har i sitt doktorgradsprosjekt ved Handelshøyskolen BI gjennomført en omfattende studie av utøvelsen av statlig eierskap i Norge og Sverige over perioden 2000–2005.

Undersøkelsen omfatter 56 norske og 40 svenske hel- og deleide statlige selskaper som forvaltes av departementene (direkte statlige eierposter).

I sin doktorgradsavhandling tar Ludvigsen mål av seg å bidra til å avmystifisere og forklare utfallet av tre sentrale beslutninger knyttet til selskapsstyring:

  1. Utnevnelsen av styreledere
  2. Utforming av lederlønnskontrakter
  3. Utbyttebetalinger fra selskapene.

En av fire styreledere fra politikken

Det er en utbredt oppfatning at ulike regjeringer benytter anledningen til å ”fargelegge” styrene i statseide selskaper ut fra sitt politiske ståsted, og velger å sette inn en av sine ”egne” når anledningen byr seg.

Denne oppfatningen bekreftes delvis av data fra de undersøkte selskapene. Ludvigsen finner at en av fire statseide selskaper har en politiker i rollen som styreleder. Majoriteten av disse er utnevnt av en regjering fra samme parti.

Den politiske styrerepresentasjonen i Sverige er på tilsvarende nivå, der 3 av 10 statseide selskaper har en politiker som styreleder. Men i Sverige går styreutnevnelsene oftere i favør av opposisjonspartiene.

Vekst i resultatlønn og fallskjermer

Ludvigsen viser at topplederne i de statseide selskapene har fått langt bedre lønnsbetingelser fra 2000 til 2005. Medianlønnen har i perioden økt fra i underkant av 1 million til 1.5 millioner (målt i faste 2005 kr).

Bruken av ulike incentivordninger og ”fallskjermordninger” har også økt i omfang. Mange har fått dette i form av et Kinderegg, - og fått uttelling på alle tre områder.

I 2000 hadde 10 prosent av de norske statsselskapene resultatbaserte incentivordninger. Tilsvarende tall i 2005 hadde økt til 34 prosent. Fallskjermordninger er enda mer utbredt enn økonomisk incentiver (resultatbasert avlønning i tillegg til fastlønn).

I 2005 hadde over halvparten av de norske statsselskapene (51 prosent) fallskjermordning for sine toppledere (en økning fra 40 prosent i 2000). I snitt tilsvarer fallskjermene i de norske statsselskapene lønn i 14 måneder.

Styreledere rekruttert fra offentlig sektor og som selv er toppledere, ser ut til å synes det er greiere med fallskjermer enn de som ikke er toppledere.

– Selv om det kan være gode grunner til å gjøre oppsigelsesprosesser mer smidige, synes jeg det et paradoks at selskapene finner det mer naturlig å belønne toppledere for dårlige prestasjoner via sluttpakker enn for gode resultater via incentivordninger, kommenterer Ludvigsen.

Bruken av incentivordninger rettet mot toppledere i svenske statseide selskaper ble frarådet fra 2003. Dette har gitt seg utslag i en høyere fastlønn for svenskene. Likevel har norske lederlønninger nærmet seg nivået til svenskene i perioden 2000 til 2005.

Ikke overraskende finner forskeren store variasjoner i topplederavlønning fra selskap til selskap.

Kommersiell orientering og børsnotering fremstår som de store ”driverne” bak forskjeller i lønnsnivå og incentivordninger.

Statsselskaper som melkeku

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no) (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no) (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

I den norske debatten om statlige eierskapsutøvelse har det gjentatte ganger vært reist kritikk mot skyhøye utbyttebetalinger fra statseide selskaper, fordi en slik praksis kan svekke selskapenes investeringsmuligheter.

Heleide selskaper betaler i Norge betaler en vesentlig høyere utbytteprosent enn deleide statsselskaper, og det tas ikke hensyn til selskapenes vekstpotensial, konkluderer Stine Ludvigsen.

Resultatene fra Sverige viser derimot at utbyttebetalingene tilpasses selskapenes vekstmuligheter. Her sørger politiske styreledere og Næringsdepartementet for å bremse utbyttene.

Ifølge Ludvigsen kan årsaken til forskjellene ligge i at norske politikere står fritt til å hente utbyttekroner fra heleide selskaper, mens svenske selskapsstyrer står ansvarlig for utbyttebetalingene også i heleide selskaper.

– En større grad av åpenhet rundt utbyttepolitikken i svenske selskaper kan i tillegg virke disiplinerende på de faktiske utbyttebetalingene, fremholder hun.

Referanse:

Stine Ludvigsen disputerer 11. juni 2010 for doktorgraden med avhandlingen “State Ownership and Corporate Governance: Empirical Evidence from Norway and Sweden”.