Vant Forskningsrådets formidlingspris: - Jeg liker ikke å fremstå som en som har et godt svar på alt mulig som journalister kan spørre meg om, sier Kalle Moene. Ram Gupta
Vant Forskningsrådets formidlingspris: - Jeg liker ikke å fremstå som en som har et godt svar på alt mulig som journalister kan spørre meg om, sier Kalle Moene. Ram Gupta

Velferdsstat + kapitalisme = sant

Det er land som Belgia, Danmark, Norge og Sverige gode eksempler på, sier økonomiprofessor Kalle Moene.

Publisert

Han har ledet ESOP - Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling ved Universitetet i Oslo i snart ti år.

Det som har overrasket ham mest i denne perioden, er den sterke sammenhengen forskerne har funnet mellom sosialt sikkerhetsnett og kapitalistisk dynamikk.  

– Det var lenge opplest og vedtatt at velferdsstaten er et alternativ til økonomisk konkurranse og at godt utbygde velferdsordninger står i motsetning til en kapitalistisk tankegang. Men så viser det seg at godt utbygde støtteordninger faktisk understøtter kapitalistisk konkurranse i mange land, sier Moene og viser til suksessforfatteren J.K. Rowlings.

– Da hun skrev første bind av Harry Potter-serien var hun en enslig mor på trygd. Hvem vet om det hadde blitt noen bok uten støtten? Hun er ikke alene. Mange som senere har blitt rike, har fått støtte fra velferdsstaten i en tidligere fase.

I noen land er velferdsstaten veldig populær, uavhengig av regjeringer, som i Skandinavia. I andre land, som i USA, er velferdsstaten lite populær, også der tilsynelatende uavhengig av regjeringer.

Har velferdsstaten først satt seg i befolkningen, vinner ikke politikere valg ved å gå imot den.

Ulikhet avler ulikhet 

I forbindelse med at ESOP avslutter perioden som senter for fremragende forskning, men fortsetter ved Økonomisk institutt, arrangeres 27. oktober konferansen: «The Future of Egalitarism».

Kalle Moene medgir at verden i løpet av det siste tiåret har utviklet seg mot større ulikhet, framfor større likhet - selv om bildet ikke er svart-hvitt.

En av de viktigste observasjonene til forskerne, er at utviklingstrekk er selvforsterkende, på godt og på vondt. Litt ulikhet fører til mer ulikhet. Litt likhet til mer likhet.

– Dette er viktige, selvforsterkende mekanismer i økonomien og politikken. Ulikhet i økonomien fører til en politikk som bekrefter ulikhetene og gjerne legger forholdene til rette for mer ulikhet. Eller motsatt, som i Skandinavia, der vi i lange perioder har redusert ulikhet med generøse ordninger fra velferdsstaten, sier Moene.

Avliver skremmebildet

Lærdommen fra de nordiske landene viser, ifølge ham, at skremmebildet om at stor ulikhet er nødvendig for en positiv økonomisk utvikling, ikke holder vann.

– Det skremmebildet er det lett å avvise. Likhet bidrar i seg selv til en positiv økonomisk utvikling. Det er vanskelig å snakke om en positiv utvikling, hvis man samtidig har en høy grad av ulikhet der gevinstene går til en liten gruppe.

Kalle Moene regnes som opphavsmannen til den moderne forståelsen av den nordiske modellen. Han er opptatt av at det ikke er en modell som er hogget i stein. I stedet kan den sees på som ulike ordninger som virker sammen; og tilpasser seg nye omgivelser, teknologier og utdanningsmønstre.

Det er altså snakk om en måte å løse problemer på, heller enn en oppskrift på hvordan problemene skal løses. Muligheten til å få til kollektiv handling dermed også kollektiv fornuft, er grunnleggende.

Bakgrunnen for dette i Norge er lange tradisjoner med ordninger der regjeringen og organisasjoner utveksler informasjon om viktige saker. Et eksempel er det tekniske beregningsutvalget knyttet til lønnsoppgjøret, som betyr at man blir enige om hva konkurransesituasjonen er og hva som kan kreves av tiltak.

– Hadde finanskrisen rammet Norge hardere, ville regjeringen visst at den hadde organisasjonene i arbeidslivet å samordne seg med, og at det eksisterte en felles oppfatning av hva den økonomiske situasjonen var, sier Moene.

– I USA er det helt motsatt. Alle parter i det politiske og økonomiske liv har vidt forskjellige oppfatninger av hvordan virkeligheten er. Det er vanskelig å bli enige om en fornuftig politikk når man forstår virkeligheten rundt seg grunnleggende forskjellig.

Et polarisert USA

Økonomiprofessoren ser valgkampen som nå pågår i USA som et eksempel på en iøynefallende polarisering av oppfatninger. Ikke bare mellom presidentkandidatene, men også i velgergruppene til de to partiene.

– Den typiske republikaner er mer konservativ enn 94 prosent av demokratene – opp fra 70 prosent for tjue år siden. Den typiske demokrat er mer liberal enn 92 prosent av republikanerne – opp fra 64 prosent for tjue år siden. I dag ser vi derfor to distinkte grupper med veldig polariserte oppfatninger av politikk, om verden og om hva som også er en brukbar politisk stil.

Ifølge han henger dette sammen med de økende forskjellene.

– Stor økonomisk ulikhet i USA skaper politisk polarisering, og politisk polarisering bidrar i sin tur til å opprettholde de store økonomiske forskjellene, sier han, og minner om at USA en gang så annerledes ut.

– Folk har glemt at USA hadde institusjoner, som minner mye mer om de nordiske landenes, helt fram til 70-tallet. Fagorganisering var opptil 40 prosent i mange sektorer. Den amerikanske velferdsstaten vokste i den perioden, så stoppet det opp. Det resulterte i økte lønnsforskjellene og økt ulikhet. Det har vært i Europa at velferdsstaten har fått utvikle seg.

Vil ikke ofre noe

Velferdsstaten har altså vist seg å være en god ordning for likhet og vekst. Så hvorfor kaster ikke flere land seg på modellen? Mange vil ha resultatene, men det er ikke like opplagt at de vil ha virkemidlene, ifølge økonomiprofessoren.

De gode resultatene i de nordiske landene har blant annet kommet av lønnsmoderasjonen. Godt utdannet arbeidskraft har dermed vært langt billigere hos oss enn i andre land.

– Når du gjennomfører en slik politikk, er det ikke så lett å bli populær. Det føles lett som om grupper blir holdt tilbake. De får ikke høstet hele markedsverdien sin. Men på lang sikt har mange innsett at vi alle har tjent på dette. Moderasjonen har ført til en jevnere økonomisk vekst som er likere fordelt. Det er et paradoks at du på lang sikt kan få den høyeste lønnsveksten ved å ha lønnsmoderasjon i en periode og holde den øvre middelklassen tilbake.

Bra på lengre sikt

Mange av velferdsgodene forskerne ved ESOP har studert har også hatt utilsiktede positive virkninger. Sosiale reformer som pappaperm og barnehager er blant ordningene som har klare langsiktige virkninger utover det som var det opprinnelige målet med reformen.

– Pappapermen har endret maktforholdet i familien, og hatt implikasjoner for hvem som forfremmes på arbeidsplassen. Reformen har bidratt til mindre kjønnsforskjeller i arbeidsmarkedet ved at flere kvinner nå slipper til. Også subsidierte barnehager har fått langsiktige effekter, sier Moene. 

– Barn fra mindre privilegerte familier som går i barnehage, gjør det mye bedre enn barn fra tilsvarende familier, som ikke får denne muligheten. Barna som får subsidiert plass, tar mer utdanning og gjør det bedre på skolen, noe som igjen forsterker sosialiseringen i samfunnet.

Over kneika

Moene mener det er stor interesse for å lære fra de skandinaviske erfaringene i land som for eksempel India, Sør-Afrika, Brasil og Colombia. 

– Men ingen land kan etterape andre. Likevel kan likhet være en velegnet utviklingsstrategi hvor som helst i verden, så lenge utviklingen bygger på lokale forutsetninger.

Den nordiske modellen har hjulpet oss over kneika, mener han.

– Her i Norden har vi kommet ut av det som vanligvis kalles fattigdom – og det med en økonomisk vekst som er basert på langt høyere grad av likhet enn i andre land. Det har vittigere land lyst å lære om. Ikke for å etterlikne oss, men for å lære av våre erfaringer – på godt og vondt.