Ingen kan fortelle eksakt hvor mange alkekonger det finnes på Svalbard. Men med et grovt anslag estimerer forskerne det til en million hekkende par.

Årsaken til at bestanden er så vanskelig å anslå er at alkekongen er en travel liten fugl, som veksler mellom å oppholde seg på gjemmestedene langt inn i steinurene, vaktpostene oppe i fjellsiden eller ute i havets matfat.

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norsk Polarinstitutt (NPI) forsker på denne lille alkefuglen og dens spisemønster.

Hensikten er å finne mer ut av hvor alkekongen finner maten og ikke minst hvordan den finner fram til akkurat den type mat den helst setter til livs.

Tre arter

Alkekongen lever av Calanus, en hoppekreps, og tilhører gruppen krepsdyr sammen blant annet krill, krabber, reker og kreps.

- Rundt Svalbard finnes det tre arter av Calanus som alle spiller en svært viktig rolle i det arktiske marine økosystemet - Calanus finmarchicus, C. glacialis og C. hyperboreus, forteller Daniel Vogedes, doktorgradsstudent i arktisk biologi ved UNIS.

C. finmarchicus er en sørlending, som trives i litt varmere farvann. Den dukker likevel opp på Svalbard, takket være Vest-Spitsbergenstrømmen, som er en gren av Atlanterhavsstrømmen.

C. hyperboreus er derimot en nordlending, som trives best i kalde farvann i det arktiske havet. Det samme gjelder for den siste, C. glacialis, selv om denne er mer varmetolerant enn C. hyperboreus og kan holde ut litt lenger sør også.

Flere tusen meter

Alle disse tre artene omtales som dyreplankton - det betyr at de er dyr som lever fritt i vannmassene, og som derfor til en viss grad ikke kan velge selv hvor de skal svømme, men blir fraktet passivt med havstrømmene.

Overraskende nok kan de aktivt svømme opp til vannoverflaten eller ned til flere tusen meter dyp.

Et fellestrekk for alle Calanus-arter er evnen til å omdanne og lagre store mengder fett (olje).

Calanus-artene beiter på små planteplankton, og omdanner den energien de spiser til opplagsnæring i form av høyenergetiske oljer, som igjen blir lagret inni kroppen i en oljesekk.

Jo lenger nord vi kommer, jo kortere og mer intens er våroppblomstringen, som er selve livsgrunnlaget for det meste av alt liv i Arktis.

Calanus-artene utgjør et meget viktig ledd i næringskjeden, ved at de både kan høste av den store overfloden under den korte våroppblomstringen og samtidig bygge opp et stort lager oppkonsentrert energien i oljesekken.

Den viktigste egenskapen

- Nettopp denne evnen må ansees som den viktigste egenskapen og dermed også tilpasningen til det høy-arktiske miljøet, sier Jørgen Berge, forsker i marin biodiversitet ved UNIS.

På denne måten blir solenergien først omdannet og fiksert i planteplankton.

Deretter omdannes og oppkonsentreres energien i form av oljer i de forskjellige Calanus artene, som igjen er grunnlaget til alle større dyr både i og ved havet i Arktis (for eksempel hvaler og sjøfugl).

- De fleste Calanus-jegere (særlig alkekonger) fortrekker den arten som gir mest næring, som da er C. hyperboreus. Her får de mest energi med minst mulig jobb, forteller Vogedes.

En C. hyperboerus kan gjerne ha 25 ganger mer energi enn en C. finmarchicus av samme stadium.

Fellesprosjekt

I et fellesprosjekt mellom UNIS og NPI ser forskerne på utvikling av alkekonger i forhold til forandring i tilgang på Calanus i Isfjorden på Svalbard.

Fuglene hekker i flere store kolonier i Bjørndalen, like vest for Longyearbyen og henter maten i Isfjorden nært kolonien eller ute på storhavet utenfor Spitsbergen.

Maten (i hovedsak Calanus) blir transportert hjem til reiret i strupeposen, som er en liten sekk under nebbet.

- Studier fra Grønland viser at alkekonge i løpet av 55 minutters dykking fanget mer en 1200 hoppekreps, sier Harald Steen, forsker ved NPI.

- Gitt at de tar ett og ett byttedyr under dykket er de nødt til å ta en hoppekreps hvert 2.6 sekund, fortsetter han.

Verdifull innsikt

Både i fjor sommer og i år ble fugler fanget og innholdet av strupeposen ble forsiktig tatt ut.

- Riktignok en litt frustrerende sak for fuglene, som kommer hjem etter noen timers jobb med tomt nebb, men resultatene gir verdifull innsikt i alkekongens biologi, forteller Vogedes.

Samtidig har det blitt tatt prøver fra fjorden og i løpet av høsten har forskerne på Svalbard telt, målt, arts- og stadiebestemt mange tusen Calanus, både fra strupepose og sjøprøver.

- Det overraskende resultatet er arts- og størrelsessammensetningen av Calanus som vi finner i alkekonger ikke tilsvarer fordelingen i havet, sier Steen.

- Dette må da bety at disse små fuglene enten er i stand til å velge større Calanus foran mindre, eller at de klarer å finne plasser hvor hyppigheten av store Calanus er større enn der havprøvene ble tatt. Vi vet foreløpig ingenting om hvordan alkekongene klarer det, sier Vogedes.

Arktiske og atlantiske vannmasser

Man vet fra andre plasser i verden at forandringer i havstrøm, og dermed i hyppighet av forekomst av store C. hyperboreus, kan ha stor innflytelse på populasjonsstørrelse av de forskjellige dyr som lever av Calanus.

Jo mer atlantisk vann, jo flere små sørlendinger - jo mer må predatorene spise. Hvis andel små Calanus overskrider en viss grense, bruker predatorene mer energi for å finne og fordøye maten, enn det de får ved å spise den.

Siden arktiske og atlantiske vannmasser med sørlige og nordlige Calanus-arter blander seg i forskjellige forhold i Isfjorden, er dette et utmerket område for å studere mulige effekter av klimaendringer på biologiske mangfold.