Den omdiskuterte biologen Lynn Margulis holder i dag foredraget “Gaia: The Living Earth from Space” på Kongsbergseminaret.

Margulis er en biolog, som etter denne journalist og biologs forståelse, vil gå over i historien som en av de store nytenkere, kanskje særlig på grunn av hennes bidrag til evolusjonsbiologien.

På Kongsberg vil hun imidlertid snakke om et annet av sine hjertebarn: Gaiahypotesen. De som har anledning burde forsøke å få det med seg. De andre får trøste seg med at forskning.no traff henne i går - og har lest ett og annet om dette tidligere.

- Gaiahypotesen er rett og slett at livet - sett i sin helhet, livets mangfold - aktivt vedlikeholder miljøet på en måte som gjør planeten jorda annerledes enn våre naboer Mars og Venus. Det er det som er hypotesen, sier Lynn Margulis

Superorganisme

Gaiahypotesen, i en noe annen form, ble unnfanget rundt 1970, av den britiske oppfinneren og geokjemikeren James Lovelock. Den gikk i korthet ut på at jordas biosfære (altså det tynne sjiktet av stein, jord, vann og luft som inneholder liv) fungerer som en superorganisme med evnen til å regulere miljøforholdene på en slik måte at de kan gi rom for liv.

Dette er, som vi ser, en langt sterkere påstand enn den Margulis hevder i dag. Den impliserer en form for mål eller mening som er blitt kritisert av mang en motstander opp gjennom tiårene. Regulerer livet klimaet FORDI livet skal kunne eksistere? Som om bakterier kan vite hva slags liv som kom til å utvikle seg og som om de bryr seg om det.

Bevisene fant Lovelock i det faktum at tilstandene på jorda er helt annerledes enn det man skulle forvente, når vi ser på forholdene på naboplanetene. Ut fra beliggenheten burde jorda hatt en gjennomsnittstemperatur på 300 grader celsius (den er på 13) og en atmosfære bestående av to prosent nitrogen og 98 prosent karbondioksid. I stedet har vi 79 prosent nitrogen, 21 prosent oksygen og 0,03 prosent karbondioksid.

Skylden la Lovelock på livet - Gaia. Hadde livet forsvunnet, ville jorda gradvis vende tilbake til en tilstand som likner de andre planetene.

Men, som Stephen Jay Gould en gang sa: - Jeg lærte allerede som barn at det er oksygen i atmosfæren pga av livsaktivitet, så hva trenger vi Gaia til?

Ikke oppsiktsvekkende

Gaiahypotesen i sin rene form var slett ikke oppsiktsvekkende.

På 1970- og 1980-tallet ga den likevel næring til mer svermeriske krefter: Gaia var jordgudinnen! Jordan var et bevisst tenkende vesen!

Når dagens avisoverskrifter, for eksempel når de skriver om tropiske stormer eller klimaproblemer, forkynner at “Naturen slår tilbake”, har de nok hentet noe av tankestoffet sitt fra 1970-årenes Gaiakult.

Men også på det politiske plan fremsto den opprinnelige Gaiahypotesen som nokså problematisk.

Lovelock, og for så vidt Margulis i dag, forkynte den åpenbare sannhet at jorda vil kunne klare seg utmerket uten oss mennesker. Det er bakteriene som er viktige for stabiliteten av klimaet på jorda.

Mennesket uvesentlig

Dette førte til to pussige konsekvenser: Militante miljøvernere fant støtte til tanker om at natur og dyr er mer verdt enn menneskeliv. Samtidig kunne argumentet snus på hode. Hvis mennesket er uvesentlig - så er det vel også slik at menneskets handlinger er uvesentlige? Kan vi ikke bare ture frem - vi klarer uansett ikke så mye som å ripe Gaia i skinnet?

Selv Lovelock tok konsekvensene av disse tankene: Ozonhullet er ikke noe problem, sa han, Gaia kommer til å reparere det. Og kjernekraft er helt ok.

Enter Margulis

Tidlig på 1980-tallet gjorde Lynn Margulis sin entre i Lovelocks univers. Resultatet ble den moderne Gaiahypotesen. Den fremstår i dag som langt mer vitenskapelig; Den er testbar og du kan bruke den til å trekke slutninger.

Og påstandene er ikke på langt nær så sterke. Oppsummert kan vi, som Margulis, si at Gaia i dag betyr at klimaet på jorda er slik det er blant annet fordi det finnes liv her, klima må betraktes både som et resultat av biologi og fysikk

- Vi hadde nylig et seminar i Spania, i Valencia, i 2000, forteller Margulis. - Her møtte det seriøse forskere, geologer, geokjemikere, atmosfærekjemikere, paleontologer osv.

- Hvis det er slik at Gaia er en vitenskapelig hypotese, skulle den føre til nye ideer. Spørsmålene vi diskuterte tyder på det: Fortsetter vann å eksistere på jorda fordi det finnes liv? Er det granitt her - en stein vi ikke finner andre steder i solsystemet - på grunn av livet? Er utbredelsen av jern også et Gaiafenomen? Har Gaia noe å gjøre med laterale bevegelser i jordskorpen?

- Dette er spørsmål som aldri ville ha dukket opp, men som nå behandles av seriøse forskere i en Gaiakontekst.

Og selvsagt: Dette gir ikke grunnlag for metafysiske eller teleologiske spekulasjoner. Det betyr ikke at livet holder liv i livet, planlegger eller legger forholdene til rette for at det skal være mulig å bo her. Livet er med på å forme livsvilkårene. Nye arter som oppstår tilpasser seg det eksisterende klima, gjennom vanlige darwinistiske mekanismer - uansett hvem eller hva som har formet det.

- Hvis Gaia er summen av livet på jorda - hva er det da som gjør den naturlige seleksjon? Jo, alle de varierende miljøfaktorene. Og hva er årsak til de aller fleste variasjonene? Jo, Gaia.

Kongsbergseminaret

Margulis holder den såkalte Roseqvistforelesningen på Kongsbergseminaret. Seminaret arrangeres i år for 16. gang, men det er naturlig nok første gang det arrangeres av et av de nyoppnevnte norske sentrene for fremragende forskning, PGP - De geologiske prosessers fysikk. En av senterets ledere, geologiprofessor Bjørn Jamtveit, sier seminaret som vanlig er tverrfaglig, kanskje mer så enn vanlig, med tittelen ” The Dynamics of a Living Planet”:

- Vi ønsker å studere vekselvirkningen mellom den geologiske og biologiske sfære, og slik sett er Margulis, med sitt holistiske syn på naturen, den perfekte innleder.