«De lange skyggene etter en vanskelig fortid.» Det er den nesten poetiske tittelen på en ny studie som beskriver hvordan danske, tyske og finske ungdommer oppfatter andre verdenskrig.

Studien etterlater ingen tvil om at de oppfatter krigen som den viktigste begivenheten på 1900-tallet. Men det er stor forskjell på hvilke «lange skygger» krigen har etterlatt seg i de tre landene.

– Dansker og finske ungdommer har et snevert og nasjonalt syn på krigen. De tyske ungdommene er mer oppmerksomme på hvilke konsekvenser krigen hadde i resten av Europa, sier Carsten Yndigegn, som er førsteamanuensis ved Institut for Statskundskab og Offentlig Administrasjon ved Syddansk Universitet og en av forskerne bak den nye studien.

Krigen kaster fortsatt skygger

Deltakerne i studien var 16–25 år gamle, og dermed er de flere generasjoner fra å ha opplevd krigen som herjet store deler av verden i perioden 1939–45.

Likevel er krigen fortsatt viktig, viser studien.

– Mange av ungdommene har fått overlevert en erindring om okkupasjonen fra familien. Det gjaldt både i Danmark, Tyskland og Finland. Så krigen er fortsatt en aktiv del av bevisstheten hos mange, sier Carsten Yndigegn.

Når de danske ungdommene tenker på verdenskrigen, er det verken holocaust, invasjonen i Normandie eller atombombene i Japan som huskes best.

– De hadde en veldig nasjonal tilnærming til andre verdenskrig. De fokuserte på motstandsbevegelsen i Danmark, og de uttrykte en fascinasjon og respekt for motstandsfolkene. Dermed har de et mer positivt og heroisk syn på krigen enn ungdommer i Tyskland, forteller Yndigegn, som har stått for den danske delen av studien sammen med førsteamanuensis Klaus Levinsen.

Motstandsbevegelsen heroiseres

De danske ungdommenes syn på krigen avspeiler hvordan generasjonene før dem husker den, påpeker professor Anette Warring fra Roskilde Universitet.

Hennes egen forskning har vist at det i tiden etter krigen ble bygget opp det hun kaller en «kollektiv erindring» om okkupasjonstiden. I denne erindringen er Danmark en motstandsnasjon og motstandskampens helter spiller en viktig rolle. Det man har glemt, er at det var langt flere dansker som arbeidet for den tyske okkupasjonsmakten eller meldte seg under de tyske krigsfanene, sier Warring.

– Ungdommenes syn på krigen følger de dominerende minnene om krigen. Det er en fortelling der motstandsbevegelsen står uantastet som de gode og som det etiske grunnlaget, sier Warring, som forsker på erindring og historiebruk, men ikke har vært en del av den nye studien.

Nyansene har forsvunnet

De kollektive minnene om okkupasjonstiden har blitt mer nyansert i de siste årene, men det har satt få spor av blant de unge, påpeker Warring.

Fortellingen om krigen har nå tatt med de som sto på den andre siden. Det gjelder for eksempel de danske nazistene, tyskerjentene og dansker som meldte til seg tysk krigstjeneste.

– De var i mange år marginalisert og ekskludert fra den felles, nasjonale erindringen om krigen. Men i de siste årene har det skjedd en nyansering, slik at erindringen om okkupasjonstiden ikke bare handler om motstandskampen. Det er merkelig at vi ikke ser spor etter denne nyanseringen blant de unge, sier Warring. Hun synes også det er merkelig at verken holocaust eller Danmarks samarbeidspolitikk med Tyskland har gjort større inntrykk.

Finner ser Russland som fienden

De finske ungdommene i studien hadde også en nasjonal tilnærming til andre verdenskrig. De så ut til å ha glemt at Finland var alliert med Nazi-Tyskland.

– De kom stort sett ikke inn på at Finland hadde en allianse med Tyskland. Derimot fokuserte de på den heroiske innsatsen i vinterkrigene, da Finland kjempet mot Sovjetunionen, sier Carsten Yndigegn.

– Igjen fokuserer ungdommene på det positive og heroiske, og glemmer det som er mindre positivt.

Fiendebildet er imidlertid et annet. For de danske ungdommene er det Tyskland som er den store fienden. Hos de finske er det Sovjetunionen.

Tyske ungdommer har internasjonalt perspektiv

I Tyskland var ungdommene utmerket godt klar over at landet bærer det tunge ansvaret for krigen og nazismens forbrytelser.

– De er fullstendig klar over at landet førte krig ikke bare i Europa, men også utenfor. De vet hva andre verdenskrig handler om. Men de ønsker å komme videre. Flere av dem ga uttrykk for at de ikke vil bære skylden for det som skjedde i fortiden. Lenge før de ble født, sier Yndigegn.

– De forsøker ikke å bortforklare holocaust eller Tysklands ansvar som aggressor. Men de føler seg ikke personlig ansvarlige. 

Føler tyskere skyld?

Nettopp skyldfølelsen over nazismens forbrytelser har tidligere blitt belyst blant tyske ungdommer. I studien «Opa war kein nazi» (Bestefar var ikke nazist) fra 2001 var det litt andre resultater, påpeker Anette Warring.

– Studien er litt eldre, men den viste at tre av fem unge hadde skyldfølelse knyttet til nazismen. Det er litt merkelig at dette ikke blir tatt opp til diskusjon, sier Warring.

Samme tyske studie viste at selv om de tyske ungdommene ikke fortrengte de vonde sidene av landets historie, var erindringen mer rosenrøde når det kom til egen familiehistorie.

– Studien viste at de tyske ungdommene hadde en veldig faktabasert kunnskap om nazismens forbrytelser og tyskerens medansvar. Det var en kunnskap de brukte i skolesammenheng. Men når de skulle fortelle hva besteforeldrene gjorde under krigen, så det annerledes ut. Hvis man skulle tro på svarene om besteforeldrene, ville det innebære at det ikke var en eneste nazist i Tyskland under krigen, forteller Warring.

Uskyldige besteforeldre

Med andre ord «glemte» de tyske ungdommene det familien hadde gjort under krigen. Selv om besteforeldrene kanskje hadde sagt sannheten, ble historien etter hvert forandret av etterkommerne, forklarer Warring.

– Det skjedde en slags kumulativ heroisering gjennom generasjonene. Det handler selvfølgelig om at det er vanskelig å se sin elskede besteforelder som medskyldig i nazismens forbrytelser, sier Warring.

Dermed finnes det spor av fortrengning blant tyske ungdommer også – selv om Tyskland siden 1980-tallet har ført en skolepolitikk med et bevisst fokus på fordømmelse av nazismens forbrytelser og befolkningens medansvar, påpeker Warring.

– Jeg synes det er med på å vise at hvis man bare kaster fakta etter folk, blir ikke historien forbundet med en emosjonell forståelse av hvordan et så brutalt regime kunne vokse frem i det tyske samfunnet. Da blir det vanskelig å lære av historien, mener Warring.

Stoler mer på familien enn skolen

I både Tyskland og Finland ga de fleste ungdommene i den nye studien også uttrykk for at de stolte mer på familiens fortellinger om krigen enn på de offisielle framstillingene. Tyske og finske ungdommer hadde en viss skepsis overfor historiebøkene og skolens undervisning, mens de stolte mer på sine foreldre og besteforeldre.

– Den samme problematikken så vi ikke blant de danske. De stolte både på sin families historier og på undervisningen i skolen, forteller Carsten Yndigegn.

Både Yndigegn og Warring mener at de danske ungdommenes tillit til de offisielle framstillingene av krigen skyldes at Danmarks forhold og forståelse av andre verdenskrig tross alt er mindre konfliktfylt enn tyskernes og finnenes.

– I Danmark har det vært mange konflikter om fortolkningen av krigen, blant annet når det gjelder samarbeidspolitikken. Men det er tross alt ingenting sammenlignet med hvor dramatisk og differensiert historiefortolkningen har vært i Tyskland og Finland, sier Warring.

– Den danske fortolkningen er tross alt mer preget av konsensus, og det tror jeg gir en høyere grad av tillit til de offisielle historiene om krigen.

Referanse:

K. Wolnik mfl: «The long shadows of the difficult past? How Young people in Denmark, Finland and Germany remember WWII», Journal of Youth Studies (2017), doi: 10.1080/13676261.2016.1206866 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.