Sau bevarer mangfoldet

Tregrensa er på vei mot nye høyder. Det skjer i en farlig fart – og truer en rekke sårbare arter. Men det skal ikke mye sau til for å holde skogen nede.

Publisert
Denne sauen kan berge noe av vårt biologiske mangfold. (Foto: Atle Mysterud)
Denne sauen kan berge noe av vårt biologiske mangfold. (Foto: Atle Mysterud)

Norge gror igjen. Det vet alle som ferdes i naturen og i gamle kultur- og beitelandskap: Der det før var snaut og åpent, ser vi i dag ikke annet enn tett bjørkeskog.

Samtidig kryper tregrensa – altså der skogen møter snaufjellet – oppover. Enkelte steder har den steget så mye som 300 meter i løpet av bare noen år.

Det samme skjer over hele Europa, og årsakene kan sammenfattes slik: høyere temperaturer og færre beitedyr. I dette tilfellet en svært uheldig kombinasjon.

Alle vet – men ingen visste

Truet lavalpin art: Fjellrev. (Foto: Wikimedia Commons)
Truet lavalpin art: Fjellrev. (Foto: Wikimedia Commons)

Men selv om ”alle vet” at åpne landskap gror igjen, og ”alle vet” at beiting hjelper, har ingen av delene vært tallfestet og dokumentert gjennom et storskala eksperiment. Før nå.

Forskere ved NTNU Vitenskapsmuseet i samarbeid med kollegaer ved Universitetet i Oslo og Macaulay Insitute i Storbritannia har nemlig i ni år undersøkt effekten av sauebeite i et bestemt område.

Dette er verdens første undersøkelse i sitt slag, og konklusjonen er klar:

Rundt 25 sauer per beitbar kvadratkilometer vil vanligvis være nok til å holde landskapet åpent og tregrensa nede. Enkelte steder kan man klare seg med enda færre dyr.

– Dette forutsetter at trærne ikke har rukket å vokse seg store og gamle før sauen kommer på banen. I så fall er det for seint, sier postdoktor James Speed ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Han er en av ”beiteforskerne” og mener at funnene bør få stor betydning for hvordan norske myndigheter – og bønder – vil forvalte landskapet.

Teller sauer, teller trær

Truet lavalpin art: Svartkurle. (Foto: Wikimedia Commons)
Truet lavalpin art: Svartkurle. (Foto: Wikimedia Commons)

Beiteprosjektet startet i 2002 og avsluttes neste år. Det er lagt til Hol i Hallingdal, til et område som strekker seg fra 1050 til 1320 meter over havet – det vi kaller den lavalpine sonen.

Her har forskerne gjerdet inn ni ulike områder og latt ulike antall sauer beite der i sommermånedene, slik det er vanlig i fjellet. I tre av innhegningene gikk ingen dyr, i tre gikk 25 dyr per kvadratkilometer, og i de siste tre gikk hele 80 dyr per kvadratkilometer.

Etter ni år har forskerne holdt opptelling på store og små trær i alle innhegninger.

Ålreite dyr – og effektive

I løpet av disse årene krøp bjørkebeltet flere hundre meter oppover der det overhodet ikke ble beitet, samtidig som den gamle bjørkeskogen ble tettere av ny tilvekst.

I innhegningene med moderat eller høyt beitetrykk hadde nye bjørkespirer ingen sjanse. Det hadde heller ikke relativt unge trær som sto der før 2002: Etter noen år blant sulten sau måtte de gi opp.

Men godt etablerte trær, med en viss høyde, sto seg mot alt beitetrykk. Likevel: Tregrensa forble der den var, der sauen fikk rå. Og i enkelte områder ser det ut til at en håndfull dyr per kvadratkilometer er nok til å holde den på plass.

Er det så farlig, da?

Truet lavalpin art: Dobbeltbekkasin. (Illustrasjon: Birdguides.com)
Truet lavalpin art: Dobbeltbekkasin. (Illustrasjon: Birdguides.com)

Cirka 30 prosent av Norge ligger over den klimatiske skoggrensen. I tillegg har seterbruk og annen menneskelig aktivitet bidratt til at enda mer i dag er skogløst fjell. Så er det nå egentlig så farlig om skogen kryper litt oppover?

Jo, mener forskerne. Litt fordi vi mister noen viktige estetiske landskapskvaliteter: Det blir ikke det samme å kjøre over Dovrefjell den dagen vi ikke ser annet fra bilvinduet enn bjørk, bjørk og atter bjørk.

Men mest fordi gjengroing og stigende tregrense truer en rekke arter som holder til i det åpne lavalpine området.

Det gjelder både pattedyr som lemen og fjellrev; fugl som fjellvåk, kongeørn, fjellrype og dobbeltbekkasin; og planter som svartkurle, snøsoleie og handmarinøkkel.

Hele 15 prosent av de artene som i dag står på den norske rødlista, trues av stigende tregrense.

– Vi må dessuten huske på at fjell er kjegleformede. Den åpne sonen krymper reelt sett stadig mer for hver høydemeter som blir erobret av skog. Det gir de gjenværende artene enda mindre plass, sier Speed.

Buffer mot klimaeffektene

Både biologer og myndigheter er derfor bekymret. Men nå mener NTNU-forskerne å ha framskaffet solid bakgrunn for nye tiltak.

– Til nå har oppmerksomheten vært rettet mot klimaforandringene. Vi har vist at det går an å bufre noen av klimaeffektene. Rett og slett ved å ha beitedyr i utmarka, sier Speed.

Offentlige statistikker sier at Norge har en drøy million vinterfôra sau. Så kommer årslammene i tillegg. Det er atskillig flere enn for en generasjon siden.

Men de er konsentrert på færre bruk: I 1969 var det nesten 70.000 sauebønder i Norge, i 2007 bare 15.500.

Færre bruk betyr at færre områder beites, selv om flokkene er større. Derfor har mange områder for lite sau. Men det er også områder som har for mye sau i forhold til beitegrunnlaget.

Mangler aktiv beiteforvaltning

Fjellbjørka vil opp og fram og helst kle hele fjellet. (Foto: James Speed)
Fjellbjørka vil opp og fram og helst kle hele fjellet. (Foto: James Speed)

– Offentlige mål er et ”bærekraftig beitehold” og ”passende beitetrykk”, og det må ”ikke overstige tålegrensene”, har vi fått opplyst. Problemet er at ingen vet hva dette innebærer, og ulike interessegrupper vil legge forskjellige meninger i begrepet. Det blir velmente, men litt innholdsløse mål, sier Speed.

– Vi trenger derfor en mer aktiv beiteforvaltning med både øvre og nedre sauetall i utmarka.

– Vi håper at funnene våre vil føre til styrket offentlig innsats mot gjengroing og stigende tregrense. I det minste i våre verneområder, sier Speed.

Referanse:

Speed m.fl.: Experimental evidence for herbivore limitation of the treelineEcology 91:3414–3420, doi:10.1890/09-2300.1.

Kålås, Henriksen, Skjelseth, og Viken (red.): Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter, Artsdatabanken 2010.

Lenke:

Beiteprosjektets hjemmeside