Gråsisiker bruker mer tid på å krangle enn andre småfugler gjør. Betyr det at de er mer utsatt for å bli spist av rovfugler fordi de ikke følger med? (Foto: Tor Omnes)
Kråker og lavskriker skremmer ikke lett denne fuglen
Gråsisiken er mer opptatt av å krangle med sidemann enn å være redd for fiender på fuglebrettet. Det viste i hvert fall forsøk med en utstoppet kråke.
NTNU
SteinarBrandsletjournalist i Gemini.no
De fleste småfugler er svært påpasselige når de skal spise. De speider og forsøker å være mest mulig sikre på at det ikke er noen fiender i nærheten før de forsyner seg.
Gråsisiken ser ut til å være annerledes.
Selv om den også kan være forsiktig, er den av og til mer opptatt av å krangle med andre gråsisiker enn den er av å passe på å ikke bli spist selv.
Mye å tenke på
De bitte små fuglene veier ikke mer enn 12 til 15 gram og må spise nesten hele tida mens det er dagslys for å holde det gående gjennom vinteren. Mens de sommerstid i hovedsak lever av frø som de henter oppe i trærne, må de plukke frø på snøen om vinteren.
De starter gjerne dagen før mange andre småfugler og drøyer dessuten dagen mer enn de fleste. De kan også utnytte månelyset for å lete etter frø.
Og gråsisiken har mye å tenke på: De må holde utkikk etter fiender og samtidig ikke være så skvetne at det går ut over den knappe tida de har til rådighet for å spise. De må heller ikke sløse med energien.
Olav Hogstad er professor emeritus ved Institutt for naturhistorie på NTNU. Han har fulgt atferden til gråsisik, granmeis (Poecile montanus) og kjøttmeis (Parus major) på en fôringsplass for å se hvordan de reagerte i møte med fiender.
Hogstad monterte utstoppete eksemplarer av to farlige fiender like ved fuglebrettet med solsikkefrø. Det ble vekslet mellom kråke og lavskrike. Etter å ha fjernet de utstoppete fuglene, målte han tida det tok før småfuglene returnerte.
Gråsisikene (Carduelis flammea) må holde utkikk etter fiender, men ikke være så skvetne at det går unødig ut over den knappe tida de har til rådighet for å spise. (Foto: Tor Omnes)
Tar større risiko
Gråsisiken var alltid den som var tidligst tilbake på brettet. Den var mye tidligere tilbake enn begge de andre artene om de ble skremt av en lavskrike. Om ei kråke skremte dem, var gråsisiken mye raskere tilbake enn kjøttmeisen og litt raskere enn granmeisen.
Dette kan blant annet fortelle at gråsisiken ser på lavskrika som en mindre fare enn de andre småfuglene gjør, og at den er villig til å satse livet på at lavskrika ikke vil ta den. Men det gjelder også den farligere kråka.
– Den frøspisende gråsisiken kan ha større press på seg for å spise, mener professor Hogstad.
Granmeis hamstrer for eksempel mat innenfor territoriet sitt om sommeren, så de kan ha mer å gå på om vinteren. Gråsisiken må rett og slett ta en større risiko for å få i seg nok mat.
Samtidig holdt granmeis og kjøttmeis stort sett fred med hverandre mens de plukket solsikkefrøene opp av snøen. Gråsisiken kranglet mye mer med andre gråsisiker. Det gjør antakelig fuglene mye mindre oppmerksomme på farer.
Men det er ikke sikkert gråsisiken står i særlig større fare for å bli spist likevel.
Gråsisiker lever normalt i store flokker. Det kan veie opp for at hvert enkelt individ er mindre oppmerksomt. (Foto: Tor Omnes)
Store flokker
Utenfor hekkesesongen danner nemlig gråsisiken store flokker. Kjøttmeis og granmeis lever i mye mindre flokker, gjerne på noen få fugler.
En stor sisikflokk kan øke risikoen for gnisninger og krangling, noe som kan forklare de økte konfliktnivået. Den som er opptatt med å krangle, er samtidig mindre oppmerksom på farer utenfra og ovenfra.
Men det at de er mange, reduserer sjansen for at ett bestemt individ skal bli offer for en sulten fiende. Dessuten øker sjansen for at minst én i flokken skal oppdage en trussel. Det kan veie opp for at hvert enkelt individ er mindre oppmerksomt.
De kranglevorne sisikene er altså til sist helt avhengige av flokken.
