Torgeir Larsen, gjesteforsker ved NUPI mener Norge har tjent godt på den herskende verdensordenen. En mer uoversiktlig verden, med endrede eller færre spilleregler, kan derimot slå dårlig ut for lille Norge.

Larsen har sett nærmere på rammene for norsk sikkerhetspolitikk i en ny såkalt Policy Brief fra NUPI. Her oppsummerer han hvilke utfordringer norske beslutningstakere har i vente i årene fremover.

En av konklusjonene er at stormaktsrivalisering og svekkede internasjonale institusjoner vil øke usikkerheten for alle, men spesielt berøre små stater som Norge. Stormakter kan sikre egne interesser gjennom maktkamp dersom internasjonale spilleregler settes til side. Men for små stater er maktkamp ikke et alternativ, forteller Larsen, som tidligere har vært statssekretær i UD og stabssjef for NATOs generalsekretær.

Han peker på tre hovedtrekk som påvirker betingelsene for Norges sikkerhetspolitikk i dag:

Svekkede internasjonale institusjoner

– Norsk sikkerhet er forankret i Vesten, og Vesten har vært drivende i utviklingen av en rettsbasert verdensorden med FN i spissen. Når makt skyves vekk fra det vestlige fellesskapet, ikke minst til Asia, ser vi at det også påvirker stabiliteten i den verdensordenen vi har kjent siden andre verdenskrig.

Én forklaring på maktforskyvningen ligger i sammensetningen av befolkningen i verden. I 1945 utgjorde europeere om lag 22 prosent av verdens befolkning. I dag er andelen ned på 10 prosent, og i 2050 vil hele Europa, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Oseania romme en mindre andel av verdens befolkning enn europeere alene utgjorde i 1945, ifølge FNs befolkningsframskrivinger.

Larsen understreker at å ha en stor befolkning ikke er ensbetydende med å ha mye makt, men at en økende andel av verdens økonomiske vekst, innovasjonskraft og militære ressurser også forskyves, spesielt mot Asia.

Maktforskyvning setter internasjonale institusjoner under press fordi verden endrer seg raskere enn institusjonene er i stand til å reformere seg. Det skjer blant annet fordi reformer ofte krever at stater med redusert makt også aksepterer redusert innflytelse i etablerte internasjonale institusjoner. Ett eksempel er stemmerettsreglene i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. De har ikke endret seg i takt med at økonomisk makt er skjøvet østover, og det er en medvirkende årsak til at Kina brøt ut og etablerte en separat regional utviklingsinstitusjon i Asia (AIIB)

En siste forklaring på at internasjonale institusjoner er satt under press ligger i svekket tillit til nasjonale institusjoner, som regjeringer og folkeforsamlinger, spesielt i vestlige demokratier. Som Larsen påpeker, er det vanskelig å se for seg internasjonale institusjoner med høy legitimitet hvis tilliten til de nasjonale institusjonene samtidig svekkes, spesielt når dette skjer i de liberale demokratiene som ledet an i utviklingen av dagens internasjonale institusjoner.

• Les også: Forskere slakter Børge Brendes innsats som utenriksminister

USAs lederrolle

– USA er Norges viktigste allierte, og forholdet står på tre bein: Forsvarssamarbeid, politisk samarbeid og økonomisk samarbeid, forklarer Larsen.

Bare USA har militær styrke og teknologisk kraft til å komme Norge til unnsetning hvis landet trues, og Europas militære avhengighet av USA er større enn kanskje noen gang siden andre verdenskrig, ifølge forskeren.

Når det gjelder politisk samarbeid, trekker Larsen også her frem sammensetningen i befolkningen som en faktor som er med på å endre USAs forhold til Norge – og Europa:

I den nye oppsummeringen skriver han at befolkningen i USA blir gradvis mindre europeisk, mindre norskamerikansk, mer latinamerikansk og mer asiatisk for hver ny generasjon amerikanere som vokser opp. Dette påvirker historiske og kulturelle bånd på tvers av Atlanteren, påpeker forskeren.

En annen utfordring ligger i at USA trer tilbake fra ledestjernerollen i internasjonale organisasjoner. USAs nye rolle er mer avventende og baserer seg på egne interesser. Denne rollen ligner mer på en tradisjonell stormakt, i historisk forstand, forklarer Larsen.

For norsk verdiskapning er også Europa og europeiske markeder langt viktigere enn USA. Med økt proteksjonisme og handelspolitisk konflikt, også mellom USA og EU, vil Norge settes i klem.

• Les også: Slik forsøker Norge å sikre seg status internasjonalt

NATO tvinges til å endre seg

NATO er i realiteten Norges forsvar, og er i dag inne i en ny fase, som startet med Russlands Krim-annektering i 2014 og IS’ fremmarsj. På ny er kollektiv sikkerhet hovedprioritet for alliansen, men til forskjell fra den kalde krigen oppleves ikke trusselbildet likt over hele alliansen, sier Larsen.

Flere medlemmer gjør også situasjonen mer kompleks. Det kan påvirke hvor raskt NATO klarer å ta valg i truende situasjoner.

Sett fra Norge, som er så avhengige av NATO, er alliansens fremtid avgjørende.

– Norge opplever i dag ingen overhengende trusler mot norsk suverenitet og sikkerhet. Samtidig er endringene rundt oss så dyptpløyende at vi ikke uten videre kan ta Norges sikkerhetspolitiske rammebetingelser for gitt. «Camerons metode» fra Brexit avstemningen – ikke å forholde seg til muligheten for uønskede utfall og spørsmål før det er for sent – vil derfor være en risikabel strategi også for transatlantisk og norsk sikkerhet, oppsummerer Larsen.

• Les også: Mener Kina har mest økonomisk makt i verden

Referanse:

Larsen, T.: Sikkerhetspolitiske rammebetingelser i bevegelse, NUPI Policy Brief 4/2018.