Hva sitter vi igjen med etter fire år med Brende? spør artikkelforfatterne i det siste nummeret av tidsskriftet Internasjonal Politikk, og gir dette svaret: Ganske lite.

I tidsskriftet, som i sin helet er viet Brendes innsats, gransker forskerne ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) systematisk hvordan Brende løste sine oppgaver som utenriksminister. Brende var utenriksminister fra 2013 og til oktober 2017, da han ble utnevnt til leder for Verdens økonomiske forum (WEF).

Diplomatminister

Med forbehold om at det ofte tar tid før de fulle konsekvensene av politikk – eller fravær av politikk – blir tydelige, konkluderer forskerne blant annet med at Brende ikke gjorde noe forsøk på å utvide Norges utenrikspolitiske handlingsrom, slik for eksempel Jonas Gahr Støre (Ap) gjorde i nordområdene.

– Børge Brende har i mye større grad fremstått som en snevrere, mer reaktiv «diplomatiminister» som har fokusert på konkrete politiske og personlige relasjoner, skriver forskerne Halvard Leira og Nina Græger i innledningen.

De peker på at Brende både framsto som uklar og utilgjengelig.

– Brende var ikke bare borte fra Norge, men var også i stor grad borte fra utenrikspolitikken», skriver de to forskerne.

Detaljstyring

Derimot var Brende mer opptatt av «mikromanagement», det vil si detaljstyring i departementet, enn å ta grep i en verden som ble stadig mer urolig på hans vakt, mener redaktør Niels Nagelhus Schia.

I Brendes tid annekterte Russland Krim-halvøya, krigen raste i Syria, Storbritannia meldte seg ut av EU, mens USA valgte Donald Trump til president.

– Det finnes ingen indikasjoner, verken formelle eller anekdotiske, på at Brende som utenriksminister forsøkte å utvide Norges utenrikspolitiske handlingsrom, konkluderer NUPI-nestor Iver B. Neumann, som mener Brende hadde en rekke muligheter.

– Men Brende valgte altså konsekvent å holde seg unna denne typen overgripende initiativer, skriver han.

– Synsing

Selv fnyser Brende av kritikken.

– Det er vanskelig å ta disse artiklene seriøst, sier han til Dagsavisen.

– De fire årene jeg var utenriksminister i Solberg-regjeringen, var de mest turbulente på mange år i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, sier Brende, som peker på at han blant annet greide å normalisere et fastlåst forhold til Kina, fikk doblet bistanden til utdanning for jenter, samt at Norge bidro til å få fredsavtalen for Colombia på plass.

– Disse artiklene som preges mer av synsing enn noe annet, sier Brende.