Den 20. oktober 2018 starter romsonden BepiColombos lange ferd til Merkur.

BepiColombo består av to sonder som skal gå inn i bane rundt Merkur. Den japanske Mio, som skal undersøke magnetfeltet og miljøet i rommet rundt planeten. Og den europeiske Mercury Planetary Orbiter (MPO), som skal undersøke selve planeten, dens overflate, indre, magnetfelt og annet.

Men solsystemets minste og innerste planet ligger så nær sola at alle romfartøy som drar dit, risikerer å bli slukt av solas enorme tyngdefelt.

Hvordan unngår romsonden dette?

Les også denne saken fra Norsk romsenter:

Snart sendes romsonde med håndsydd teppe til Merkur

Norsk teknologi om bord

De to banesondene sitter sammen på et tredje romfartøy, Mercury Transfer Module (MTM), som tar dem til Merkur.

Mekanismen som snur solcellepanelene til MTM og som sørger for strøm til hele romfartøyet, er laget av Kongsberg Space & Surveillance i Norge. Liknende norsk teknologi finnes på flere av ESAs romsonder.

Den norske bedriften IDEAS har levert en sensor som måler stråling ombord på BepiColombo og som kommer til å være aktiv under ferden til Merkur. Prototech i Bergen var med på å teste de to banesondene.

Tyngdefelt som en dyp brønn

For å komme seg til Merkur og gå inn i bane rundt planeten, trenger romsonden tyngdekraften fra flere planeter.

– Derfor skal BepiColombo sneie forbi ulike planeter hele ni ganger, en gang rundt jorda, to ganger rundt Venus, og seks ganger rundt Merkur, sier Andrea Accomazzo ved ESA. Han leder arbeidet med å fly romsonden.

Romsonder som skal utover i solsystemet, til for eksempel Pluto, får ekstra skyvekraft fra slike forbiflygninger. Men romsonden som nå skal til Merkur, skal bruke tyngdekraften fra planetene, sammen med den elektriske ionmotoren sin, til å bremse seg selv ned.

Sola er det største himmellegemet i solsystemet og er mye større enn alle planetene til sammen. Et så stort himmellegeme har et tyngdefelt som er som en dyp brønn: lett å falle ned i, men svært vanskelig å komme seg opp av.

– Merkur går så nær sola at å reise dit er som å falle ned i brønnen, for så å stoppe seg selv på veien, sier Andrea.

Jo nærmere sola, jo mer begrenset bane

Dette har følger for hele romsonden.

– Jo nærmere vi kommer sola, jo mer begrenset er banen vi kan ta, sier Frank Budnik som er med på å fly BepiColombo.

Romsondens solcellepaneler må stå i akkurat riktig vinkel slik at de får nok sollys til å levere strømmen som romfartøyet trenger til å fly og kommunisere med jorda.

Selv om solcellepanelene er spesiallaget for å tåle mer varme og har snumekanisme som er ekstra solid slik at de kan snu seg raskt bort fra sola om det blir for hett, må ikke solcellepanelene bli for varme.

– Dermed har vi bare en smal korridor av baner hvor BepiColombo kan fly mot Merkur uten å bli skadet, sier Frank.

Har trent i månedsvis

Ferden til BepiColombo blir en av de mest kompliserte som den europeiske romorganisasjonen ESA har gjort. Den vil ta syv år og være mer enn ni milliarder kilometer lang.

Les også:

Kan ha løst gåten bak de mørke flekkene på Merkur

Derfor har kontrollrommet og gruppen som styrer BepiColombo trent i månedsvis på alle deler av romsondens unike og kompliserte ferd.

– BepiColombo blir en av verdens mest ambisiøse romferder, men med tiår av kunnskap og erfaring fra å styre romsonder over hele solsystemet og med hundrevis av treningstimer bak oss, er vi nå klar for å begynne turen til Merkur, sier Rolf Densing, direktør for operasjoner ved ESOC hos ESA.

BepiColombo skytes opp klokken 03:45 norsk tid den 20. oktober 2018 fra den europeiske rombasen i Kourou i Fransk Guyana.

Oppskytingen sendes live her.