Sidensvansen (Bombycilla garrulus) har imidlertid utvikla en motstrategi: Den har en unormalt stor og vel utvikla lever, noe som gjør den i stand til å bryte ned alkoholen i blodet raskt.

I Norge hekker sidensvansen først og fremst i Troms og Finnmark, men den er også påvist hekkende i indre og nordlige strøk av Oppland og Hedmark. Ellers er den utbredt østover i Nord-Sverige, Finland og Russland.

Om høsten trekker den sørover, og dukker blant annet opp i Sør-Norge.

Når sidensvansene kommer til oss her sørpå på høsten kan vi ofte høre dem før vi ser dem.

Sidensvansen er en utpreget bær- og fruktspiser på sine høstlige vandringer, og den har en svært karakteristisk lokkelyd når den sammen med sine artsfrender slår seg ned i småflokker i epletrær og rognetrær.

Sidensvansen er ikke vanskelig å komme innpå. Den hekker i avsidesliggende områder uten særlig mye kontakt med folk, og utvikler sannsynligvis ikke redsel for mennesket, i motsetning til arter som blir hardt etterstrebet av nettopp mennesket.

Sidensvans har et så karakteristisk utseende at den knapt kan forveksles med noen andre arter, bortsett da fra sine nære slektninger i Nord-Amerika og i Øst-Asia.

Det finnes kun tre sidensvansarter i verden, og alle har det samme spesielle utseendet, bare med litt ulike farger.