Forurensede avleiringer og bunnfall er et problem i mer enn 120 norske havne- og fjordområder, og i 24 av disse områdene er forurensningene så alvorlige at fisk og skalldyr derfra ikke bør spises for ofte.

Det er derfor stort behov for miljøtiltak, men senioringeniør Magnus Sparrevik ved NGI kommer med en viktig advarsel:

– Vi må passe på at miljøtiltak ikke skaper større problemer enn de er ment å fjerne, sier han.

Forskningsprosjektet Opticap dokumenterte nylig at en tynn tildekking med marin leire tilsatt aktivt kull på bunnen i de forurensede Grenlandsfjordene kan redusere strømmen av miljøgiften dioksin fra bunnsedimentene med opptil 90 prosent.

Aktivt kull framstilles som regel av trekull, og selv små biter har et enormt overflateareal. Kullet kan derfor binde til seg store mengder forurensing og brukes også som filter i gassmasker.

Da Sparrevik gjennomførte en livsløpsanalyse av en slik tildekking, oppdaget han at ”aktivt kull” og ”aktivt kull” er to forskjellige ting i et miljøperspektiv.

Utgangspunktet er at de viktigste leverandørene av aktivt kull finnes i Kina, hvor kullet brytes i gruver – og i India, hvor kullet fremstilles fra kokosnøttskall som ellers ville råtnet eller blitt brent. Aktivt kull har den samme evnen til å binde forurensninger, uansett hvor kullet kommer fra.

To fluer i en smekk

– Hvis en tildekking av sedimentene i Grenlandsfjordene gjennomføres med aktivt kull fra gruver i Kina, vil de globale miljøkostnadene ved gruvedrift og transport langt på vei oppheve miljøgevinstene i Norge. Men hvis tildekkingen gjennomføres med biokull fra India, blir det totale regnestykket mye mer positivt.

– Da kan en tildekking både skape et bedre miljø i Grenlandsfjordene og gi et bidrag til det globale klimaet, forteller Sparrevik, som er kjemiingeniør og ansatt i NGIs Avdeling for miljøteknologi.

Forskjellen ligger i at aktivt kull fra kinesiske gruver er en ikke-fornybar ressurs, og utvinningen fører til store utslipp av klimagassen CO2 til atmosfæren. Produksjonen av biokull i India fører derimot til at karbon lagres permanent i sedimenter på havbunnen, istedenfor å havne som CO2 i atmosfæren – og dermed kan et miljøtiltak i Grenlandsfjordene slå to fluer i en smekk.

Anbefaler bærekraftige strategier

Magnus Sparrevik har nylig avsluttet et doktorgradsarbeid ved Institutt for industriell økonomiledelse ved NTNU. Doktoravhandlingen anbefaler blant annet at livsløpsvurderinger (LCA) bør tas i bruk på en mer systematisk måte i vurderingen av norske miljøtiltak. Sparrevik begynte å interessere seg for temaet da han studerte den omstridte miljøoppryddingen i Oslo havn.

– Mange land, inklusive Norge, har basert rammeverket for forvaltning av forurensninger i kystsonen på føre var-prinsippet og at risikoen for skader på helse og miljø skal vurderes. Hvis en forurensning kan føre til skade på helse og miljø, finnes det i prinsippet ingen grense for hvor dyre og ressurskrevende oppryddingsmetoder som kan settes inn for å fjerne forurensningene, påpeker han.

– Men hvis det eneste kriteriet for et tiltak er at miljørisikoen på fjordbunnen skal reduseres, kan man i prinsippet bare ta opp sedimentene og sende dem langt vekk. Dette blir gjort i USA, der man kjører forurenset sediment med dieseltog fra østkysten til deponier for farlig avfall helt vest i landet.

– Jeg mener derfor at vi i fremtiden bør vurdere miljøtiltak på grunnlag av flere kriterier, som blant annet inkluderer en vurdering av om tiltaket er bærekraftig, forteller Sparrevik.

Sparrevik konstaterer også at LCA som begrep er på vei inn i den norske samfunnsdebatten. I januar 2012 ble det for eksempel lagt fram en analyse som argumenterte med at sprengningen av tunneler for å etablere et lyntognett i Norge ville medføre så store CO2-utslipp for en del strekninger at det ville gi en negativ klimaeffekt i 60 år fremover.

Men bruken av livsløpsanalyser er ikke formalisert i noe regelverk, og det synes Sparrevik er en svakhet.

Lavere konfliktnivå – også bærekraftig

Sparrevik har studert både Oslo havn, Bergen havn og Grenlandsfjordene i arbeidet med avhandlingen. I Oslo ble det gjennomført et oppryddingsprosjekt som pådro seg mye kritikk fra aksjonister og andre interessenter.

I Bergen havn ble ulike interessegrupper invitert til å delta i planleggingen før prosjektet var vedtatt, istedenfor at interessentene kunne gi høringsuttalelser etter at planleggingen stort sett var avsluttet. Denne involveringen har så langt ført til et mye mer konstruktivt samarbeid enn det var i Oslo.

– I Bergen har man langt på vei tatt skrittet fra å informere folk om miljøtiltak, til å involvere folk i prosessen med å utforme tiltakene, påpeker Sparrevik. Dette også et viktig aspekt av en bærekraftig strategi. Det er ikke alltid løsningene som presenteres oppleves som trygge, noe som vi så tydelig i Oslo havn, tilføyer han.

Sparrevik mener at vi i fremtiden må lære oss at mange slags store investeringer krever avveininger mellom hensynet til økonomi, samfunn og miljø. – Her kan livsløpsvurderinger være et viktig verktøy.  Prinsippene er de samme enten man skal vurdere lyntog, forurensede fjorder eller etableringer av nye bedrifter.

– Jeg mener for øvrig ikke at livsløpsanalyser skal erstatte dagens system med risikovurderinger, for da risikerer vi at de globale hensynene får for stor vekt i forhold til lokale vurderinger. En miljøopprydding i Grenlandsfjordene som fører til at befolkningen i området opplever fjorden som ren og trygg igjen kan være hensiktsmessig, men da fortrinnsvis med en metode som bruker minst mulig ressurser, antyder Sparrevik.