Den kaspiske sel er det eneste sjøpattedyret i det Kaspiske hav, verdens største innlandshav. Den finnes ingen andre steder i verden.

Ved begynnelsen av det 20. århundre fantes det rundt 1 million kaspiske seler. Den er en nøkkelindikator for helsetilstanden i det Kaspiske hav, et hav som titusenvis av mennesker er avhengig av. Fram til i dag har selpopulasjonen sunket med mer enn 90 prosent, og nedgangen fortsetter. Alarmklokkene er satt på, men er det kan være for sent.

Opprinnelse

Opphavet til både den kaspiske sel og Baikal selen diskuteres blant forskere. Før trodde man at ringselene som var isolerte i Ladoga, Saimaa (Finland), i det Kaspiske hav og i Baikalsjøen tilhørte de arktiske ringselene og at disse ble isolert da isen trakk seg tilbake for 11 tusen år siden. Dette kan stemme for selene i Ladoga og Saimaa, som betraktes som underarter av den arktiske ringselen.

Men analyser av mitokondriell DNA viser at opprinnelsen til selene i det Kaspiske hav og i Baikalsjøen er mye eldre. Oppfatningen synes nå å være at disse selene har et felles opphav med alle selene innenfor Phocina-gruppen, dvs steinkobbe, havert og ringsel, og at disse har vandret over kontinentet til det Kaspiske hav og Baikalsjøen for 2-3 millioner år siden (sen Pilocene).

Den kaspiske selen kan derfor være mer i slekt med i havertene ved Kjør i Rogaland enn med selene fra Baikalsjøen og de arktiske ringselene.

Livshistorie

Nesten alle selungene kastes (fødes) mellom januar og mars på isen som dekker de grunne nordligste områdene av det Kaspiske hav. Det er for lite snø til å gjemme ungene i huler sånn som den arktiske ringselen gjør, så mødrene kaster ungene på overflateisen. Hele tiden holder de et våkent øye med ungene.

De nykasta ungene er beskyttet mot kulden av en hvit pels (lanugo). Hvis pelsen blir våt, kan ungene fryse i hjel. Det er derfor viktig at selungene ikke kommer i kontakt med sjøvannet. Isen er vanligvis 20-30 cm tykk, og mødrene gnager hull i isen slik at de kan komme til og fra ungen, men ungene benytter aldri hullet.

Ungene dier mora i ca seks uker, og i denne perioden får de voksenpelsen. Like etter blir de avvent og uavhengige av mødrene. De voksne hannene holder til i nærheten av mødrene, og etter at ungene er avvent, pares hunnen igjen. Like etter paringen begynner hårfellingen som varer i en måneds tid, hvor alle de eldre selene skifter pels og får en ny skinnende grå pels.

Etter hårfellingen tilbringer selene mesteparten av tiden i havet hvor de beiter, men enkelte steder kan de samles på øyer eller sandbanker. Sent på høsten starter selene igjen ferden nordover for å starte forberedelsen til en ny kastesesong.

Trusler

Da vi rundet det 19, århundre, fantes det minst 1 million kaspiske seler. I dag finnes det 100.000. Hovedårsaken til nedgangen skyldes kommersiell jakt gjennom mesteparten av det 20. århundret. Sovjetunionen, som omfattet fire av de fem landene rundt det kaspiske hav (Russland, Kasakhstan, Aserbajdsjan og Turkmenistan), anså den kaspiske selen som en høstningsverdig ressurs. Hvert år ble ti tusenvis av seler drept på isen.

Da Sovjetunionen kollapset, ble kommersiell seljakt forbudt i Kasakhstan, men Russland opprettholder fortsatt en årlig kommersiell fangst på noen tusen dyr, mesteparten unger.

Andre trusler for den kaspiske selen omfatter bevist avliving i forbindelse med fiskerier, drukning i fiskegarn, sykdommer (epidemi som følge av virus), forurensning av næringskjeden (DDT) som indirekte kan føre til ufruktbarhet hos eldre hunner, redusert næringstilgang som følge av overfiske, invasjon av fremmede arter som konkurrerer om næring, for eksempel maneten Mneopsis leidyi som kom til det Kaspiske hav med ballastvann og tap av habitat som følge av menneskelig inngrep. I framtida kan også klimaendringer virke negativt dersom dette fører til ustabile isforhold der kastinga foregår.

På bakgrunn av den dramatiske nedgangen i antall seler, det faktum at trenden fortsetter og alle de truslene den kaspiske selen står overfor, har den nå blitt klassifisert som en truet art på den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN’s liste over arter som er truet av utryddelse. Dette betyr at det er en svært høy risiko for at arten vil bli utryddet hvis ikke det øyeblikkelig blir satt inn tiltak som kan snu den negative trenden.

Noe blir gjort

Det kaspiske selprosjektet er et initiativ som omfatter forskere fra alle fem landene som omslutter det kaspiske hav (Iran, Aserbajdsjan, Russland, Kasakhstan og Turkmenistan) samt selforskere fra det internasjonale samfunnet.

Prosjektet har som mål å finne ut hvor mange seler som finnes i Kaspiske hav, identifisere hvilke trusler de står ovenfor og å sette inn tiltak slik at de hindres fra å dø ut. Du kan selv lese om den kaspiske selen og om prosjektet på deres hjemmesider, www.caspianseal.org.