Irene Pettersen fra Sør-Åkerøya holder en ærfuglunge. (Foto: Thomas Holm Carlsen)

Ærfuglevokterne – naturens vaktmestere

De bygger ærfuglhus og holder naturens fuglejegere og eggrøvere borte. I samarbeid med forskere jobber fuglevokterne målrettet for å sikre bestanden og den historiske tradisjonen med bærekraftig sanking av ærfugldun.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text

Ærfugldun

Ærfuglduna består av de samme byggesteinene som bardunene på en hval eller som i hår. Det er mange faktorer som spiller inn på hva som regnes som god dunkvalitet.

Forskning fra Nibio viser at sammenlignet med annen dun henger hver dun fra ærfugl sammen på en helt unik måte som gjør at en dundott holder seg sterkere sammen. Ærfuglduna er vannavstøtende, har god isolasjonsevne og holder dermed godt på varmen.

I tillegg har den svært god fyllevne, altså evnen til å pakkes sammen til en liten ball for så å utvide seg i volum igjen, sammenlignet med annen dun.

Ærfuglduna i Norge sankes på en bærekraftig måte med hensyn til bevaring av fuglen og bestanden. Duna er håndrenset og dyner og votter er produkter av 100 prosent håndarbeid.

 

Ærfugl (Somateria mollissima) er en dykkand som lever i polare strøk på den nordlige halvkule. Denne fuglen har vært utnyttet som ressurs i tusenvis av år.

Mye tyder på at ærfuglen kan være et av de første husdyrene i Norge. Arkeologer har funnet spor etter ærfugl på avfallsplasser fra steinalderen og avbildet på helleristninger i Nord-Norge.

Det er også funnet rester av dun som dynefyll fra senere tider, blant annet i Oseberg-funnet, datert til cirka år 800.

Ærfugldun. (Foto: Thomas Holm Carlsen)

Naturens vaktmestere

I dag sankes ærfugldun på Island, i Canada, i Norge og litt på Grønland. Tradisjonen spredte seg mest sannsynlig over Atlanteren fra Norge og Norden i løpet av vikingtiden. Det finnes ikke en nøyaktig oversikt over hvor mange som regner seg som fuglevoktere i Norge.

Nordland ærfugllag er en interesseorganisasjon for fuglevokterne som tar vare på ærfuglen og sanker den eksklusive ærfuglduna i Norge.

– Med utgangspunkt i tall fra Nordland ærfugllag og Stiftelsen Vegaøyan verdensarv, i tillegg til andre kontakter, har vi estimert et sted mellom 60 og 100 mer eller mindre aktive ærfuglvær i Nord-Norge, sier forsker Thomas Holm Carlsen i Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).

Carlsen har i flere år fulgt fuglevokterne og deres arbeid. De siste to årene har han bodd og jobbet med ærfugl i Stykkishólmur på Island. Han har forsket på kvaliteten på duna som sankes inn, helsetilstanden til ærfuglhunnene, ærfuglhannens rolle i kolonien og mulige forebyggende tiltak mot rovdyr som tar fugl og egg.

I tillegg har han, sammen med kolleger på Island, gjennomført en spørreundersøkelse blant norske og islandske ærfuglvoktere for å se på næringas utfordringer, muligheter og kompetansebehov.

Fuglevokter Hildegunn Nordum klargjør en såkalt e-bane på Lånan. (Foto: Thomas Holm Carlsen)

– Fuglevokterne beskytter ærfuglene mot rovdyr og bidrar i tillegg til å holde landskapet åpent gjennom skjøtsel. Det gir attraktive hekkeområder for flere bakkehekkende fugler enn ærfuglen, sier Carlsen.

– Man kan kanskje kalle fuglevokterne for naturens vaktmestere. Deres tilrettelegging for fuglelivet bidrar til å ta vare på mangfoldet og opprettholde det komplekse økosystemet langs kysten av Nordland.

Samspillet mellom mennesker og fugl er livsviktig

Hekkebestanden i Norge ligger på rundt 190 000 par.

– Vi har ingen oversikt over hvor mye dun som blir produsert i året i Norge, men det er helt klart at dunmengden er en liten brøkdel nå enn hva den var for 50–100 år siden, sier Carlsen.

I løpet av en periode på 50–100 år har ærfuglen hatt en dramatisk tilbakegang i Norge og har forsvunnet helt som hekkefugl i mange områder. Forskerne kan ikke vise til én spesifikk årsak, men mindre tilgang på mat, rovdyr, spesielt mink, jakt, fangst i garnfiske, oljekatastrofer og mindre oljeutslipp utgjør i sum hovedgrunnen.

– Til tross for at menneskelig aktivitet utgjør en stor del av årsaken til nedgangen i bestanden, er det først og fremst i de avfolkede områdene på kysten at ærfuglen har forsvunnet. I de gjenværende dunværene ser man at samspillet mellom mennesker og fugl er essensielt for at ærfuglbestanden skal kunne vokse.

– Dette henger helt tydelig sammen med jobben fuglevokterne gjør med tilrettelegging av hekkeområder og rovdyrkontroll, i tillegg til jaktforbudet på ærfugl i Nord-Norge, sier Carlsen.

Fuglevokter Smári Lúðvíksson fanger og merker ærfuglene i kolonien sin på Ríf på Island. (Foto: Thomas Holm Carlsen)

Nordland ærfugllag – eneste i sitt slag

Fuglevokternes interesseorganisasjon, Nordland ærfugllag, er det eneste i sitt slag i Norge. Globalt sett finnes det kun én tilsvarende organisasjon, Icelandic Eiderdown på Island. I senere år har de to organisasjonene opprettet kontakt med møter og deling av erfaringer og problemløsninger.

Nordland ærfugllag består av rundt 70 fuglevoktere fra Nord-Norge og Nord-Trøndelag, med Vega og Helgelandskysten som kjerneområde. Laget har som mål å samle utøverne av tradisjonell ærfuglrøkt. Hensikten er å verne om tradisjonsbærernes interesser og videreføre deres kunnskap og verdier.

Å være fuglevokter er en livsstil

Å være ærfuglvokter medfører en unik arbeidshverdag i sommerhalvåret. Ofte når ærfuglenes hverdag nevnes, er det de idylliske øyeblikkene som trekkes frem: De fantastiske naturopplevelsene som gir ro i sjela og samspillet med fuglene.

Men å være ærfuglvokter er mer enn bare kos og hygge. Det er en livsstil som tidvis medfører hard jobb. Fuglevokterne må være på vakt både dag og natt for å hindre at rovdyr kommer til fuglekolonien.

I tillegg innebærer jobben fortløpende vedlikeholdsarbeid av steinhus og såkalte e-baner, hus med plass for flere hunner, i kolonien og skjøtsel av landskapet. Etter endt sesong høster vokterne ærfugldun som tørkes og renses for så å brukes først og fremst i dyner, men også votter og andre unike håndlagde produkter.

Fuglevokterne bruker gjerne tang når de klargjør reirplassene. (Foto: Thomas Holm Carlsen)

Spørreundersøkelsen blant ærfuglvokterne viste at hovedutfordringen for næringen både i Norge og på Island, er at det de siste 50 årene har vært relativt høy gjennomsnittsalder blant vokterne og begrenset rekruttering av unge voktere som kan videreføre tradisjonen.

Til tross for denne bekymringen ser man i dag ved flere tilfeller at flere tar opp igjen tradisjonen og forsøker seg på nytt med å røkte ærfugl.

– Dette er nok en heldig bieffekt av at Vega fikk verdensarvstatus i 2004 og at ærfuglduntradisjonen ble blåst liv i igjen. Denne verdensarveffekten har smittet, ikke bare til nabokommuner på Helgeland, men til store deler av Nordland fylke, avslutter Carlsen.

Referanse:

Carlsen og Jóhannesdóttir: Islandsk-norsk spørreundersøkelse av ærfugldunnæringa. Bioforsk-rapport 16–2014.

Powered by Labrador CMS