Sviende skjøtsel av kystlynghei

Færre beitedyr og manglende lyngsviing har gjort at kystlynghei i dag er en truet naturtype. Nå prøver forskerne å finne ut hvilke lokale skjøtselstiltak som skal til for å holde kystlyngheiene i hevd.

Publisert
Røsslyng (Calluna vulgaris). (Foto: Morten Günther)
Røsslyng (Calluna vulgaris). (Foto: Morten Günther)

- Kystlyngheiene har fått økt oppmerksomhet de siste åra, forteller forsker Liv Guri Velle ved Bioforsk Vest Fureneset.

- Derfor har vi valgt å sette fokus på de gamle skjøtselteknikkene. Blant annet har vi sett på hvor raskt vegetasjonen kommer tilbake etter lyngsviing.

- Dette er viktig informasjon for næringen, ettersom kunnskapen er med på å bestemme anbefalinger for hvordan lokal skjøtsel skal gjennomføres, sier Velle.

- Flere av dagens skjøtselsråd kommer fra vegetasjonsundersøkelser i Storbritannia, og er ikke tilstrekkelig tilpasset norske forhold, sier Velle.

De atlantiske kystlyngheiene i Vest-Europa strekker seg fra Portugal til Lofoten. Om lag en tredel av denne nord-sør gradienten ligger i Norge.

- Vi vet at sammensetningen av vegetasjonen varierer, men har tidligere ikke hatt kunnskap om hvordan variasjonen gjør seg utslag i vekstratene etter sviing, sier forskeren.

Regenererer saktere

Gjennom forskningsprosjektet «Utegangarsau i kystlynghei» har Velle og kollegene hennes fått kunnskap om regionale variasjoner i vekst etter sviing.   

- Vi har jobbet langs en geografisk gradient på 470 km. Resultatene viser at det til dels er store variasjoner mellom lokalitetene, særlig i forhold til hvor fort røsslyngen kommer tilbake, forklarer Velle. 

Regenerering av røsslyng skjer ikke bare fra frø, men også gjennom rotskudd. (Foto: Morten Günther)
Regenerering av røsslyng skjer ikke bare fra frø, men også gjennom rotskudd. (Foto: Morten Günther)

- Mens enkelte kystlyngheier har fått tilbake tett dekke av røsslyng etter bare tre til fire år, må andre vente mye lenger før røsslyngen er skikkelig tilbake. Det ser ut til at regenereringen generelt sett går raskest i områder der røsslyngen allerede er i nokså god hevd, og der røsslyngen kommer tilbake ved hjelp av rotskudd. 

- Det går derimot seinere i gamle kystlyngheier som skal restaureres. Her kan det være vanskelig å få fjernet mosen når man svir, og rester av mose og strø gjør at små frøspirer trenger lenger tid for å komme opp.

Raskere gjenvekst

Forskerne har oppdaget at det ikke nødvendigvis er slik at røsslyng kommer tilbake både fra rotskudd og frø, slik man skulle forvente ifølge forskning fra Storbritannia.

- Vi vet at gammel røsslyng ikke har så lett for å regenerere vegetativt fra rotskudd. Vi har imidlertid også funnet ung lyng som ikke klarer å danne rotskudd.

- Så langt er vi ikke sikre på hva dette kommer av, men genetisk variasjon kan være en mulighet, foreslår Velle.

Liv Guri Velle svir lyng på Smøla. (Foto: Bioforsk)
Liv Guri Velle svir lyng på Smøla. (Foto: Bioforsk)

Selv om det kan ta litt tid å få tilbake røsslyng etter første sviing, ser det ut til at gjenveksten går raskere når man svir for andre gang. Her gjelder det med andre ord ikke å ikke gi seg, men å arbeide langsiktig. 

Sviing av kystlynghei bør optimalt skje en gang mellom hvert 10. og hvert 30. år. Dette varierer imidlertid fra sted til sted.

I praksis betyr dette at grunneiere som ønsker å ta opp igjen hevden av kystlyngheiene sine må få utarbeidet skjøtselsplaner som er tilpasset regionale og lokale forhold.

I stedet for at det er alderen til røsslyngen som avgjør hvor ofte man skal svi, er det mer naturlig at røsslyngens tetthet og vekstform er avgjørende.